---
5
KONSERTER
Hannah Storm
Frida Ånnevik
Mari Boine
Piknik i Parken, torsdag
---
Massive Attack var det fremste trekkplasteret på Piknik i Parkens første dag, men en sterk kontingent norske artister imponerte tidlig på dagen idet de i bunn og grunn åpnet selve festivalsommeren i Oslo.
Piknik i Parken er først ute blant sommerens «voksne» festivaler i Oslo, og i ukene som kommer går det slag i slag med OverOslo og Tons of Rock, før Øyafestivalen er tilbake over fellesferien. Og Hannah Storm var først ut på Pipfest, solo i det minste, om man ser bort fra Mannskoret. Oslo-artisten som har bodd og jobbet mye i Bergen i det siste tok Petrus-scenen med, ja etter hvert kan vi vel si Storm.
Hun er fortsatt i begynnelsen av tjueårene, men har lenge vært et av de virkelig poptalentene når det kommer til store, emosjonelle stemmer, og etter hvert har hun bygget melodier og arrangementer rundt som matcher stemmen.
Til Piknik i Parken, eller Pipfest kom hun backet av gitarist Even Kjelby og trommeslager Emil Jensen Malum, og selv stilte hun i en rød og svart kjole som for å understreke dramatikken i det som for det meste er kjærlighetslåter i repertoaret. Men ikke bare de. Tidlig i det forholdsvis korte settet gjør hun «When does Rumour Become Gospel» i en storartet versjon, før hun virkelig tør opp under «Moving On», en soulmettet låt som virkelig kunne løftet taket om det hadde vært et sånt et i Sofienbergparken. Når hun går opp i de høyeste sfærene uten motstand.
Vi har sett Hannah Storm en rekke ganger siden hun tidlig imponerte på Bylarm, men siden da har hun vokst som låtskriver. Et kort sett, men veldig overbevisende i sett i Sofienbergparken viser en innlevelse og ikke minst selvsikkerhet på scenen som liveartist, og det er ikke fritt for at vi blir stående og tenke på hvordan det ville vært med fullt band, en blåserrekke og kor bak. Det ville blåst bort enhver sky, om ikke fått tordenværet til å bryte løs i ren avmakt.
Les også: Festivalsjefen for Pipfest: – Dette er mitt personlige korstog (+)
Men hun kommer lang i trioformat også. «Dry These Tears» har en litt pyntelig Amy Winehouse-vibe over seg, med en bruk også av stemmen som går i retning do-wop, mens den etterfølgende «till I Die» jager de store følelsene. Til slutt spille hun en helt ny sang, fra det hun kaller en «vanskelig periode», og den er til mor. En livedebut av en sang om å bli holdt når man føler seg fortapt, en hviskende og mørk ballade, rytmisk insisterende men også mer kompleks enn det meste hun ha laget. Mor eller ikke, den lover godt for veien videre.
Frida Ånnevik kjenner alle til, og hun er den perfekte festivalartist som har beveget seg noen få meter fra øvingslokalet på «Løkka», til scenen i parken. Ånnevik kommer med bandet, ikke minst Haldor Røyne på gitar, som gjørr tonen ytterligere blå. Noe som er passende siden Ånnevik prøver å bevare imaget som Norges tristeste visesanger, som hun sier. Det gikk sånn passe.
Hun lovte noe nytt, noe lånt og mye blått, og med sanger som «Gustav (Kråkesølv og glans og rav)» og «Hjertesteil» vekket hun et gyngende ettermiddagspublikum.
Ånnevik er en artist som kanskje sverger til visesjangeren, men her er pop på randen til rock selv om melodier og tekster er godt innenfor trivselssonen. Som «Alt du treng», en vuggesang for foreldre i alle aldre, sunget med inderlighet og humor. Triveligere blir det ikke i en park full av folk født på begynnelsen av åttitallet sånn cirka og framover. I snitt. Ikke noe ironi her nei, men gyngende følelser mellom det gjenkjennelige og det litt konstruert rare. «Dagene jeg mister ting» er vel en av dem, en vise som snor seg mellom den sorten hverdagsutfordringene som få formidler så godt Ånnevik.
Frida Ånnevik jager bygdedyr på høylys dag og får alle til. Å nikke medfølende og gjenkjennende når hun synger «aldri om jeg skal bli søtten år igjen» i «17 år». Når hun avslutter med «Danse og grine» viser hun jo alt det en sommerfestival handler om.
Mari Boine brakte politikken til Pipfest. Hun skapte fest sammen med bandet sitt, som hun gir ut album med senere i år, men hun minnet oss også om hva som skjer utenfor Pipfest, Grünerløkka og Norge. Med låter fra sine nyere album, men også en helt nydelig, storslått og knusende versjon av «Goaskinviellja» jagde hun skyene og sola kikket fram, helt i tide til hennes avsluttende coverversjon av også Pipfest-aktuelle Highasakites «Mother», som hun tok til seg i «Stjernekamp». Det måtte en urkraft til, en liveartist med en tilstedeværelse som er altoverskyggende og en stemme som utrolig nok bare blir bedre og mer innholdsrik for hver dag som går.
Anmeldelsen er basert på de første timene under Piknik i Parken.
Les også: En av 60-tallets fineste stemmer og et sterkt stilikon er borte
Les også: Andrej Nebb blir 70: - Det er surrealistisk, alt som skjedde i mitt liv (+)
Les også: Thea Glenton Raknes: – Det Lillebjørn skrev på syttitallet er like aktuelt i dag (+)
