---
5
KONSERT
Bruce Dickinson
«The Mandrake Project Tour»
Rockfeller
---
Det er ikke mange bandvokalister som på egen hånd kan få en klubb som Rockefeller til å gå i vinkel, men så er da heller ikke Bruce Dickinson noen helt vanlig vokalist. Han er ansiktet utad i et av verdens aller største heavyrockband, men drar man på en solokonsert med Bruce Dickinson i håp om å høre en Maiden-låt eller to, har man gått feil. Og selv trenger han ikke moderbandet en kveld som denne. Han har en solokatalog som med tiden har vokst i folks bevissthet, og låter overraskende frisk når han slipper dem ut av porten etter at «Accident Of Birth» åpner det hele.
«Velkommen hjem» synger han, og vi kan jo like å tro at det ble en slags hjemmeseier. Han har vært mye i Norge de siste årene, både i Bergen og på Tons of Rock i Oslo med hovedbandet, og alene på scenen med sitt «enmannsshow». Men det er likevel en liten sensasjon at han med eget band og eget solomateriale står på en i sammenhengen svært intim scene og viser hvorfor han er av hard- og heavyrockens fremste profiler. Det har gått tjue år siden sist han turnerte solo, noe han skal minne oss om mot slutten av en konsert som viste at energien 65 å gamle Dickinson har hatt live med Iron Maiden de siste årene, på ingen måte visner i denne sammenhengen. Snarere en dette av de beste forestillingene mannen har hatt på norsk jord, uavhengig av band og scene.
Les også: Ella Marie Hætta Isaksen «disser» energiminister Terje Aasland i ny låt og beskylder han for løgn (+)
Enkelte av låtene som Bruce Dickinson framførte, regnet om i kvalitet og sjangerappell, står ikke mye tilbake for Maidens mest populære. Årets «comeback» som soloartist var en liten triumf. «The Mandrake Project» er hans første soloplate på hele nitten år, men er til gjengjeld å regne som hans mest solide rent konseptuelt, helt der oppe sammen med «Chemical Wedding» fra 1998. Her spisser han visjonene, og klatrer opp på skuldrene av de samme britiske poetene som har inspirert så mange av dagens rockerartister. Men Dickinson gjør dem til sine egne frender. Han har ikke bare lest, men slukt Mary Wollstonecraft, Percy Bysshe Shelley, Lord Byron, Coleridge – og av alle William Wordsworth. Sistnevnte hyller han sammen med Blake (selvsagt) fra scenen.
Dickinson solodebuterte i 1990 med «Tatooed Millionaire», og de to sterkeste kortene i denne stokken er albumene han ga ut i perioden på slutten av nittitallet, da han valgte å forlate Iron Maiden. Nær halvparten av låtene han framfører på Rockefeller er da også hentet fra «Accident of Birth» og nettopp «Chemical Wedding». Årets «Mandrake»-album er representert med en tilsvarende håndfull. Låter som «Afterglow Of Ragnarock» fra sistnevnte er et av høydepunktene, komplett med et band som er så til de grader med på notene. Det er sjangersikkert, groovy, blytungt og riffsikkert, men også tett i samspillet på en måte som gjør at du skjønner hvilket bånd Dickinson har knyttet til musikerne sine. Dette er mer et helstøpt band enn en vokalist og hans backinggruppe.
«The Mandrake Project» ble laget i tett samarbeid med Dickinsons faste gitarist i solosammenheng, Roy «Z» Ramirez. Live er Roy Z erstattet med svensken Philip Näslund først og fremst, støttet av andregitarist Chis Declercq. Til å fylle ut det tunge og litt «gloomy» lydbildet som er nærmere Ghost og gammel Iron Maiden enn det nye, har han den italienske keyboardlegenden Mistheria sentralt på scenen sammen med Tanya O’Callaghan på bass. Dave Moreno spiller trommer og perk, men det gjør også vokalisten.
Bruce Dickinson kan turnere noen av metalklodens største effektshow, komplett med en maskot som blir stadig mer imponerende. Men han har heller ikke glemt pubscenene, de små klubbscenene og hvordan han kan få hver enkelt i salen til å føle at han ser akkurat deg. Rockefeller-konserten ble en oppvisning i rockhåndverk, hvor hele bandet fulgte frontfigurens energiske evne til å være bandleder. Noen av den britiske metalens muligens mest undervurderte låter ble denne kvelden til hits større enn det meste.
Derfor kan Dickinson til unison jubel plutselig snakke om hvordan han etter soloplaten «Skunkworks» fikk hatbrev, men nå kan han takke en hel «gjeng av dere» som har akkurat den skiva. Og så dukker han ned i arven etter de store poetene, ikke minst William Blake. Litt overraskende gjør han det han kaller en misforstått nasjonalhymne i England. Han mener Blake ville mislikt hva den er blitt, men dette er langt fra en «nasjonalsang». Dickinsons «Jerusalem» handler om et kaldt England, men versjonen hans denne kvelden løfter taket, varm, kritisk og på ingen måte forsonende,
Dickinson har alltid hatt et liv utenfor Iron Maiden. Han gir ut musikk på egen hånd, skriver bøker, holder foredrag og flyr jumbojeter mens han er verdens mest lojale ambassadør for Englands største heavylegender. Han fløy oss denne til verdens ende i «Afterglow Of Ragnarok», han fortalte hvordan de på begynnelsen av turneen sa at de aldri skulle spille en George Michael-låt, og så kommer «Faith», altså Dickinsons egen. Men ha alltid troen, sier han etterpå. Oddsen for at han en dag faktisk gjør Michaels versjon, er lave.
Les også: Full fest på Musikkfest Oslo - se bildene her (+)
«Chemical Wedding» blir selvsagt et høydepunkt, sammen med en halvakustisk 12-strengers «Tears of the Dragon», svulstig og samtidig lett, en ballade som baner vei til powerlåter som «The Resurrection Man», hvor han selv begynner bak på scenen på skarptrommer som var de congas. Så er det tid for britiske diktere igjen, med den nesten i overkant gotiske «Rain on the graves», live en oppstandelse av en låt. Her i et felles bandløft, med gitarsoloer som pekte bakover mot sjangerens store foregangs-økser. Låten glir selvsagt inn i Edgar Winters filmatiske «Frankenstein», og B-film-temaet som har ligget som premiss under hele konserten, med Vincent Price og Hammer Films som stikkord, når et høydepunkt. Bandet sklir ut i trommesoloer og rene jams, og så det store «Oh my god, it’s the Theremin»-øyeblikket. Vi er langt inn i det psykedelisk og kaleidoskopiske, og Dickinsons oppvisning er rent kosmisk.
Legg til jakten på de vises stein, låten «Alchemist», her i nakkeslengversjonen, så en overlegen «Road To Hell» før ekstranumrene kommer. Ingen hvilken som helst låt åpner siste avdeling. Det er de aldri spilte den gangen for tjue år siden, nemlig «Navigate the Seas». En «rar» sang som han selv sier, stor, uhåndterlig, men med det rette bandet en kosmisk kjærlighetshistorie av uante dimensjoner, en Romeo og Julie-gjenforeningslåt langt der ute i et rom bare Dickinson kan måle rekkevidden av.
Det ble en triumf av en solokonsert, en seanse en britisk legende verdig som viser at Dickinson forener den gotiske litteraturtradisjonen i England med potent, svulstig, tung og følsom heavyrock. Slik skaper Dickinson en musikalsk fest få gjør etter han.
