Tårene presset på flere ganger da forslagene til et nasjonalt minnested etter 22. juli ble presentert i et heldagsseminar sist uke. De ti kandidatene, kunstnere og arkitekter, gjorde noe mange av dem ikke er vant til: De la frem ideer og skisser til minnestedet som skal ligge foran og oppå det fremtidige 22. juli-senteret, til høyre for lindealleen som leder inn til Høyblokken i regjeringskvartalet. I september skal en tihodet jury plukke ut tre forslag som går videre til konkurransens finaleheat. Vinneren skal presenteres i mars neste år. Jeg tror jeg vet hvem som vinner allerede nå.
13 år etter 22. juli 2011 er terrorhandlingene fortsatt et traume. I forkant av innleveringen har de ti kandidatene, som ble plukket ut blant 220 søkere der et motivasjonsbrev var den avgjørende faktoren, vært gjennom seminarer og befaringer. De har vært på Utøya, og de har møtt overlevende og pårørende etter terroristens politisk motiverte angrep på regjeringskvartalet og AUFs sommerleir.
KORO arrangerer
Under presentasjonene var det tydelig at mange av spesielt kunstnerne var sterkt berørt av det de hadde opplevd. Noen av dem hadde følelsene utenpå, andre var mer tilbakelente. Akkurat det er jo, selvfølgelig, uten betydning for bedømmelsen av forslagene, men det viser hvor sterkt møtene de har vært gjennom har påvirket dem.
Konkurransen arrangeres av KORO, statens fagorgan for kunst i offentlige rom. Denne gangen har de lært etter fiaskoen med minnestedet på Sørbråten ved Utøya. Jonas Dahlbergs enormt sterke kutt gjennom fjellet utløste så sterke følelser at kritikken i etterkant veltet prosjektet. Seminaret og det todelte juryarbeidet viser at KORO har gjennomført en god prosess i forkant av denne konkurransen. Den vesentlige faktoren er at dette skal være et minnesmerke som snakker til og berører alle og enhver, nå og i fremtiden. Det skal også fungere for dem som var direkte berørt av terroren, men det skal ikke være bare for dem.
Kan et minnested ha en farge? Kan det være horisontalt og inkluderende i stedet for vertikalt og ekskluderende? Det var to av mange spørsmål som ble stilt under torsdagens presentasjon. De har sin bakgrunn i debatten om og utviklingen av monumenter og minnesteder som har pågått de siste tiårene: Minnesmerket for 11. september i New York; minneveggen for Vietnam-veteranene i Washington D.C.; Holocaust-landskapet i Berlin; og Doris Salcedos narkokrigsminnemarkeringer i Colombia – alle brer seg ut horisontalt som en motsetning til tradisjonelle minnesmerker, som best kan karakteriseres av typen rytter til hest på høy sokkel.
Les også: Høyt spill om Oslo Nye Teater (+)
Minnesmerke uten farger
Alle de nevnte minnestedene er laget uten farger, i materialer fra hvitt til sort. Det gjelder også AUFs minnested på Utøya og statens søylelund på Utøyakaia. Det fikk kunstneren Anna Daniell til å stille spørsmålet om farger. Under sin presentasjon var det tydelig at hun var sterkt berørt av de individuelle fortellingene om det kollektive traumet. Følelsene lå utenpå, og hun slet med stemmen da hun presenterte det kanskje mest radikale forslaget til minnested, kalt «En varde for våre barn». Hun ønsker å invitere 77 kunstnere til å lage hver sin del av minnesmerket, en del for hver av de drepte. Derfor virket forslaget hennes uferdig, og det er umulig å si hva det kan bli før resultatet står der. Det eneste sikre er at prosessen er inkluderende og bygger mangfold, men det er ikke garantert at det ferdige minnestedet gjør det samme.
De tre sentrale utfordringene for minnestedet i regjeringskvartalet er hvordan vi som samfunn og enkeltmennesker skal minnes de døde, markere traumet og bygge håp for fremtiden. Prosessen som er gjennomført i forkant av denne konkurransen og på Utøya, der tid og dialog har vært avgjørende faktorer, fikk en av de internasjonale deltagerne til å utnevne Norge til verdensleder i minnesteder. De utenlandske deltagerne avslørte at de har ett stort problem med sine konkurranseforslag: De forstår ikke hva vinteren gjør med bylandskapet.
Matias Faldbakken
En duo foreslo en blomstereng, en annen duo ønsker å bygge en gressbakke inspirert av bakken på Utøya. Den er kjent for sine konfronterende debatter der politikere og statsministre blir grillet i et åpent uenighetsfellesskap. Ønsket om å etablere en tilsvarende arena i regjeringskvartalet er fint, men forslagsstillerne har ikke tenkt på hvordan det vil se ut i vinterhalvåret.
Matias Faldbakkens utkast hører også til blant de mest radikale. Han ønsker å gjenoppføre stålriggen som støtter og holder oppe Pablo Picasso og Carl Nesjars «Fiskerne», relieffet som ble skåret løs fra Y-blokken i forbindelse med den famøse rivingen. Det skal plasseres i A-blokken. Stålet er allerede solgt, så Faldbakken vil lage en kopi av riggen. Han vil fylle den med enten en mosaikk eller et glassmaleri, vakre bilder som har en relevans til Utøya. Men skulpturen blir veldig dominerende og bastant, og kan bli stående som et uromoment mer enn et forsonende monument.
AK Dolven og Hanne Tyrmi
Kunstneren AK Dolven bar også følelsene utenpå da hun presenterte sitt forslag. Sammen med arkitekten Cathrine Vigander har de merket seg samtalene med de overlevende fra Utøya. De fortalte om hvordan de løp og løp, og resultatet er at gulvet rundt det vertikale minnesmerket vil bli preget av subtilt markerte fotspor.
Les også: Har Sverre Bjertnæs endelig «kommet hjem» med den store separatutstillingen på Vestfossen? (+)
Bare ett av forslagene greide, slik jeg ser det, å svare på alle utfordringene dette minnestedet skal leve opp til. Jeg tror teamet til kunstner Hanne Tyrmi kan vinne hele konkurransen. Jeg tror ikke det fordi hun var veldig tydelig på hvor jævlig terroren var, men fordi utkastet er det som best svarer på alle målsettingene for minnestedet. Hun bygger videre på den usedvanlig sterke utstillingen i Kunstnernes hus i 2022, og etablerer en skog av metalltrær som både står oppreist og ligger brukket over bakken. Ved minnestedets inngang møter publikum en stor stubbe der navnet på de drepte ligger som årringer i overflaten.
Snøhettas Kjetil Thorsen
Rundt og innimellom skulpturene vil landskapsarkitekt Rainer Stange plante en minnelund av trær og planter som kan gi beskyttelse. I kombinasjonen av levende og død skog greier de å minnes de døde samtidig som de bygger håp for fremtiden. At arkitekt Henning Sunde ønsker å forlenge lindealleen helt ut til Akersgata, slik den var tidligere, er enda ett trekk som taler til deres fordel. Forslaget tar hensyn til vinteren, samtidig som plantemangfoldet feirer våren, sommeren og høsten.
Les også: – Vår generasjon har innsett at vi må skrike høyt og vi må rope høyt (+)
Jeg vil blir veldig overrasket hvis de ikke går videre til konkurransens andre del. Hvem de to andre blir er mer vanskelig å si. Men jeg tror at Snøhetta-arkitekt Kjetil Thorsen og kunstner Jorunn Sannes’ forslag bør være ett av dem. Deres forslag virket uferdig og vel stort. Men de to skålene har et utviklingspotensial som kan vise seg å løse alle målsettingene. Og de har funnet en god løsning for å bygge over inngangspaviljongen til den underjordiske delen av 22. juli-senteret. Denne paviljongen kan fort vise seg å bli en visuell forstyrrelse for mange av utkastene til minnested.
---
Her er alle de 10 utkastene til nasjonalt minnested etter 22. juli i Regjeringskvartalet:
---
