– Jeg har sett et sånt mørke som jeg hadde håpet ikke fantes på toppen. Jeg opplever å ha blitt løyet til gang på gang. Og ansikt til ansikt av disse maktpersonene. Som om tilliten til den norske stat ikke hang i en tynn tråd fra før, så gjør den i hvert fall det nå, sier Ella Marie Hætta Isaksen (26) til Dagsavisen.
Aktivisten, artisten, Stjernekamp-vinneren og skuespilleren har lagt bak seg noen av de mest omfattende aksjonene med sivil ulydighet vi har sett i Norge i nyere tid. Fosen-aksjonene samlet hundrevis av demonstranter i Oslos gater i flere døgn og omganger, med krav om at vindturbinene på Fosen måtte rives.
Den påfølgende rettssaken mot rundt 20 av aksjonistene, blant dem Ella Marie Hætta Isaksen, fikk massiv oppmerksomhet. Denne helgen gir hun ut ny musikk som soloartist under navnet Ella Marie. Sangen «Gii Gielista» kaller hun selv en del av terapien etter et år med aktivisme og aksjoner. Sangen starter med et lydopptak fra Tingretten under rettssaken som startet 12. mars i år, da energiminister Terje Aasland er innkalt som vitne og avlegger eden.
– Man hører først dommer Kim Heger. Så Terje Aasland. Jeg nevner aldri navnet hans i teksten, det hadde vært lite poetisk. Men det er ikke noen hemmelighet at den er skrevet om det øyeblikket jeg følte at Terje Aasland løy i retten, sier Isaksen når vi møter henne i hennes eget nabolag på Sagene i Oslo.
Dommeren utfordret Aasland i Tingretten
Hun viser til vitneforklaringen i Tingretten, blant annet gjengitt i et videoklipp på NRK. Her utfordrer dommer Kim Heger energiministeren på hvorfor det tok regjeringen 500 dager etter Høyesterettsdommen på å planlegge en beklagelse overfor reindrifta på Fosen, over at konsesjonsvedtakene for vindkraftutbygging innebærer et brudd på menneskerettighetene.
– For å bli ferdig med det, og for å være et helt menneske videre, trenger jeg å ha humor rundt det. Og for meg ble dette øyeblikket i rettssalen, når Terje Aasland avlegger eden, et litt satirisk øyeblikk. Etter min mening lyver han når han sier at han hadde tenkt å anerkjenne menneskerettighetsbrudde på Fosen, og planlagt lenge å beklage overfor reindriftssamene. Da hadde jeg lyst til å flire i rettssalen. Sangen handler om akkurat det øyeblikket, at jeg måtte holde meg fra å flire, sier hun om «Gii Gielista», eller «Hvem lyver?» på norsk.
– Humor blir en overlevelsesmekanisme?
– Ja, det er absolutt en overlevelsesmekanisme. Jeg tuller på sosiale medier med at jeg har skrevet et «diss track», som er en sjanger forbeholdt hip hop. For eksempel nå mellom Kendrick Lamar og Drake hvor de har skrevet diss tracks mot hverandre. Jeg kødder jeg med at jeg har slengt meg på bølgen og «disser» Terje Aasland. Og da venter jeg jo en respons, at han skriver en låt tilbake? Kanskje det blir veien videre for oss, for å lette litt på trykket, mener Isaksen.
Energiminister Terje Aasland er forelagt kritikken fra Ella Marie Hætta Isaksen.
Aasland svarer følgende i en epost: «Først og fremst er jeg glad for at vi kom frem til en løsning i Fosen-saken. Det er en sak regjeringen både har tatt og vil fortsatt ta lærdom av, fordi vi ønsker å legge til rette for et lavere konfliktnivå mellom fornybar energi og reindrifta i fremtida. Jeg har ingen kommentar til sangteksten, men jeg mener dialog og konstruktiv samtale er viktige verktøy for å finne felles løsninger og redusere konfliktnivået.»
Les også: En av rockens adelsmenn i sin beste form (+)
Musikken er terapi
Fosen-aksjonene og etterspillet har vært det Ella Marie Hætta Isaksen kaller livsendrende opplevelser for henne selv og de andre involverte. Selv er hun i en fase hvor hun føler hun må kjempe hardere enn noen gang for å ha troen på at det nytter å mobilisere og at aktivisme nytter.
– Jeg må kjempe mot motløshet og maktesløshet. Denne saken og det å møte maktpersoner ansikt til ansikt tar veldig stor plass i livet mitt, sier hun.
– Det å se tilbake på hvor langt vi gikk, og hvor mange hundre mennesker som slapp alt de hadde i hendene og kom til Oslo sentrum for å demonstrere, og likevel så rikker jo nesten ikke makten seg. Det er spesielt å komme så tett på makta og sitte i forhandlingsmøter med statsministeren og nesten havne i et maktspill med energiministeren. For å fortsette å brenne og kjempe, så trenger jeg å sortere disse opplevelsene og tankene. Da spiller musikken en rolle. Den har alltid vært terapien min, og jeg skriver om det som skjer i livet mitt.
– Du sier du opplever å ha blitt løyet for, og det det du kaller et mørke på toppen?
– Ja, det er alle løgnene. Og så er det å gjentatte ganger oppleve at de som sitter på toppen ikke evner eller kanskje ikke ønsker å forstå. Det er utrolig vondt å føle at du står i en desperat situasjon som vi gjorde midt i menneskerettighetsbruddet på fosen. Å virkelig stå helt blottet, og bare skrike stopp, hjelp, vær så snill! Vi er jo ganske sårbare der vi sitter på trappene til olje- og energidepartementet på femte døgnet uten å ha sovet eller spist, og likevel oppleve at makthavere er mer opptatt av hvordan de fremstår enn å vise oss omsorg. Det er det mørket. Og det er veldig mørkt, og det er veldig tungt.
Les også: Full fest på Musikkfest Oslo - se bildene her (+)
– Du begynner aldri på nytt
Ella Marie Hætta Isaksen er født i Tana, og står i fremste rekke i en ung generasjon samer som tar kampen for urfolks rettigheter. Stikkord foruten industriell utbygging og miljøvern er samisk språk og kultur, mental helse og fornorskningspolitikken, blant annet omtalt i Sannhet- og forsoningskommisjonens rapport.
Selv trekker Hætta Isaksen fram eldre forbilder som Synnøve Persen, som var med på sultestreiken under Alta-aksjonene og er en legendarisk samisk kunstner, og artisten Mari Boine, som er blitt en nær venn. I podkasten «Gozuid alde» på NRK, sammen med programleder Sajje Solbakk, snakket Isaksen nylig med Laila Somby Sandvik, en framtredende kvinnesaksforkjemper på 1970- og 80-tallet.
– Det er et viktig prinsipp i alle urfolkskulturer at du alltid viderefører en kamp. Du viderefører kunnskap. Du begynner aldri på nytt. Vi står på skuldrene til dem som har gått før oss. Når man skal drive med sivil ulydighet, gjør man det ved å hedre de prinsippene som ble lagt til grunn i de tidligere kampene. Dette med ikke-vold, grundig forarbeid og saklighet er kjempeviktig for meg personlig. Som en person som legger mye energi i å mobilisere og få folk med meg, føler jeg et ansvar for at det blir gjort på riktig måte.
– Ser du på det dere gjør som en del av et generasjonsopprør?
– Jeg mener jo at vår foreldregenerasjon var den som begynte å ta kampen. Det var en helt enorm dugnad etter Alta-kampen for å bygge de samiske institusjonene og det samiske demokratiet, med Sametinget og implementerte rettigheter. Så kommer vår generasjon og innser at ja, vi har disse nedfelte rettighetene, men myndighetene respekterer dem ikke. Det er et gap mellom lovgivninger og oppfølging av lover og regler, sier Hætta Isaksen.
Tradisjonelt et stille folk
– Vår generasjon samer er den stolteste generasjon samer på mange hundre år. Det er sikkert både gledelig og tungt for tidligere generasjoner å se at vi i mye større grad bærer vår samiske identitet med en kraft og en stolthet som ble fratatt dem. Jeg tror vi er aggressivt stolt nesten, litt på vegne av de tidligere generasjonene som ikke har fått ta opprøret. Vår generasjon har innsett at vi må skrike høyt og vi må rope høyt. Selv om vi tradisjonelt har vært et stille folk, så har vi begynt å lære oss vestlige retoriske strategier for å nå fram, sier Hætta Isaksen.
Hun mener hun tilhører den første generasjonen samer som tør å kreve sin rett og sin plass.
– Vi er den første generasjonen som virkelig tar bladet fra munnen. Min bestemor for eksempel ville skammet seg for mye. På den tida skulle man ikke snakke sånn til en nordmann, eller til en mann i det hele tatt. De tankene og holdningene begynte våre foreldre å ta et oppgjør med, og nå reiser vi oss virkelig.
Selv om vi tradisjonelt har vært et stille folk, så har vi begynt å lære oss vestlige retoriske strategier for å nå fram.
— Ella Marie Hætta Isaksen
Hætta Isaksen mener skammen tidligere generasjoner følte lå innprentet i de overgrepene de ble utsatt for, ikke minst gjennom fornorskningspolitikken. Målet med den var å assimiliere samene gjennom å utradere det samiske språket og viske ut minoritetenes kulturelle særtrekk. Dette var offisiell norsk politikk i rundt 100 år, fra 1850-tallet og framover.
– Det er enormt mye påført skam som har blitt nedarvet av tre, fire kanskje fem generasjoner tilbake i tid, og som har påført oss et traume som vi har arvet og som jeg også har litt i ryggmargen. Et mindreverdighetskompleks som jeg må kjempe imot, basert på raseteorier om hierarki og hvem som er laverestående og høytstående. Og der var jo vi alltid plassert lavest. Samtidig overlevde jo skammen også fordi det var praktisk å skamme seg. Det var jo mange som ikke lærte ungene sine samisk, fordi de tenkte det var det beste for ungene. Som om man med samisk språk og kultur ikke kom så langt i livet. Det var en form for overlevelse. Nettopp derfor er det enormt mange nå som må ta tilbake det tapte.
– Du har jo vokst opp i den samiske kulturen og med samisk språk, men det gjelder ikke alle i din generasjon.
– Det er utallige historier. Folk har fortalt meg at de fikk kofta for første gang på demonstrasjonene. De sydde i full fart for å bli med. Første gang de har bar kofta tok den den på feil vei, fordi vi vrengte dem i protest. Det er utrolig sterkt. Og folk i alle aldre har kommet til meg og sagt at de har meldt seg på språkkurs, eller meldt seg inn i samemanntallet.
– Hvordan oppleves det for deg personlig?
– Det er en utrolig spennende tid i Sápmi, med store omveltninger. Den reisen å komme tilbake til Sápmi er utrolig vakker, men ikke uproblematisk. Vond og mangefasettert, men vakker.
Drives av frykt
Det var gjennom NRK-programmet Stjernekamp at Ella Marie Hætta Isaksen for alvor ble landskjent. Da hadde hun allerede vunnet Sami Grand Prix og blitt en etablert artist, joiker og vokalist i bandet Isák, som ble dannet i 2017. Trioen besto av henne selv, Daniel Eriksen og Aleksander Kostopoulos fram til de avsluttet med en lang turné sommeren 2023. Ved siden av musikken ble hun stadig mer kjent som aktivist, blant annet gjennom Repparfjord-saken, som forfatter av boken «Derfor må du vite at jeg er same» og som skuespiller i Ole Giævers film om Alta-aksjonen, «La elva leve – Ellos Eatnu».
26 år gammel, samtidig som hun satser for fullt på musikken som soloartist, er hun sin generasjons fremste samiske talsperson og frontfigur.
– Jeg tror mye av det som driver meg er frykt. Så lenge jeg kan huske har jeg hatt veldig mye frykt. Rundt det å miste språk. Rundt at kulturen skal dø ut, at fornorskningen til slutt skal være fullbyrda eller vellykka. Det er mitt verste mareritt, og det gjør det lettere å fortsette å kjempe, heller enn å ta pause eller å gi opp. Jeg har en følelse av at jeg aldri har hatt noen valg. Det tror jeg mange andre unge samer kjenner på, sier hun:
– Og så er jeg redd for at jeg skal gå tom på et tidspunkt. At jeg skal brenne ut. Det er også en frykt.
UNESCOs rødliste over språk
Isaksen forteller at et veldig konkret vendepunkt i livet hennes kom i seksårsalderen.
– Da leste jeg om UNESCOs rødliste over trua språk. Jeg husker veldig godt at vi lærte det på skolen og jeg dro hjem til mamma og spurte, hva er det her for noe? Å bli forklart at nei, vi er ganske få som snakker det samiske språket, og det er veldig mange som har ønsket å utslette det. Fram til det punktet hadde det samiske vært helt selvfølgelig, men det var også alt jeg kjente til. Det var det nærmeste mitt hjerte og det jeg elsker aller mest. Plutselig lærte jeg at det ikke en selvfølge at det skal leve for alltid, eller at alle vil deg vel som same.
– Er det naturlig for deg å ta det ansvaret?
– Ja. Det er jeg veldig bevisst på og har akseptert det. Jeg er jo komfortabel med å ta en lederrolle, også de dårlige sidene ved den. Jeg trives med oppmerksomhet og er komfortabel foran et publikum, men må også være bevisst det å gi andre plass og ikke snakke på vegne av andre mennesker. At man har utrolig mye definisjonsmakt når man blir representant for en sånn liten gruppe. Jeg opplever at jeg til tider har en makt som jeg ønsker å forvalte på en mest mulig respektfull måte, uten at min misjon er å kunne representere alle eller snakke for alle, sier Hætta Isaksen, som understreker at demonstrasjonene i Regjeringskvartalet kunne gått helt annerledes uten tydelige føringer og klare spilleregler.
Stolt av aksjonistene
– Jeg er utrolig stolt av aksjonistene. Det var jo veldig mange mennesker som deltok og spesielt de første aksjonene var helt improvisert. Men det var ikke en skramme på en politibil. Ikke en ripe. Ingen som helst form for vold. Alle respekterte prinsippene vi la til grunn. Vi hadde helt konkrete mål med aksjonen. Vi skulle rive vindturbinen, og menneskerettighetsbruddet skulle avsluttes. Og sånn forhandlingsteknisk var det jo smart at vi aldri ga oss. Jeg tror vi var med på å pushe utfallet mer i i favør av reindriften enn det ville blitt uten oss.
Saken endte med innrømmelser fra Statens side om at utbyggingen av vindturbiner på Fosen var et menneskerettighetsbrudd, samt et forlik som ga de berørte reindriftssamene en erstatning som tilsvarer om lag 10 millioner kroner per utbygd kvadratkilometer.
– Det vanskeligste er jo å beholde en eller annen form for framtidstro. Vi har ikke fått på plass noen som helst systemendring etter Fosen-aksjonen. Vi på vår side lever med hvilken total rettskatastrofe det var, og hvor store menneskelige kostnader saken har krevd. Men vi har likevel ikke fått noen garantier for at det ikke skal skje igjen. Og nå står jo Øyfjell-saken i Tingretten, som ligner veldig på Fosen-saken. Det som har vært tyngst for meg er at selv en sånn sak, hvor Høyesterett har konstatert et menneskerettighetsbrudd mot samer, er så vanskelig å vinne. Hvordan i alle dager skal vi kjempe mot kapitalkreftene og disse industriprosjektene når selv ikke Fosen-dommen ga det ønskede utfallet, spør Hætta Isaksen.
– Vindturbinene blir stående lenge. Hva var det beste dere kunne oppnå reelt sett hvis rivning ikke var et alternativ.
– Hvis rivning var av bordet? Vi så jo lenge for oss et scenario hvor deler av anlegget kunne rives. Spesielt for Nord-Fosen sin del, som har en annen topografisk situasjon enn i sør. Et bedre utfall ville jo være å få på plass en systemendring angående forhåndstiltredelsen som gjør at industrien ikke kan igangsette sånne gigantprosjekter før saken er rettskraftig avgjort. Så hadde vi jo til det siste håpet at regjeringen ville granske. Men det har de jo ikke gjort.
Les også: Hjerteknusende rå Olivia Rodrigo i sin første konsert i Norge (+)
Bodø 2024: - På samisk jord
Hun sier at alle som har stått i front av Fosen-saken har måttet tåle veldig mye hets.
– Da er det viktig å ha hverandre og holde fast på det vi tror på. Og holde det hele på et saklig nivå.
– Prøver du å skjerme med deg på noen måte?
– Jeg leser ikke kommentarfelt. Tenker at det ikke har noe med meg å gjøre. Men man klarer jo ikke å skjerme seg helt. Det når deg jo på et eller annet vis. Men i mange år har jeg overraskende godt klart å ikke la det være en del av hverdagen.
Ikke dermed sagt at hun viker unna kontroversene. Da hun i januar ble invitert til å delta i den påkostede åpningsseremonien av Bodø som europeisk kulturby i 2024, avsluttet hun sin framføring og hele seremonien med å brette ut jakken hvor det på foret sto «This is Sami land». Reaksjonene lot ikke vente på seg, og kritikken ble så omfattende at ordføreren i Bodø måtte rykke ut offentlig og be folk besinne seg.
– Jeg har ikke vært i Bodø siden. Jeg fikk mye kritikk for å skape et «oss og dem»-skille, men jeg opplever at jeg beskriver et skille som finnes allerede, og en splid eller en konflikt som aldri har forsvunnet helt. Det må jeg bare stå i. Men det har jeg jo opplevd mange ganger i livet. Det begynte egentlig da jeg tok et oppgjør med Alta, som jeg flyttet fra 18-19 år gammel, fordi jeg opplevde så mye rasisme der. Da fikk jeg også høre fra de lokale, at det var ikke velkomment. Men jeg har vært i Alta mange ganger siden for å spille konserter, selv om den første gangen var skummel. Et sånt øyeblikk kommer jeg nok til å ha med Bodø også, sier hun.
– Det viser seg alltid at slike ting har betydd mye for mange, og det har provosert mange. Det er alltid to sider av en sak. Jeg tror jo at hvis du bare har venner, hvis du aldri provoserer noen, så skaper du ingen reell forskjell i samfunnet. Endring gjør vondt, sier hun.
– Jeg tar det som en seier at det blir debatt, at folk blir eitrende forbanna på meg. Og det håper jeg at jeg klarer å stå i resten av livet. At aktivismen i meg skal leve helt til jeg dør, at aktivisten ikke dør før meg. Så får det bare blåse litt av og til.
Ella Marie til Øyafestivalen
– Er du fristet til å gå inn i politikken selv?
– Mer før enn nå. Nå har jeg bare lyst til å holde meg ganske langt unna, og fortsatt være vaktbikkje. Jeg vet ikke hva som skjer med folk når de havner inn i politikken. Det virker som om mange mister seg selv og havner på ville veier. Jeg ønsker ikke å risikere at det skal skje med meg. Så jeg holder meg utenfor politikken, selv om man trenger aktivister på Stortinget også. Kanskje når jeg blir voksen. Haha!
Hun understreker at nå trenger hun å være artist. Hun trenger å skrive musikk.
– Jeg trenger å være fri. Jeg er ikke tilknyttet noen organisasjon og har aldri vært partipolitisk aktiv. Nå er alt under mitt eget navn og føler meg fri til å si akkurat det jeg vil si. Låta «Gii Gielista» ble født veldig fort. Jeg skrev den under rettssaken i mars, og den er en energiboost til kampen videre. Også må det være lov å kødde litt med Terje, sier hun og ler.
Jeg holder meg utenfor politikken, selv om man trenger aktivister på Stortinget også.
— Ella Marie Hætta Isaksen
Mange har lurt på om slutten på trioen Isák hadde noe å gjøre med at Ella Marie brakte aktivismen inn i konsertene og inn i sangene.
– Overraskende nok var det aldri noen friksjon, ikke mellom oss tre. Vi var bestevenner gjennom hele det samarbeidet og er det fremdeles. De hadde aldri noen problemer med at jeg måtte skrive de tekstene jeg ville skrive, og at jeg kunne fremføre de politiske budskapene jeg ville på scenen også. Men jeg tror jeg likevel kunne føle at jeg måtte ha hensyn til det? Det påvirket nok kanskje meg mer, enn at det var et uttalt problem. Men nå er det kun jeg som kan stilles til ansvar, og det har gitt meg et ekstra gir til å snakke mer fra levra. Jeg kan ta modigere valg og være ærligere med meg sjøl, sier Ella Marie.
Dans er opprør
Ella Marie en av mange unge fremadstormende samiske artister. Blant dem som tar opp stafettpinnen etter blant andre Mari Boine, finner vi Emil Karlsen, Katarina Barruk, Lávre, Hildá Länsman og sørsamiske Marja Mortensson. Ella Marie som artist innrømmer at det er både skummelt og utfordrende å skulle begynne på nytt helt på egen hånd, uten Isák, og ha selvtillit på at musikken hun lager er verdt å dele med verden. Så langt ha hun gitt ut to låter i forkant av sommerens konserter, på Riddu Riddu i Kåfjord og selve Øyafestivalen i Oslo.
– Og nå har jeg også tatt et valg om å skrive kun på nordsamisk, og det er veldig deilig. Jeg føler at jeg har skrevet min siste låt på engelsk. Og norsk vil jeg jo aldri skrive på. Nei. norsk er jo det språket som ville sluke mitt språk, mener hun.
– Det føles så riktig å forevige det samiske språket gjennom musikken. Som å lage en liten samisk boble for meg selv og kunne pleie hjertespråket og dermed også hjertet. Musikken er terapi, det er en redningsvest. Det er en ventil. Det er den måten jeg klarer å begripe og forstå situasjonen jeg er i, ved å plassere smerten jeg kjenner på i ordene. Ved å sette ord på noe veldig vondt, forløser jeg noe av smerten. Den største motivasjonen med mitt nye prosjekt er å forløse andres smerte også. Dette med identitet er universelt.
– Du synger på et språk ikke veldig mange i den store verden forstår, men «Gii Gielista» har en tekst som egentlig kan treffe mange?
– Det er jo det jeg håper. Og jeg merker at jo mer tro jeg er til min egen historie, jo mer universell blir den. Det jeg synger om i «Gii Gielista» er maktesløshet, om å sitte med følelsen av å bli løyet til av dem som egentlig bestemmer. Det er et maktovergrep som vi er mange som har blitt utsatt for. Og som vi frustrerer oss over at andre blir utsatt for. Jeg føler sorg og frustrasjon over det som skjer i Gaza, og jeg føler også et slektskap til palestinere, og til kurdere, folk som er drevet ut av sine hjem.
Hun håper at å snakke makten midt kan være frigjørende for andre også.
– Vi må aldri slutte å demonstrere, men så må vi danse litt også. Min gode venn Sumaya Jirde Ali har lært meg at det største opprøret du kan gjøre som undertrykt menneske, er å danse. Vi må ta vare på oss selv også, midt i det hele. Derfor har jeg lyst til å gi ut musikk før sommerfestivalene, så vi kan holde rundt hverandre og takke for kampen så langt.
