Petter Nome døde natt til onsdag etter lengre tids kreftsykdom. Han ble 69 år gammel, men sluttet aldri å engasjere seg, forundre seg eller hylle de han mente fortjente det ut fra et hjerte som i særlig grad banket for de svakeste blant oss. Han var nyhetsjournalisten, TV-stjernen, kulturarbeideren, programlederen, talentjegeren, debattanten og de moderne talkshowenes far. I en periode var han også kommunikasjonssjef i Flyktninghjelpen, men etter at han sluttet i NRK for godt i 2009, skulle han bli profilert ølhund og direktør for Bryggeri- og drikkevareforeningen. Symptomatisk nok brant han for de minste der også, da mikro- og håndbryggeriene skummet fram i markedet.
Som få andre har Petter Nome satt spor etter seg som journalist og formidler. Han kom til NRK i en brytningstid, og han var ikke fremmed for samarbeidsformer i en stadig ekspanderende mediebransje. Hans sterke rettferdighetssans og personlige integritet skulle komme til å prege karriereveiene hans like mye som det preget intervjuene han gjorde som journalist. Som 23-åring fikk han jobb i Arbeiderbladet, nåværende Dagsavisen, og en rekke av sakene han skrev for avisen handlet om temaer som skulle forbli hans hjertesaker. Narkotikapolitikk, flyktninger og klasseskiller. Fra 1984 ble han en del av et NRK i rivende utvikling.
Han rakk å være med på å forme noen av de yngste seerne sammen med Ivar Dyrhaug gjennom ungdoms- og musikkprogrammet «Zikk-Zakk», som på 1980-tallet forholdt seg til særlig norsk rock og pop langt utenfor NRKs til da trygge komfortsone. En helt annen skala var det over Live Aid-sendingene i 1985, der Nome helt naturlig gikk inn som den norske programlederen. Men han var også anker i Dagsrevyen, og han skapte et av de tidligste virkelig sentrale programmene om miljøvern i 1988 med NRK-dokumentaren «Året 2048: Drivhuseffekten», laget sammen med Torbjørn Morvik. Dette var kunnskapsformidling rundt klimaendringene som var langt forut sin tid. Nomes klimaengasjement sluknet aldri, selv om det var andre TV-programmer som etter hvert skulle bli hans faglige virke.
Når Petter Nomes fremste bedrifter skal oppsummeres, vil de aller fleste nevne det nyskapende talkshowet «Rondo» (1993-1995). Dette var et todelt underholdningsprogram i beste sendetid, en tidlig representant for «infotainment», med aktuelle gjester, musikalske innslag og stuntreportere som Synnøve Svabø. For mange i norske stuer ble «Rondo» det første møtet med internett, som ble aktivt brukt i programmet. Og med Nome i stolen i andre del av programmet, fikk vi et ukentlig dybdeintervju, et «nachspiel» med en utvalgt gjest. Med «Rondo» skapte Petter Nome TV-historie, og hans måte å kombinere nyheter, formidling og underholdning på, endret TV-kvelden i en tid da NRK tross det oppløste TV-monopolet var den regjerende kanalen.
Nomes inviterende, løse og samtidig journalistisk kritiske programlederstil inspirerte etterfølgere som Claus Wiese og Fredrik Skavlan. Denne kombinasjonen av rock ‘n’ roll og nære møter med mennesker skapte også debatt. Blant annet fordi han klemte intervjuobjektene, noe som brøt med all tidligere NRK-«etikette» hva angikk underholdningsprogrammer. Gjennom reiseprogrammet «Gringos» på slutten av 1990-tallet bød han NRKs seere på møter med mennesker fra alle samfunnslag, og han gikk inn i ethvert møte med medmenneskelighet, vitebegjær og en uutgrunnelig nysgjerrighet.
Gjennom de neste to tiårene skulle han bli en av allmennkringkasterens mest profilerte navn før han i 2003 sluttet på grunn av sitt personlige engasjement mot Irak-krigen, blant annet gjennom å organisere underskriftskampanjer og holde appeller. Dette ble uforenelig med hans rolle som da påtroppende objektiv programleder av NRKs «Sommeråpent», og han måtte forlate kanalen han da hadde arbeidet for i nær tjue år. Han skulle likevel vende tilbake til NRK etter stillingen som kommunikasjonssjef i Flyktninghjelpen. Han var da programleder blant annet i daværende Frokost-TV i tillegg til å jobbe i kulissene. I 2007 ledet han tradisjonelle «Kvelden før kvelden» sammen med Hilde Hummelvoll. De to giftet seg i 2009.
Debatten rundt at Nome protesterte heftig mot Irak-krigen og Norges holdning var for øvrig ikke den eneste konflikten han hadde med NRK. Noen år tidligere hadde Nome tatt til orde for legalisering av narkotika, noe som skapte et heftig offentlig ordskifte uten at han mistet jobben. I ettertid sier disse enkeltstående sakene like mye om hans måte å se verden på, som programmene han skapte. Og uansett hvilken taburett han valgte seg, viste han en varm, personlig og åpen tilnærming til ikke bare enkeltmennesker, men også til grupper som sto midt i strukturelle og etiske utfordringer samfunnet står overfor, enten i internasjonal skala eller i den norske offentligheten.
