---
6
KONSERT
Rod Stewart
Oslo Spektrum
---
Rod Stewart «One Last Time» står det på plakaten. Sånt tror vi ikke på før det er ugjenkallelig slutt. Men det er 13 år siden sist Sir Roderick var i byen, han er 79 nå, og det er mange som vil få med seg den store anledningen. Sist han var i Oslo Spektrum, i 1998, rapporterte vi om 5.000 i salen. Den var altså bare litt over halvfull. Det sier litt om popmusikkens holdbarhet at konserten denne gangen har vært utsolgt i lange tider.
En annen ting jeg observerte den gangen i 1998 var at Rod Stewart ikke beveger seg like bra på scenen som før. «Han pleide å være en av rockens beste posører, mens det nå er helt klart at han er 53 år gammel der han står og vrir og vrikker på seg». Poseringen i 2024 er mer fornøyelig enn tøff, der han strutter rundt på scenen og rett og slett twerker. Men som han sa til Arbeiderbladet før den første solokonserten i Oslo i 1976: Hva skal en rockesanger gjøre når han har passert 30? Han har hatt litt tid på seg til å venne seg til den problemstillingen.
Kvelden begynner med «Addicted To Love» med dresskledde damer på gitarer rundt hovedpersonen, som i Robert Palmers originalvideo. Selv stiller han i leopardskinnsjakke. Dette er mannen som en gang brukte uttrykket “en leopard kan ikke forandre sine flekker” for å forklare at han var den samme gamle arbeiderklassegutten selv om han var blitt rockemillionær.
Damene forsvinner fort, men skal etter hvert komme sterkt tilbake på feler, banjo, mandolin, kor og masse annet fint, som ofte tar vare på den gamle følelsen av folkrock i mange av sangene. Et femmannsband tar over grovarbeidet.
Snart introduserer Rod Stewart en av sine fineste egne sanger: «You Wear It Well», fra 1973 ifølge ham selv. 1972 egentlig, men dette er ingen popquiz. Ikke mange sanger kan følge etter denne, men her kommer kveldens hyllest til hans gamle gruppe Faces. Det er attpåtil «Oh La La» som han morsomt nok ikke sang i gruppa, men overlot til opphavsmannen Ronnie Lane. De gamle gutta passerer revy på storskjermen. Dette er vakkert.
Les også: En gang bannlyst. Nå skal bandet erstatte Heart på Tons of Rock (+)
Kveldens første soulklassiker er Sam Cookes «Having A Party». Kveldens første store jubelbrus, med påfølgende allsang, møter «It’s A Heartache». Som de fleste kjenner best med Bonnie Tyler. Da passer den selvfølgelig den evig rustne stemmen til Rod Stewart også. Han takker for den varme velkomsten, og lover at «tonight I’m yours» i de neste to timene.
En harpe står høyt plassert der oppe på podiet. Den vet mange gamle venner har en hovedfunksjon: Å være med i «The First Cut Is The Deepest». Den smellvakre sangen til Cat Stevens blir her så fin som det går an, og etterfølges av Danny Whittens «I Don’t Want To Talk About It». Den rungende allsangen på denne er det jeg husker best fra gamle dagers britiske TV-konserter med Rod Stewart. Man kunne tro det var vanskeligere å få det store koret i gang i Norge 50 år etter, men folk tar faktisk i alt de kan. Nå er denne kvelden så stort som overhodet mulig.
Sånn fortsetter den også å være. Han introduserer «Maggie May» med en eksplisitt forklaring av innholdet, litt mer informasjon enn vi strengt tatt trenger, men sangen i seg selv er like magisk melankolsk som den har vært i 53 år. Han tilegner «I’d Rather Go Blind» til Christine McVie, som har først hørte synge sangen med gruppa Chicken Shack i 1969. Han gjør ikke skam på arven.

«Young Turks» får tempoet opp på 80-tallsnivå. Men «Downtown Train» av Tom Waits tar det ned igjen. Det er her jeg skulle ønske at han fulgte på med sin fine tolkning av The Blue Niles «Dowtown Lights», men jeg kan ikke få alt.
Les også: «Emma har to pupper som burde vært stilt ut i Louvre» (+)
Korsangerne gir ham noen pauser innimellom, med soulfavoritter som «Lady Marmalade» og «I’m Every Woman». Husk at Chaka Kahn sikkert synger sistnevnte selv på OverOslo om et par uker, folkens.

Rod Stewart kommer selv sterkt tilbake med «Rhythm Of The Heart», som han tilegner folket i Ukraina, komplett med noen kraftige, mindre diplomatiske beskrivelser av Putin. Bildene fra det krigsrammede landet ruller over storskjermen. Han fortsetter i det samme sporet med å hylle den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen, med Curtis Mayfields «People Get Ready». Nå med store bilder av Martin Luther King Jr. og Rosa Parks på veggen bak seg. Dette var uventede innslag i denne sammenhengen, men desto mer velkomne.

Hans helt egne store kjærlighetssang «You’re In My Heart» kan fortsatt smelte alle andres hjerter også. Tekstlinja om Celtic slår godt an blant supporterne i klubbdrakter på første rad. Jazzklassikerne han gjorde så stor suksess med fra «den store amerikanske sangboka» får ligge, men han svipper innom den irske, med Van Morrisons «Have I Told You Lately», der han prøver å matche Van The Man i stemmegymnastikk. Dristig så lenge det fortsatt er sanger igjen på settlista.
Rod Stewart slutter som han begynte med en Robert Palmer-hit, «Some Guys Have All The Luck». Denne kvelden er det han som får til alt han ønsker seg. Vi slipper ikke unna ekstranummer. Som jeg skjønner må bli akkurat de to sangene jeg godt kan klare meg uten. Publikum er ikke helt enige med meg. Oslo Spektrum blir et gigantisk diskotek i «Da Ya Think I’m Sexy». Var det der med «gooooodnight Oslo» på slutten med på plata? Jeg tror ikke det. I den helt andre enden av stemningsskalaen kommer «Sailing» helt, helt til slutt. Med sangeren i kapteinsuniform, i kjempeform, foran bilder av bøljan blå. Sjelden ser vi profesjonell showbiz kombinert med så menneskelig varme som i dette showet.
Les også: «Spis de rike» tar temperaturen på de unge voksne (+)