Turneen som tar Sir Roderick David Stewart til Norge igjen, til et utsolgt Oslo Spektrum 4. juni, ser ut til å være en gjennomgang av en rekke av hans største hits gjennom over 50 år. «One Last Time» kalles konsertene, og antyder at dette kan være siste sjanse til å se ham på scenen. Sånt kan vi aldri ta for gitt. I alle fall viser hans nyeste album at sangeren fortsatt er full av liv.
I mars gikk Rod Stewart til topps på albumlista hjemme i Storbritannia for 11. gang, med «Swing Fever» sammen med pianisten Jools Holland og fullt storband. Her hører vi ham i strålende form, i en rekke gamle shownummer fra en enda fjernere fortid. Det er alltid godt å høre ham igjen. Med en formue beregnet til over to milliarder kroner kan vi regne med at han synger fordi han har lyst – men vi hører det også.
Noen av de største, men også mest omdiskuterte platene til Rod Stewart var hans serie med sanger fra «The Great American Songbook», med gamle jazzsvisker, mange enda eldre enn ham selv. Vi kan vel si at det nye albumet er beslektet, men det har et litt annet repertoar. Langt mer livlig i stilen, mer tempofylt, ofte i grenselandet til god, gammel jamaicansk ska-musikk. Rett og slett en fryd å høre, men ikke en sentral del av programmet på denne «avskjedsturneen».
Jools Holland er også en institusjon i britisk musikkliv. Den tidligere pianisten i Squeeze har hatt sitt eget musikkprogram, «Later», på TV i over 30 år, og setter seg gjerne ved tangentene og spiller sammen med hvem det måtte være. Nå altså på et helt album med Rod Stewart. Her er «Sentimental Journey», «Pennies From Heaven», «Ain’t Misbehavin’» og mange andre, alle i fyr og flamme. En fryd å høre på hele veien, selv om det nok er andre sanger med Rod Stewart vi oftere kommer til å vende tilbake til.
En av pophistorikernes fremste oppdrag må alltid være å minne om at Rod Stewart er en av verdens fineste rockesangere. En periode var han kanskje den aller fineste. Så for eventuelle yngre lesere:
Rod Stewart var til å begynne med vokalist i gruppa til gitaristen Jeff Beck, men fikk bare kore på Becks solohit «Hi Ho Silver Lining» i 1967. Jeff Beck Group gjorde sin første konsert som oppvarming for The Small Faces. Noen trakk ut stikkontakten etter én låt. Det tunge sceneteppet falt ned i hodet på gruppas bassist Ron Wood. Like bra for Rod Stewart, som oppdaget at han hadde framført hele første nummer med smekken åpen. Like etter kom gruppas første album. Sangeren var ikke avbildet på omslaget. Sånn kunne han ikke fortsette.
Alle kjente alle i dette miljøet, og da Steve Marriott sluttet i Small Faces i 1968, på høyden av gruppas suksess sto to mann klare til å erstatte ham: Rod Stewart og Ron Wood. Men Stewart hadde også fått et «fett» tilbud om solokontrakt han kunne ikke motstå: 15 000 kroner var nok til ny bil i 1969. Platene «An Old Raincoat Won’t Ever Let You Down» og «Gasoline Alley» ble spilt inn på lavbudsjett i 1969 og 1970.
Stewart viste fram flere sider av seg selv når han tolket gamle viser som «Man Of Constant Sorrow» og «Dirty Old Town», finere enn noen kunne tenke seg. Og han begynte å skrive sanger selv. I 1971 skrev han «Maggie May», en personlig sang han uten selvtillit la på B-sida på sin versjon av Tim Hardins «Reason To Believe». Etter at platesidene ble byttet om ble «Maggie May» nr. 1 både i USA og England. Det tilhørende albumet «Every Picture Tells A Story» toppet samtidig albumlistene i begge land. Rod Stewart var nå størst! Sanger som «You Wear It Well», «Mandolin Wind» og «Farewell» fikk det også til å høres ut som han var best.
Likevel var jobben til Rod Stewart først og fremst å synge i The Faces. Soloplatene hans ble spilt inn i lunsjpausene deres. Lunsjer som riktignok var både lange og våte, men de førte til noen av de sterkeste albumene i britisk rockhistorie. The Faces var et høyt elsket band tidlig på 70-tallet, men da Ron Wood lot seg friste av The Rolling Stones var det slutt for gruppa. Rod Stewart flyttet til Los Angeles, og lagde albumet «Atlantic Crossing» for å understreke sin klassereise.
Denne kryssingen av Atlanterhavet ble ikke akseptert av alle. Mange mente at han hadde solgt seg, til både kapitalismen og imperialismen. For ham handlet dette sannsynligvis mest om et musikalsk veivalg. I USA ansatte han den berømte produsenten Tom Dowd, kjent fra klassiske soulinnspillinger med Otis Redding, Aretha Franklin og «Dusty In Memphis»‚ men også sørstatsrocken til Allmann Brothers, Lynyrd Skynyrd – og «Layla And Other Assorted Love Songs» med Derek & The Dominoes. For å sikre et variert album hyrte de inn to studioband blant de beste som fantes: De faste Swampers fra Muscle Shoals-studioet i Alabama, og Booker T & The MGs fra Memphis.
Rod Stewart fortsatte sin uimotståelige formel med å kombinere flotte egne sanger med kreative coverlåter. «Atlantic Crossing» hadde to slike tolkninger som kommer til å være med ham til evig tid. «Sailing» var omarbeidet fra The Sutherland Brothers, som hadde gitt den ut på singel uten suksess tre år før. Vi kan ikke bruke mot Stewart at hans versjon er spilt noen ganger for ofte i årene som har gått. «I Don’t Want To Talk About It» av Danny Whitten var hentet fra det første albumet til Crazy Horse, som ikke hadde fått spesielt stor oppmerksomhet da det kom ut. At dette albumet senere ble anerkjent som en klassiker er kanskje like mye Rod Stewarts fortjeneste som deres faste oppdragsgiver Neil Youngs.
Fremgangsmåten ble repetert på albumet «A Night On The Town» I 1976. Én side med countryinspirert hvit soul, én med rock’n’roll. Coverartisten gjorde en helt fremragende vri på Cat tevens’ «The First Cut Is The Deepest». Aller mest bemerkelsesverdig var det likevel at Rod Stewart klarte å ta sin egen «The Killing Of Georgie» høyt på hitlistene. Sannsynligvis verdens første og siste slager som beskriver hatkriminalitet mot homofile.
Med disse to albumene gikk han omsider til topps på albumlistene i Norge også. En av verdens største rockestjerner startet europaturneen etter «A Nigh On The Town» med tre dager i Norge – Trondheim, Bergen og Oslo. Norgesbesøket fikk en berømt start da Stewart ble nektet adgang på nattklubb i Trondheim. Plateselskapets utsendte representant forsøkte å fortelle dørvakta hvem han hadde med å gjøre, men vant ikke fram: Det hjalp ikke om han så hadde vært sangeren i Hep Stars. Nyere forskning forteller at det ikke var fordi han gikk i dongeribukser, som vi før har antatt. Tvert imot kom han stigende som den flamboyante stjernen han var, i pels og silkebukser. Men følget hadde bestilt bord, de forsøkte å gå forbi køen, og det var her det skar seg med dørvakta.
Før konserten i Ekeberghallen i Oslo møtte Rod Stewart Arbeiderbladet, som spurte om det bare var økonomiske årsaker til at han forlot England? – Hovedpoenget var at jeg kunne blir fortere rik i USA. Men det er også musikalske grunner. Engelsk rock er ikke lenger hva den var. Den som vil henge med i utviklingen må til Statene. Hele kontinentet er som en stor kulturell smeltedigel, hvor musikken er en vesentlig del. Der er det så mange forskjellige musikktradisjoner som barker sammen at det nødvendigvis må komme interessante ting ut av det. Jeg vil være med og ta del i dette, forklarte han.
At engelsk rock ikke lenger var som før hadde han også rett i, to uker før Sex Pistols ga ut «Anarchy In The UK». Det hører med til historien at Stewart et halvt år etter dette igjen var nr. 1 på den offisielle britiske singlelista med «The First Cut Is The Deepest», og henviste Sex Pistols til 2. plass med «God Save The Queen». Det har helt siden blitt hevdet at dette var et rigget komplott for å bevare rikets ro og orden.
Et midlertidig forfall i karrieren til Rod Stewart kom med album som «Blondes Have More Fun» og «Foolish Behaviour» (megetsigende tittel der). Mange av hans største beundrere kan godt klare seg uten å høre «Da Ya Think I’m Sexy» en eneste gang til. Og slik gikk 80-årene, med vekslende hell. I 1983 foreslo han for manageren sin å lage ei plate med gamle standardlåter fra jazzen. Manageren anbefalte ham å vente i 20 års tid. I 2002 kom det første albumet i serien «The Great American Songbook». Serien ble avsluttet etter fire album som solgte 22 millioner eksemplar til sammen.
For de som vil vite mye mer om alt dette kan vi varmt anbefale Rod Stewarts selvbiografi som kom i 2013, også oversatt til norsk, og ganske enkelt kalt «Rod». Her forteller han historien sin med god humor og stor selvironi, noe som gjør boka til en av de morsomste i sitt slag.
Så spørs det altså om dette virkelig er «one last time»? Vi lar Rod Stewart få siste ord i saken, igjen til Arbeiderbladet i 1976: – Det er til musikken jeg knytter hele min identitet. Men fordi rock er en naiv musikkform som så å si aldri blir voksen er det også en fare at vi som utøvere av denne musikken stagnerer og forblir på tenåringsstadiet. Dette er jo litt skummelt når man har passert 30, mente den da 31 år gamle sangeren. Nå er han 79.
