---
5
FILM
«Hit Man»
Regi: Richard Linklater
USA, 2023
---
«Hit Man» hadde sin verdenspremiere under fjorårets Venezia-festival, parallelt med David Finchers «The Killer» og Harmony Korines eksperimentelle styrkeprøve «Aggro Dr1ft». Alle dreier seg på sitt vis om leiemordere, men kunne knapt være mer forskjellige fra hverandre. Den ene er iscenesatt med detaljfokusert presisjon av en mester i faget, den andre et migrenefremkallende syreangrep på sansene skapt av en kunst-prankster. Mens den tredje, «Hit Man», er med god margin den mest underholdende: en sexy, sjarmerende krimkomedie skapt av en slentrende humanist.
Richard Linklater burde være godt kjent for «Dazed & Confuzed» (1993), «Before»-trilogien og «Boyhood» (2014), men ikke nødvendigvis den åpenbare personen til å lage en leiemorder-thriller inspirert av en livs levende person (vel, levende da «Hit Man» ble planlagt, men han døde dessverre under forproduksjonen). Gary Johnson jobbet i mange år som sivil frilanser for Houston-politiet, i undercover-oppdrag der han ga seg ut for å være en leiemorder. Målet var å tiltrekke den typen mennesker som var villige til å betale penger for å få noen myrdet, og bidra til å få dem pågrepet. En overvekt av «klientene» var involvert i bitre skillsmisseoppgjør eller hatet arbeidsgiverne sine så intenst at de gjerne ville se dem bli drept.
Fremfor å vente til noen døde gikk politietaten i Houston proaktivt ut for å få disse folka til å inkriminere seg selv. Johnson gjorde seg kjent som undercover-politiets motsvarighet til Sir Laurence Olivier (ifølge en artikkel i magasinet Texas Monthly, som filmen bygger på), og viet mye tid til å skape rollefigurer som kunne overbevise klientene om at han var en kompetent leiemorder. Han skrev kompliserte bakgrunnshistorier, benyttet forkledninger og aksenter. Så på mange måter en skuespiller.
«Hit Man» tar en del autentiske detaljer fra jobben og privatlivet til Gary Johnson, og vikler ham inn i en hundre prosent fiktiv «film noir»-intrige som kunne ha kommet rett fra en tidlig thriller av Coen-brødrene. Det ville ikke være urettferdig å beskrive Gary Johnson (Glen Powell) som en nerd: en fraskilt fugletitter og elektronikk-entusiast som bor alene med to katter, og foreleser om psykologi på et universitet i New Orleans. Den typen fyr som ville være veldig komfortabel med rumpetaske og sokker i sandaler. Han har dessuten deltidsjobb som sivil tekniker for politietaten, der Gary har ansvaret for å installere avlyttingsutstyret på undercover-operasjoner.
Les også: George Millers «Furiosa» er et dieselslukende beist (+)
Normalt sendes den sleske politidetektiven Jasper (Austin Amelio) inn for å posere som leiemorder, men etter at han plutselig blir permittert må Gary overta oppgaven på rekordtid. Etter et lite panikkanfall sklir Gary foruroligende bra inn i rollen som bråtøff leiemorder, og overbeviser den potensielle klienten så ettertrykkelig at han umiddelbart blir pågrepet. Som filmen påpeker: leiemordere er egentlig ikke en greie. Utenfor organisert kriminalitet er de forbeholdt popkulturen, og vår kollektive oppfattelse av leiemordere er totalt formet av filmer. Så Gary går helhjertet inn for å oppfylle denne fantasien.
For noen er han en mystisk hardhaus med russisk aksent og arr i fjeset, for andre en sykelig seriemorder med vannkjemmet hår. Gary virker mest komfortabel i rollen som Ron; en sjarmerende tøffing i skinnjakke, som hevder han er i en servicenæring og overvinner skepsis med jovial karisma. Selv kollegaene i politietaten hvisker i skjul at de liker alter egoet Ron mye bedre enn kjedelige Gary. Det er åpenbart at han lever ut en skjult side av seg selv i dette rollespillet, som muligens vekker noe som har ligget i dvale et sted nede i underbevisstheten. En form for selvutvikling som tar over Garys personlighet, og forvandler ham til den han egentlig er. Noe som blir et problem etter at hans neste klient viser seg å være håpløst bedårende Madison (Adria Arjona), som er på jakt etter en leiemorder som kan befri henne fra en voldelig ektemann. Herfra er det et åpent spørsmål om Madison er en kvinne i nød som desperat trenger hjelp, en utspekulert «femme fatale» som pønsker på taskenspill eller eventuelt den store kjærligheten som vil forvandle hele filmen til en romantisk komedie.
Les også: Nasjonalerotikken blomstrer i MILF of Norway (+)
Richard Linklater benytter muligheten til å lirke inn noen meta-leksjoner som staver ut filmens temaer på en litt overtydelig måte, men sånt er lett å overse når vi står ovenfor en så sjarmerende film. Jeg er ikke helt overbevist av de iherdige forsøkene på å forvandle Glen Powell til en strømlinjeformet Hollywood-stjerne, siden han er så til de grader mye bedre som karakterskuespiller. Powell har jobbet med Richard Linklater siden han var en tenåring i «Fast Food Nation» (2006), og er en essensiell del av hvorfor «Hit Man» fungerer, og ikke bare fordi dette er en hovedrolle som virkelig gir ham sjansen til å flekse skuespillermusklene. Han har dessuten produsert filmen, og skrev manuset sammen med Linklater - så vi får håpe at de fortsetter dette kreative samarbeidet fremover.
