Kultur

Hjerteknusende rå Olivia Rodrigo

Olivia Rodrigos første konsert i Norge skapte minner for livet for 25.000. Og kanskje noen hørselsskader.

Dagsavisen anmelder

---

5

KONSERT

Olivia Rodrigo

Unity Arena

Publikum 25.000

---

Tidligere barnestjerner er ikke hva de en gang var. Olivia Rodrigo inntok Unity Arena – eller Telenor Arena som den het for inntil en uke siden – med et rocka popshow som både i energi og utstråling langt overgår artister som har vært på veien like lenge som 21-åringen fra California har levd.

Det er bare tre år siden hun for alvor slo gjennom med låter som «Drivers License» og «Good 4 You», men bevæpnet med albumene «Sour» og fjorårets «Guts» nær sprengte hun kapasiteten på Norges største scene innendørs. Neste gang hun kommer, er ikke Unity Arena stor nok. De som var i hallen denne regntunge kvelden kan skryte av at de så henne mens hun fortsatt spilte de «små klubbene».

Fra hun kommer stigene opp av gulvet etter en intro hvor hun selv banker på døren, og kjører i gang en knallhard versjon av «Bad Idea Right?», skal vi gjennom en halvannen time lang berg og dalbane, tidvis en energiutblåsning som for mange er totalutmattende i det lumre lokalet, tidvis en vakker oppvisning med solide popballader av en av sin generasjons fremste entertainere. Men selv de vakreste av Rodrigos sanger har torner, og innimellom brakte hun bokstavelig talt tordenen utenfor inn i lokalet og inn i en konsert som viser hvorfor publikum går kvinne av huse. For det er ingen tvil om hvem kjernefansen er, og appellen hun har overfor særlig de yngste jentene, tenåringer i alle aldre, kan ingen argumentere mot.

Les også: Nye låter - Erlend Ropstad drømmer om det gode og Isah drømmer om «La La Land» (+)

«Drivers License»

Det er en maktoppvisning av en popkonsert, hvor et pur ungt publikum kan hver en strofe, hvert et refreng og hvert et ord. Det e unison og høyt skrikende allsang fra begynnelse til slutt. «Dere synger så høyt, har noen knust hjertet deres?, spør hun etter «Drivers License», som hun sang bak pianoet. Refrenget kunne hun bare glemme, det og de siste versene tok salen.

Da hadde hun allerede vært gjennom en mektig versjon av «Vampire». Lyden ha skrudd seg inn og man hører henne og nyansene i bandet over publikum, utrolig nok. Hun småprater seg smilende inn i «Teenager dream» og en 19-års fødselsdag – med bilder av henne som selv som barn. Men hele tiden lurer det en brodd under.

Olivia Rodrigo

Olivia Rodrigo er en av mange artister som trådte barneskoene på Disneys scener i hjemlandet. Før het de gjerne Justin Timberlake, Miley Cyrus og ikke minst Britney Spears. I dag heter de Sabrina Carpenter og Olivia Rodrigo. Blant den yngste generasjonen er det liten tvil om hvem som er størst, og det vi så i Unity Arena er etter alt å dømme den neste Taylor Swift, for øvrig en av Rodrigos store forbilder. Selv tar hun scenen med største naturlighet, omfavner både den, publikum og bandet, som på alle vis har plugga instrumentene inn i anlegget.

Les også: Astrid S - hitmaskin på cruisekontroll (+)

Generasjon Z-definerende

Både «Bad Idea Right?» og «Vampire» representerer Rodrigos ublue evne til å levere usensurerte, kontante, levende, kjærlighetssyke, virile og bitre oppgjør med ekskjærester og andre som hun mener behøver passet sitt påskrevet. «Drivers License» ble den Generasjon Z-definerende brudd-låten som satte henne i førersetet i en sakte kjørende bil gjennom de amerikanske forstedene, med førerkortet nytt og brennende i lomma, men uten kjæresten som da hadde funnet seg en som var langt eldre enn henne, om vi skal tro sangen. Kjøreturene til alle favorittstedene de hadde hatt felles må hun styre unna, «cause I still fuckin’ love you, babe».

Olivia Rodrigo

«Vampire» på si side drikker blodet fra tenåringsbitterheten, omsluttet av et mørke hun øser popkulturelle glør ut fra. «You made me look so naïve/The way you sold me for parts/As you sunk your teeth into me, oh/Bloodsucker, famefucker/Bleedin’ me dry, like a goddamn vampire», synger hun, og det er vel ingen som lurer på hvor og når i de neddempede og effektive refrengene hylene fra salen skal overdøve artisten.

Stor guide: Her er oversikten over de største, viktigste, triveligste, rareste og morsomste musikkfestivalene i Norge sommeren 2024

Låten «Traitor» er sydd over samme tematiske lest, men blir et eksempel på at noen av Rodrigos låter blir litt for pregløse, selv om ordene treffer frynsete hjerter akkurat der de skal. Vi er inne i den første virkelig hektiske runden av konserten, og låten «Pretty Isn’t Easy» og «Love Is Embarassing» kommer tett med kveldens første kostymeskifter og dansere før hun liggende roer det hele ned med «Making The Bed». Og tusen mobillykter tennes, før hun selv tenner stjernene under sangen «Logical» og setter seg på halvmånen som fires ned fra taket for at hun skal kunne fly utover halve salen med både denne og «Enough For You». Innimellom der oppe i luften arrangerer hun skrikekonkurranse mellom publikum på gulvet og tribunene, vinker og småprate og har 25.000 i sin hule hånd.

Olivia Rodrigo

Akustisk gitar

Det er en konsert som er gjennomfundert og arrangert til siste svettedråpe, med full kontroll på tempo og variasjoner, og med et band i ryggen som er både tett og organisk. Olivia Rodrigo er et entertainer-ess på øverste nivå allerede, selv i sekvenser med noen av de mer ensformige låtene. Publikum bryr seg ikke, men det tar seg opp nå hun månelander på scenen igjen og lar «Lacy» sige utover, en av hennes fineste sanger som tar salen med skrikestorm.

Les også anmeldelse: Billie Eilish slår hardt, mykt og godt tilbake (+)

«Oh my gosh» blir det mye av når hun hilser på publikum, nå hun øser ut komplimenter over jentene både forrest og på tribunene. Mødrene får også sitt, bestevenner, foreldre, ja selv fedrene. At hun har stått på scenen hele livet er det ingen tvil om, og hun framstår som en mellomting av den all-amerikanske nabojenta, svigermors Disney-drøm og så den punka Riot Grrrl-arvtageren som sier «f**k» i annenhver setning og bruker storslegga på sitt eget image med låter som «Can’t Catch Me Now» og «Jealously Jealously».

Olivia Rodrigo

Hun introduserer en David på gitar, og så setter de to seg på scenen som under en liten piknik og synger en akustisk «Happier», en søt sang som flommer over av smilende bitterhet mot slutten når hun plukker eksens lykke fra hverandre som om hun ribbet en høne. De tar en til, «Favorite Crime», men nå drukner virkelig nyansene i publikums hvinende sang på hver eneste strofe. Det er tid for nådestøtet.

Forbildet Olivia Rodrigo

«Déjà Vu» bli kveldens høyeste så langt, sangmessig altså fra publikum, en powerballade med et funky trommespill for den som bryr seg om sånt. «The Grudge» går over i en knusende versjon av «Brutal» mens scenen går opp i røyk med en gitarist på hver sin flanke mens hun selv skifter til rødt. Det er ikke mer uskyld igjen, og nå spiller hun på en styrke, en sensualitet og en selvsikkerhet som understreker at forbildet Olivia Rodrigo er definert av henne selv og absolutt ingen andre.

Olivia Rodrigo

Hun løper inn på scenen i «Obsessed», med det norske ordet «besatt» drapet over brystet som en Miss Universe, men selvsagt kunne hun ikke vært fjernere fra det bildet, harvende med gitaren i en regelrett «battle» sammen med hovedgitaristen Emily Rosenfield som går over i en punkpopsinna versjon av «All-American Bitch», som blir siste låt i hovedsettet. I denne låten setter hun ord på seg selv: «I got class and integrity/Just like a goddamn Kennedy».

Mange begynner å forlate salen, vel vitende om kaoset som venter utenfor med lange køer, shuttlebusser og en trafikkork uten like. Men de aller fleste er klar over at «Good 4 You» gjenstår, og den kommer som en kontant svir når Rodrigo stiger opp fra scenegulvet for siste gang, skyter sin nest største hit fra hofta og så gårr av scenen med «Get Him Back». Den er ikke uten brodd den heller, men kanskje er den også et tegn på at Olivia Rodrigo er i ferd med å komme over de verste tenåringsskuffelsene. To album med hjertesorg har gjort henne til superstjerne. Neste skritt vil være en ren supernova.

Les flere saker og anmeldelser fra Dagsavisens musikkredaksjon