Spiller opp til en satans aften

---

4

TEATER

«Mesteren og Margarita»

Av Mikhail Bulgakov

Regi: Simon K. Boberg

Med: Fredrik Saroea, Eirik del Barco Soleglad, Herman Bernhoft, Irene Waage, Kristian Berg Jåtten, Svein Harry Schöttker Hauge, Kristi-Helene Engeberg, Tormod Løvold, Knut Erik Engemoen, Ida Klem, Katrine Dale, Kjetil Møster

Den Nationale Scene

---

BERGEN (Dagsavisen): Mikhail Bulgakovs «Mesteren og Margarita» er på alle måter en bredrygget roman i verdenslitteraturen. Akkurat som romanen vil også teaterversjonen med premiere under Festspillene i Bergen, dele vannene. Premisset er at Satan selv dukker opp i Moskva for å se hvordan revolusjonen noen år tidligere har preget innbyggerne. Satan og hans følgere skaper okkult virak, dyrker irrasjonalitetens kompleksitet og bringer død og helvete over særlig dem som holder fast på gamle forestillinger, som forfattere og intellektuelle. Andre får sin frihet i møte med den grenseløse fantasien.

Teaterversjonen på Den Nationale Scene blitt en burlesk, svarthumoristisk og springende dødsdans mellom romanens to hovedspor, som er en annerledes påskefortelling fra Jesu tid i Jerusalem, og livet under Josef Stalins regime i Moskva på slutten av 1920-tallet. Eller er det Bergen i dag? På flere nivåer griper forestillingen det evig aktuelle i fortellingen, også det antatt kontroversielle ved oppsetningen.

Mikhail Bulgakov

Mikhail Bulgakov (1891–1949) var russisk, født i Kiev, og var innrullert i ulike fraksjoner av de hvite styrkene under borgerkrigen i 1918–1921. Dette preget skuespillet «Flukten» – satt opp på Nationaltheatret i fjor høst – og romanen «Den hvite garde». I den siste gir Bulgakov satirisk motstand til bolsjevikenes kamp for den ukrainske kulturen og tanken om Ukraina som en selvstendig stat. Det er med andre ord ikke helt uproblematisk å sette opp hans verker dag, i lys av Russlands invasjon av Ukraina.

«Mesteren og Margarita» er Bulgakovs hovedverk, som han påbegynte i 1928 og skrev på fram til sin død i 1940. Det er en myteomspunnet roman, like frodig og kompleks som historien om Russland selv. I oppsetningen forlater regissør Simon Boberg aldri helt Moskva, men han tar også handlingen til Bergen. En by som i sin selvgodhet ikke avviser fremmede sånn uten videre, selv når de setter hele stedet på hodet.

Fredrik Saroea fra Datarock til Satan

Valget av hovedrolle er også særdeles bergensk. Musiker og artist Fredrik Saroea bandet Datarock tar grep om både djevelens stokk, gitaren og stedets ateistiske innbyggere. Han er en karismatisk vokalist og frontfigur på en konsertscene, men sliter litt mer med å finne dybden og nyansene i rollen som Woland, som Satan heter i Bulgakovs fortelling. Dette kan skyldes premierenerver, og siden Saroea har en fandenivoldsk holdning og blikket allerede, er det grunn til å tro at han vil spille seg inn i mørket rollen krever.

Woland har imidlertid sin «entoruage», en infam og demonisk trupp av okkulte vesener bestående av hans høyre hånd, konferansieren og magikeren Korovjev (Eirik del Barco Soleglad), kattedemonen Behemot (Kristi-Helene Engeberg), vampyren Hella (Ida Klem) og den livsfarlige Azazello, her i en musikalsk saksofonblåsende versjon spilt av musiker Kjetil Møster.

Tror man ikke på Gud, kan man heller ikke tro at Satan finnes. Det får fatale konsekvenser for Berlioz, som er formann i litteraturforeningen. Woland kommer til Moskva/Bergen og konstaterer at innbyggerne ha forandret seg utvortes, men spørsmålet er hvor mye de også har forandret seg innvortes? Ganske mye, skal det vise seg når han slår seg ned på benken sammen med Berlioz (Tormod Løvold) og den unge poeten Ivan «Husløs» (Kristian Berg Jåtten). De to ateistene slår foraktfullt fast at Woland må være en fremmed, en turist, og at han må være gal. Snart skal det første hodet rulle, og deretter utarter det i et halsløst tempo.

Heksesabbat på Festspillene i Bergen

Bobergs «Mesteren og Margarita» er en viltvoksende forestilling hvor selve kjærlighetsfortellingen om dikteren som kalles Mesteren (Herman Bernhoft) og Margarita (Irene Waage) får nokså beskjeden plass. Det vil si, boken Mesteren har skrevet, en annerledes versjon av Pontius Pilatus’ møte med Jesus som gjør at han arresteres og stemples som sinnssyk, blir en av katalysatorene for Wolands handlinger. Med utgangspunkt i dette feier de demoniske skikkelsene i Satans selskap scenen som ved en Valborgsnatt. Og Woland legger sitt årlige ball, en regelrett heksesabbat, til byen hvor han inngår en pakt med Margarita som ballets dronning i bytte mot at Woland gir henne Mesteren tilbake. Men Margaritas beveggrunner, hennes søken mot et dypere mørke enn bare en forhandlingspakt, kommer dårlig fram i denne forestillingen.

Kostymene følger i stor grad bokens beskrivelser, som den sjakkrutete dressen til Korovjev, like skarp i snittet som tungen til Soleglad nå han forretter Wolands ærend og stjeler showet med satirisk intensitet. Men på et annet plan truer for eksempel de kitschaktige «romerske» kostymene i Pilatus-sekvensen, og i de mange rollebyttene til enkelte av skuespillerne, med å gjøre det hele ufrivillig farseaktig. Hvorfor Woland skal gå rundt og lese Bulgakovs bok om seg selv er bare merkelig, og at det er en engelsk pocketutgave og ikke en norsk oversettelse, gjør det enda merkeligere.

Den største utfordringen ligger imidlertid i de grunnleggende valgene. Selv en nær tre timer lang versjon av «Mesteren og Margarita» må nødvendigvis mangle mye av bokens rikdom. De fleste av nøkkelscenene er beholdt, og de bindes sammen av noen mindre, ofte «forklarende» scener som gjør at det innimellom føles springende og til dels usammenhengende. Det er en stor forestilling, like ustyrlig som referansene er mange. Woland-navnet er for eksempel en variasjon over Goethes navn på djevelen i «Faust». Men det er i vekten av alt det ustyrlige at det hele truer med å sprekke.

Pussy Riot på Den Nationale Scene

Likevel lander den godt, og de beste enkeltsekvensene er mesterlige. Wolands mildt sagt «pimpa» bil er et syn i scenen man vet at må komme i en oppsetning som denne, med Woland som vokalist i et djevelsk band som framfører The Rolling Stones-klassikeren «Sympathy For The Devil». Edward Lloyd Pierces scenografi og bruken av det utvidede rommet er også god og virkningsfull, særlig under den sentrale scenen hvor Woland overtar byens varietéteater, i stykket selvsagt Den Nationale Scene. Her skaper han og Boberg et storslått og underholdende metanummer hvor de magiske tryllesekvensene er imponerende løst og detaljene smarte, som at drikkebonger regner fra taket (istedenfor dollarsedler i boken) og teatersjefen har fått navnet Stefan, som i DNS’ forrige teatersjef.

Vel så viktig for oppsetningen er hvordan Bulgakovs allegori over Stalin-tiden nå får anstrøk av Putin-kritikk. Som under heksesabbaten, hvor Margarita flyr og hun og djevlene herjer byen i fargerike masker, Balaklavaer. Et utilslørt nikk til Pussy Riots performanceaktivisme og kanskje også spesifikt til aksjonen i Frelseren Kristus-Katedralen i protest mot kardinalens støtte til Putin i valgkampen, som førte til arrestasjonen på tre av bandmedlemmene.

Det er i disse sekvensene at «Mesteren og Margarita» er på sitt beste og skarpeste, når brodden treffer nåtidens kamp om ytringsfrihet og fantasiflukt, når humoren drypper som av svart bek og skuespillerne griper rommet de er tildelt for alt det er verdt. Blant dem Svein Harry Schöttker Hauge, som briljerer i flere roller, Eirik del Barco Soleglad som en verbal bøddel i Wolands tjeneste, og Kristi-Helene Engeberg som gjør ondskapen kattemyk.

At disse bidrar til å styrke de beste sekvensene er imidlertid også med på å synliggjøre hvordan djevelen er i detaljene i dette stykket, hvordan det springende preget skaper vel mye lappeteppe ut av en allerede fragmentet scenefortelling.

Produsert av Den Nationale Scene i samarbeid med Festspillene i Bergen