Forestillingen snubler i egne virkemidler

---

3

DANS

«Still Life»

Av Winter Guests/ Alan Lucien Øyen

Koreografi og regi: Alan Lucien Øyen

Komponist: Henrik Skram

Scenografi og kostyme: Alan Lucien Øyen og Aida Vaineri, Ayana Ishihara (ass.)

Med: Daniel Proietto og Mirai Moiyama

Dansens Hus

---

Alan Lucien Øyen er en koreograf og regissør med en variert verkkatalog. Øyen har både skapt bredt anlagte danseteaterforestillinger for Nasjonalballetten på Operaen («The Hamlet Complex», 2018, og «Nothing Personal», 2023) og regissert mer tradisjonelle teateroppsetninger som «Trollmannen fra Oz» (Riksteatret, 2018) og «Hvis dette er et menneske» (Torshovteatret, 2023). Dessuten har han skapt noen rene danseforestillinger, blant annet denne helt nye for Danses Hus. Komponist Henrik Skram har skapt forestillingens musikk, og et blandet kor med ti sangere åpner hele forestillingen, så bare dans får vi med andre ord ikke.

Kvaliteten i Øyens sceneproduksjoner har en tendens til å variere. Iblant tar han pusten fra både publikum og kritikere og leverer imponerende forestillinger. Andre ganger virker det om at ambisjonsnivået er i høyeste laget, og andre ganger igjen er resultatet nærmest litt generelt og pregløst. Man vet med andre ord aldri helt hva man får når det gjelder Alan Lucien Øyen. Denne gangen snubler dessverre forestillingen i sine egne kunstneriske virkemidler, og koreografien er heller ikke den mest spennende og iøynefallende.

«Still Life» er en danseforestilling for to dansere (Daniel Proietto og Mirari Moriyama), og den varer i en drøy time. «Still Life» kan bety stilleben, som jo er en kjent sjanger innen malerkunsten. Men «Still Life» kan også leses som at det fortsatt er liv, eller at det fortsatt er (det samme gamle) livet. Forestillingen har Alan Øyen laget som en bekymret kommentar til våre stadig mer digitale liv. Derfor er dette blitt en analog forestilling, der den menneskelige stemmen og kroppen står i fokus, og der scenografien består av malt landskap og lys. De ulike scenene kretser rundt mennesket i naturen, og mennesket som natur.

Naturen ser vi særlig uttrykt i scenografi og kostymer, som er ved Øyen selv og Aida Vaineri, assistert av Ayana Ishihara. De har sammen kreert en rekke fine scenebilder, særlig i forestillingens andre halvdel, der vi kan se danserne kledd ut som fugler, og koret som noe skogsaktig. Deretter rulles et stort, malt bilde ned foran oss. Vi ser opprørt hav med bølger; et motiv som minner om det viden kjente japanske tresnittet «Den store bølgen ved Kanagawa» av K. Hokusai. Også slutten kan tolkes som et havmotiv, med de to danserne i hver sin ende av en stor, sølvfarget metallduk.

Daniel Proietto, som har vært Øyens samarbeidsparter i mange år, og Mirari Moriyama er to flotte dansere med en god kjemi på scenen. Særlig deres duett foran det store bildet av havet er rørende. Men mye av koreografien er vanskelig å tyde, og den utvikler seg for lite gjennom forestillingen til at den blir spennende. Det danseriske uttrykket er veldig abstrakt denne gangen, og de dansede scenene oppleves for mye som fyllstoff mellom scenene der det også er tekst. Tekstscenene er mer fortellende, selv om det danses der også, men disse scenene er heller ikke uproblematiske.

Som så ofte i Alan Øyens produksjoner ledsages altså dansen av tekst. Denne gangen sies teksten live i rommet av danserne selv, og de snakker i hver sin walkie talkie. Det er sikkert tenkt som et bilde på at det er distanse mellom mennesker. Men det er mye sus på linjene, for å si det mildt, så det er til tider nesten umulig å høre hva de snakker om. Man mister et ord her og noen setninger der. Derfor er jeg litt i tvil når jeg skal beskrive hva som skjer i de ulike scenene. Men første scene gir noen indikasjoner på at det har vært eller er en naturkatastrofe, og at de to danserne har kommet bort fra hverandre og seg selv.

Den ene av dem sitter innhyllet i et gullfarget nødteppe, den andre vet ikke hvor han er. Senere er de vitner til en brann – det ville være naturlig å tenke skogbrann, men som sagt; her er det mye informasjon man aldri får tak i. Det samme gjelder i korscenen, der en av koristene også har en passasje med tale. Når hun snakker gjennom en maske mens koret synger, sier det seg selv at vi ikke hører så mye. Det er rart at en så erfaren og pasjonert tekstarbeider som Alan Øyen ikke har vært mer opptatt av at teksten faktisk må være tilgjengelig for oss som sitter i salen.

Summa summarum er det for mye som forsvinner i denne forestillingen, og det er lett å sitte igjen med en følelse av å ha forstått veldig lite. Det slår meg også at jeg ikke opplever forestillingen som mer analog enn de fleste andre danse- og teaterforestillinger jeg ser. Sånn sett trenger Alan Øyen og vi andre i alle fall ikke bekymre oss for at scenekunsten har blitt for digital.