Ny dokumentarfilm: The Beach Boys i solskinn og mørke

---

5

FILM

The Beach Boys

Regi: Frank Marshall og Thom Zimny

Disney+

---

Mange dokumentarfilmer har vært laget om The Beach Boys i løpet av deres 64 år lange historie. Den nye som bare heter «The Beach Boys» kommer på et avgjørende punkt. Gruppas geni Brian Wilson har demens, og ble i vår satt under vergemål. Han har riktignok vært ute av gruppa i en liten evighet, men har holdt minnet om dem i live gjennom sine egne plater og konserter. Gjerne mer levende enn det som blir presentert under navnet The Beach Boys i moderne tid, med hans fetter Mike Love i spissen.

«The Beach Boys» skiller seg ikke vesentlig fra mange tidligere dokumentarfilmer. De glade dagene i begynnelsen av 60-årene passerer revy i nostalgiske glimt. En stund ser det bare ut som solskinn. Men mørket kommer før vi aner det. Historien fortelles hovedsakelig av gruppas medlemmer, med et kort glimt av en redusert Brian Wilson i nåtid, men ganske mye mer fra Mike Love. Dette blir derfor mest hans versjon av begivenhetens gang. Brians stemme kommer mest fra arkivene. Det samme gjør naturlig nok Dennis og Carl Wilson, som døde altfor tidlig, henholdsvis 39 og 51 år gamle.

Selv var jeg ni år da jeg for alvor oppdaget popmusikken. For mange var Beach Boys det første møtet. De var kanskje ikke like store som The Beatles, men det var ikke langt fra. Noen mener fortsatt at de var bedre. Den første singelplata jeg kjøpte selv var «Sloop John B», med «You’re So Good to Me» på baksida.

Beach Boys hadde fire hits i Norge i 1966: «Barbara Ann», «Sloop John B», «God Only Knows» og «Good Vibrations». En rimelig god rekke, vil jeg mene. «Good Vibrations» var en av sangene vi niåringer snakket mest om i skolegården mot slutten av året. Sammen spenner disse fire singlene over hele spekteret av musikken til Beach Boys: En hemningsløs beundring av enkel, uramerikansk rock ‘n’ roll, himmelsk fantasifull eksperimentering med formatets muligheter, jublende glad festmusikk, uendelig vakkert vemod.

Beach Boys var en av tidenes største popgrupper. Selve lyden av det glade 60-tallet, men også med en gjenklang av den vonde tida som kom for mange etterpå. Brødrene Brian, Carl og Dennis Wilson lagde sammen med fetteren Mike Love og vennene David Marks, Al Jardine og Bruce Johnson noen av de mest solfylte sangene på 60-tallet. Gruppa definerte surfpopen fra Californias solfylte strender, selv om Brian Wilson allerede den gangen foretrakk å holde seg innendørs. Bare Dennis Wilson var en dedikert surfer selv.

Dramatikken i fortellingen forsterkes av at faren Murry Wilson styrte familieforretningene med hard hånd – kanskje bokstavelig talt, men filmen gjentar ikke påstanden om at Brians hørselsskade skyldes en ørefik. Det påvirket uansett ikke geniets arbeid i studio videre. Et vendepunkt kom da han sluttet å turnere for å konsentrere seg om plateinnspillinger, med stadig større ambisjoner. – Jeg har forsøkt å jobbe rundt andre, det er vanskelig, men jeg kan klare det. Men alene kan jeg tenke og sette ting sammen, hører vi ham si i filmen. Mike Love sier at han selv foretrekker å være på scenen. Dette er symptomatisk for forholdene innad, som forandret seg til det verre på grunn av denne arbeidsfordelingen.

[ Les også: The Blue Nile - gruppa som får Taylor Swift til å gråte ]

1966 var ikke bare en strålende rekke hitsingler fra The Beach Boys. Mens de andre var ute og spilte la Brian Wilson grunnlaget for en av pophistoriens mest banebrytende produksjoner, albumet «Pet Sounds», spilt inn med studiolaget The Wrecking Crew. Dette var ikke bare populært. Mike Love kom tilbake og mente at plata ville være en katastrofe for The Beach Boys. Plateselskapet var heller ikke overbegeistret. Bare en drøy måned etter utgivelsen ga de ut en «Greatest Hits» med de gamle slagerne til The Beach Boys for at verden skulle glemme «Pet Sounds» så fort som mulig. I dag kan vi heldigvis slå fast at denne planen slo feil. Jeg er redd Mike Love får glatte over sin skepsis til «Pet Sounds» i filmen. – Brian var heldig som hadde våre stemmer som gjorde musikken levende, får han sagt.

The Beatles var derimot overbegeistret for «Pet Sounds». Rivaliseringen mellom Brian Wilson og den britiske gruppa fikk begge parter til å overgå seg selv i å utfordre popmusikken rammer. De inspirerte hverandre så sterkt at det mer var et samarbeid enn en konkurranse, mener musikkjournalisten Josh Kun. Men etter at «Pet Sounds» hadde fått en lunken mottakelse i det amerikanske markedet var den enda mer ambisiøse oppfølgeren «Smile» ikke albumet plateselskapet og de mer hit-kåte medlemmene av Beach Boys ville ha. Albumet ble skrinlagt, men kom ut i en rekonstruert utgave i 2011.

Med Vietnamkrigen, studentopprør og en voksende borgerrettighetsbevegelse var den lettsindige surferstilen fra 1962 langt unna mot tiårets slutt. Men utad tok The Beach Boys, med Mike Love i spissen, vare på den gamle festmusikken, og gjorde seg irrelevante for en ny ungdomsgenerasjon. Blant venner av The Beach Boys er det mange som minner om at det kom flott musikk i årene etter at oppmerksomheten dalte, selv om hitlåtene ble færre. Men denne filmen slutter i begynnelsen av 70-årene. Dette er en beretning som hadde tålt åtte eller tolv timelange episoder.

Fortellingen om Beach Boys etter dette er et langt sammensurium av gleder og sorger, rettssaker og personlige problemer. Om Brian Wilson som ikke maktet presset, og isolerte seg hjemme med ambisjoner om å lage den største popmusikken verden hadde hørt. Han lykkes med dette, men personlig endte det ikke godt. Brian Wilson gikk stadig mer inn i seg selv, hans opptredener med gruppa ble mer sporadiske ut over på 70-tallet. Så sent som i 1977 sto han bak det glimrende albumet «Love You», lot seg overtale til flere turneer, men han var ikke i stand til å oppfylle forventningene. Snarere tvert imot. Han var borte mesteparten av det neste tiåret, assistert av den omdiskuterte psykiateren Eugene Landy. I stedet brakte det samme tiåret en lang rekke rettssaker rundt rettighetene til gruppenavnet og gruppas gamle sanger.

[ Les også: Nile Rodgers fra Chic får prisen for den beste popen ]

Brian Wilson var avskrevet av de fleste, men kom mirakuløst sterkt tilbake. Denne delen av historien ble rørende fortalt i spillefilmen «Love & Mercy» fra 2014, med Paul Dano og John Cusack i rollene som Brian Wilson på henholdsvis 60- og 80-tallet. Vi skal være forsiktige med å blande fakta og fiksjon, men jeg tror denne filmen gir god innsikt i Brian Wilsons skjebne. Hvordan problemene hans oppsto i konflikter med gruppa og platebransjen på slutten av 60-tallet, og hvordan han vendte tilbake til livet på 80-tallet etter at han møtte sin reddende engel Melinda Ledbetter, som han etter hvert giftet seg med.

Mot slutten av 90-tallet begynte Brian Wilson å opptre igjen, med albumene «Pet Sounds» og «Smile» framført i sin helhet. Nærmest på trass. Siden var Brian Wilsons aktivitet svært høy, både med plater og turneer. Han har spilt en rekke ganger i Norge siden århundreskiftet, med sitt eget band som han syntes sang bedre enn The Beach Boys.

Melinda Ledbetter døde i januar. Det var etter dette det ble kjent at Brian Wilson ikke lenger kunne ta vare på seg selv. Dokumentarfilmen «Long Promised Road», som gikk på NRK i hele fjor, fokuserer direkte på Brian Wilson, med lange samtaler fra senere år. En nydelig film, selv om den nærmer seg grensen til privatlivets fred når vi skjønner at Brian hadde stadig større problemer med å uttrykke seg klart.

Selv om den hopper over de siste 50 årene kommer også «The Beach Boys»-filmen til en rørende slutt. De som vil bevare spenningen får slutte å lese her. Mike Love hulker litt når han innrømmer at det har vært mye fram og tilbake i hans forhold til Brian Wilson, men at han, om han kunne, ville sagt at han er glad i ham. Så slutter det i Paradise Cove utenfor Mailbu, der The Beach Boys tok bildene for omslaget av albumet «Surfin’ Safari» i 1962. Og der kommer de sammen igjen i 2023, Brian Wilson, Mike Love, David Marks, Al Jardine og Bruce Johnson. Vi hører ikke hva de sier til hverandre, men det ser ut som et hjertelig møte, som sannsynligvis ikke kommer til å skje igjen.

Vi får trøste oss med minnene om deres 50-års jubileumsturné i 2012, med alle de gjenlevende Beach Boys på scenen sammen igjen. Jeg glemmer ikke suset som gikk gjennom salen i Oslo Spektrum da de begynte med å fortelle at de skulle feire jubileet med å spille 50 sanger. Og så gjorde de det også, uten et eneste dødpunkt, så vi ikke visste om vi skulle le eller gråte av glede, og like godt gjorde begge deler hele kvelden.

Les mer om musikk her

Les også: Konfirmasjonstiden: – Barn kaller hverandre «First Price» og «Hennes & Mauritz»-unger

Les også: Kalle Moene: – Venstresida bør forenkle velferdsstaten (+)

Les også: Hun ga landets overfylte skittentøykurver et ansikt (+)

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen