---
4
MUSIKK: Astrid S
«Joyride»
UNIVERSAL
---
Astrid S har de siste årene opparbeidet seg en posisjon blant norsk popmusikks fremste spydspisser. Nå er 27-åringen fra Rennebu ute med sitt andre album, og i motsetning til noen av hennes tidligere hits er ikke opprinnelsen denne gangen uvesentlig for låtenes tilblivelse og atmosfære. Som et par av låtene Astrid Smeplass har sluppet i forkant, og som følger oss inn på albumet, markerer albumet «Joyride» et lite retningsskifte for det norske popikonet som allerede har ti år bak seg i rampelyset.
Resultatet av nyorienteringen i retning et mer organisk lydbilde vil på ingen måte svekke posisjoner hun har fått, snarere kanskje styrke den. Det er ikke akkurat sånn at hun er blitt festmusikkens nye fanebærer fordi om hun (også etter eget utsagn) har hentet fram sin indre råner fra ungdomstiden, tatt billappen og funnet fram et par høyoktane boots. Men som låtene «Howdy», «Two hands» og «First To Go» vitner om, er hun langt mer selvsikker i sin egen sjanger når hun nå ser fjerne frontlys i hvitøyet enn tilfellet var med debutalbumet «Leave It Beautiful» (2020). Ta bare den JT Daly-produserte låten «First to Go», som vi tidligere her i avisa mente representerer at fartsgrensen nå står for fall. De generelle grensene også, for den saks skyld, for sammen med tittelkuttet er dette låten som kan gi Astrid S sin hittil største globale sladd for å holde oss til bilterminologien.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/U42GXRSBDRGHNDXYGI2D2MCZGE.jpg)
«Joyride» er som låt noe av det friskeste og mest vinnende vi har hørt på lenge, og kanskje noensinne fra Astrid S. Så får det heller være at ordet «joyride» i seg selv utgjør en av pophistoriens mest forslitte titler. Men akkurat denne heisaturen her, kanskje med et tjuvkoblet kjøretøy, er det bare å henge med på. Låten er en Bonnie & Clyde-historie med et fandenivoldsk smil om munnen, og med en rytme og en lekenhet i den vokale innlevelsen og gitardrivet som gjør at hadde det ikke vært for at stemmen er umiskjennelig Astrid Smeplass, kunne vi trodd det var den siste hiten til Girl in Red.
Det sier også noe om at «Joyride» som album er råere, mer rocka og mer organisk i produksjonen, med større vekt på instrumentbruk, harmonier og tekster enn vi har hatt inntrykk av tidligere. Det var ubetinget gitarer i musikken som kom ut fra farens bilstereo da Astrid S vokste opp, og det er disse minnene, kanskje også i form av det åpne landskapet hun kan se tilbake på, som hun nå oppsøker ifølge skrivet som følger med utgivelsen.
Låten «Oh Emma», også den produsert av JT Daly, er den som kanskje best fanger disse skiftene man opplever hvis man vokser opp på en norsk landsbygd og noen år senere finner seg selv på vei mot toppene. Det være seg innen norsk pop eller i drømmen som New York representerer. Eller så er det kanskje bare et vennskap hun synger om, men det er ikke så nøye. Stemningen, den melankolske og litt – sett i bakspeilet – nostalgiske stemningen, er godt etablert som en streng som også spiller inn på flere av kuttene på albumet.
Alt er ikke like skimrende, og et par av låtene på et album der produsentene er mange, er mer mekaniske enn de burde være. Men det som er bra på «Joyride» plasserer Astrid S i førersetet av sin egen karriere. Her styrer hun selv tenningen, låser dørene og gir klampen i bånn. Og med de beste låtene skrudd inn mot bandformatet, kan det bli noen virkelig morsomme festivalkonserter denne sommeren.