– Jeg tenker at jeg kanskje er født i feil tiår, og hvordan det har påvirket meg, og musikkstilen min, sier 37-åringen, som har vært fulltidsmusiker siden hun var 16.
I 2008 skrev VG at Ida Jenshus var Norges nye country-håp.
«Det e organisk. Roots. Levandes», kvitterte den 21 år gamle nordtrønderske artisten den gang.
Sjangeren «nordicana», en slags nordisk «renvasket pop-variant» eller singer/songwriter-variant av den litt mer uflidde americanaen, har satt seg her til lands – såpass mye at DNs kulturjournalist Audun Vinger tok til orde for en egen «nordicana»-sjanger til Spellemannprisen for noen år siden.
Country preger popsjangeren for fullt. I tillegg til nordicanaen, har country og festmusikk gjort storeslem. Artister som Hagle og Carina Dahl turnerer landet rundt med samples av banjo og linjer som «æ va gatebilbabe, vaska bil slow motion». Popartisten Astrid S ser at pengene går den veien, og har også funnet frem stålstrengene.
I USA gir r&b-presidenten Beyoncé, som tross alt er fra Texas, ut låta «Texas Hold’em»: «It’s a real-life boogie and a real-life hoedown».
Les også: Lydhørt: Beyoncé, «Texas Hold ‘Em» og country møter R’n’B (+)
Og her sitter Ida Jenshus på Bakklandet i Trondheim, og skal prate om sin åttende plateutgivelse «The Grip», som Adresseavisens Ole Jacob Hoel mente var hennes beste album noensinne. Her er det ingen fest. Her er det ingen gatebilbabes. Her er det alvor.

Det åttende albumet
For Jenshus har sjangerne country eller nordicana ikke betydd noe særlig, selv om hun tross alt har vunnet tre Spellemannpriser innen country, har bodd i Nashville og turnert uten arbeidsvisum, og øvd inn låter alene på en låve «ute i gokk».
Det åttende albumet hennes har tatt noen år å lage. Flere av singlene er sluppet for tre-fire år siden.
Jenshus har dukket litt unna rampelyset de siste årene, men ikke ligget på latsida: Hun har skrevet og produsert for andre artister på sitt eget plateselskap Deep Sea Music.
Første gang hun spilte inn egen låt i studio var hun 10 år.
Mens Aqua og Backstreet Boys herjet på hitlistene, hørte unge Jenshus på Joni Mitchell, Crosby, Stills, Nash & Young, Judee Sill, Linda Ronstadt og J.D. Souther, som etter hvert ble kjæresten hennes – og så eksen hennes.
Les også: Musikkprofessor spår Spotify-modellen på vei ut (+)
Tussler Society og Stuggudal
Første albumet hennes kom i 2007, da hun var 19 år gammel. Electroclash og synthpop dominerte. Jenshus klimpret på stålstrengene.
– Jeg har alltid elska pop, rock og jazz, så lenge det betyr noe, sier hun.
Hun har vært «on the road» siden tidlig 20-årene. Hun begynte å jobbe med manager Per Tronsaune. Alt handlet om å skrive, spille inn skive, ut og spille, skrive, og spille inn skive … Og sånn gikk no dagan.
– Jeg elsker country fortsatt. Men jeg vil ikke si at om man hører min nyeste skive i dag, så er det country. Men jeg begynte et sted, sier hun.
Etter å ha vunnet Lyden på lørdag på NRK, ble hun signert til Universal. Deretter begynte hun å samarbeide med Motorpsychos Håkon Gebhardt. Motorpsychos sidesprang The International Tussler Society var en stor inspirasjonskilde for Jenshus.
Deretter ble Lars Lien Jenshus’ Glen Parsons oppi Stugudal – hun hadde hørt mye på Emmylou Harris.
Etter hvert fikk Jenshus fikk øyne og ører opp for gitarist Alexander Pettersen, og siden ble de både bandvenner og kjærester. Og så ekser. Og så venner.
Lydhørt: Nile Rodgers fra gruppa Chic får den svenske Polarprisen: – Veldig fortjent (+)

Trump-land
Jenshus dro til Nashville, i Tennessee, USA, uten arbeidsvisum.
Siste gang hun fløy over, rett før jul for noen år siden, kom hun nesten ikke inn. Hun måtte i avhør, fordi de så at hun kom og gikk så ofte. Hun hadde samboer i USA, og brukte mye penger på å dra frem og tilbake – derfor måtte hun også til Norge for å spille til seg inntekt.
Hun beskriver femten år med iherdig jobbing. Hun har skrevet alt selv. Turnert. Brutt med det store plateselskapet og tatt ansvar selv.
Så kom hun hjem fra Nashville. Ganske sliten. Og så kom korona.
– Jeg var kjørt. Jeg ville aldri vært foruten tida i Nashville. Men det var ikke det helt store å være der i et forhold som holder på å gå dukken, og man ikke har det altfor store nettverket med venner.
Det ble brudd mellom Jenshus og J.D. Souther, og hun dro hjem til Norge.
– Jeg bodde midt i et Donald Trump-distrikt, rett utenfor Nashville, med abortforbud og alt. Det var Trump-skilt overalt. Jeg sluttet å se for meg å kunne bygge en familie der, rett og slett på grunn av det politiske. Jeg ville bare hjem.
Parallelt med brudd med «Trumpistan», hjemreise og nedskalerte konserter fordi eksen ikke ble med, mottok Jenshus tre Spellemannpriser.
Hun er en av få soloartister i Norge som har rasket med seg tre Spellemannpriser.
– Det er jo stas.
Senere ble hun også nominert til to nye Spellemann.
– Men nå vet de kanskje ikke hvilken sjanger de skal plassere meg i mer, sier hun.
Les også: Taylor Swift tar popkonserter til et nytt nivå (+)
Cowboy Carter og Cowboy Jenshus
Forleden ble Jenshus nevnt som pioner i en NRK-sak om countryens store opptur – med kvinner i front. Samme år som Toby Keith tok kvelden, satte Beyoncé seg i ridesalen og ga ut «Cowboy Carter».
Og cowboy er ikke vanskelig å si om Jenshus heller, der hun sitter i utvaskede jeans, skjorte med krage og truck caps. Hun mangler bare lisseslipset.
Jenshus var tidlig ute med crossover country, singer/songwriter og pop. Sjangeren skulle vokse i Norge, og etter hvert fikk den også navnet «nordicana», med artister som The Northern Belle og Louien. I tillegg kom festmusikken, som også lånte fra banjo-instrumentet og country. Plutselig skulle popikonet Astrid S høres ut som Sheryl Crow.
Og trenden her til lands går hånd i hånd med en internasjonal trend. Selveste Beyoncé – rytmen og bluesens største ikon, og en av verdens største popikon i nyere tid, har funnet frem banjo-samples. Og som om ikke det er nok – hun har også laget en cover av countryens ubestridte førstelåt, nemlig Dolly Partons «Jolene».
Les også: Men er det country? Nei, det er Beyoncé (+)
– Jeg hørte «Texas Hold’em» forleden. Jeg tenkte at dette synes jeg ikke er så bra. Det er jo Queen B. Hun er fantastisk uansett hvilken sjanger hun opererer i, men jeg synes det var en kjedelig produksjon.
– Kan du kjenne deg igjen i beskrivelsen «real life boogie»?
– Er det ikke sånn til alle, da?, spør hun retorisk.
– Du prøver å kvitte deg med countrystempelet – mens resten av verdens popartister har funnet frem stålstrengene. Får du ikke lyst til å rope «Hey, jeg var tidlig ute her!»?
– Nei, jeg tenker ikke sånn på det. Når jeg lager musikk, er ikke trender relevante. Jeg har hele tida lyst til å strekke meg etter noe jeg ikke har gjort før. Jeg er opptatt av å være god og nyskapende. Og når du har den mentaliteten, tenker du ikke på trender. Jeg vil at folk skal tenke «Dette er ikke en sjanger. Dette er Ida».

– Jeg kunne aldri tenkt meg å lage musikk ut fra hva som forventes nå. Da ville jeg heller slutta å lage musikk.
Samtidig har hun heller ikke noen plan B. Hun har jobbet som treningsinstruktør. Og miljøarbeider. Og musikklærer på folkehøyskole. Og skuespiller – én gang i en kortfilm. Den skrev hun også filmmusikken til.
– Jeg kunne tenkt meg å gjøre mer film.
– Du fortsetter med plan A?
– Det blir nok plan A, ja.
Les også: Billie Eilish slår hardt, mykt og godt tilbake (+)
Ensomheten
Singelen «The Grip» kom ut i 2021 – Jenshus brukte tre år på å gjøre ferdig hele albumet med samme tittel. Det ble sluppet nå i vår.
– Jeg har gått og ruget på dette lenge. Jeg kjente at dette er et prosjekt som bare må ut. Det er ikke bare «et album jeg må lage». The Grip er et konseptuelt album.
På åpningslåten, albumtittelsporet, synger Jenshus: «It’s like a monster, it’s like a grip. It’s like losing yourself on a bad trip. You might kill yourself if you don’t know how to losing the grip».
– Det handler om å gi slipp på negative tanker, sier hun, og legger til at søsterlåta «Suppression» handler om å være ærlig om at ting ikke går så bra.
– Det var et resultat av følelsene i korona-tida, hvor jeg endte veldig alene, og tenkte svært destruktive tanker.
– Har livet som musiker, med studio og turné, tatt deg litt vekk fra det store fellesskapet?
– Jeg vet ikke om det finnes noe riktig svar der. For min del har musikken gitt meg både ensomhet og tilhørighet, sier Jenshus.
Hun rister litt på hodet.
– Jeg kunne aldri vært foruten musikken. Selv om det også er dårlige dager der jeg gruer meg til å spille. Men når jeg først entrer scenen og får uttrykt alt jeg føler … Det er veldig viktig å kunne ha en konsert ofte, fremfor å gå til en psykolog. Jeg har brukt musikken for å få ut følelser.
Denne skiva er spesiell fordi hun har skrevet mer tekst selv, enn tidligere.
Ofte har melodi kommet først, og teksten blitt skrevet til melodien. Men denne gangen er det annerledes.
– Jeg har så mange bøker hjemme med tanker jeg skriver hver dag. Så det er litt mer dagbok denne gangen, som jeg har satt melodi til.
Les også: – Black metal-miljøet på nittitallet gikk gjennom det vi gjennomgår nå
Eget plateselskap
– Har du noe tanker om å nå ut internasjonalt?
– Ja, svarer Jenshus.
Hun er signert på publishingselskapet «Arctic Rights» sammen med artister som Susanne Sundfør, Julie Bergan, Nils Petter Molvæt og Backstreet Boys. Kai Robøle fra samme selskap var den første til å booke konserter i USA for henne.
– Vi har snakket ganske mye om hvordan vi skal ta det videre. Men det vi også merker, er at det er mindre midler enn før, til å dra ut i den store verden. Før var det uproblematisk å søke støtte til en USA-turné. Nå får man kanskje 5000 kroner, og det rekker så vidt til en tur til Oslo.
Jenshus brøt med Universal i 2014, rett etter EP-en «Let it go», som ble nominert til Årets pop på Spellemann.
– Det jeg visste var at jeg ville eie mine egne mastertaper. Som artist har man ingen pensjon, så de blir på en måte pensjonen. Jeg angrer ikke på bruddet, men det er jo klart at det er veldig mye mer jobb når man er på egen hånd. Man må gjøre alt selv. Det å selge inn seg selv er ikke alltid like lurt.
Deep Sea Music driver hun sammen med Rebecca Toledo.
– Det går akkurat rundt, fordi jeg skriver selv og produserer og skriver for andre artister, i tillegg til å gjøre innsalg og møter.
Les også: Slik blir festivalsommeren i Norge i 2024
Øl og meditasjon
Men hva gjør hun når hun skal slappe av? Jo, nå skal du høre. I Adresseavisen for et halvt år tilbake kunne man lese om Jenshus utflukt til Sotra utenfor Bergen – på yogaretreat. Det vil si: Hun og venninna Marthe Vannebo ble plassert på ei brakke, og endte på bar istedet.
Hele opplegget startet med at de var i en bokhandel i Los Angeles, hvor de fant en biografi av George Harrison, samt «Catching the fish» av David Lynch: om transcendental meditasjon.
– Vi lå ved bassengkanten på hotellet i LA, og bestemte oss for å prøve opplegget. Vi fant ei kjerring ute på Sotra, og pakket sekkene for retreat. Så ble vi sluppet av «in the middle of nowhere», på ei brakke, med utsikt rett inn i en Bunnpris-butikk. Det var meningen at vi skulle vi på meditasjonskurs hver dag for å få vårt eget personlige mantra, som man skal gjenta hver morgen. Men det endte med busstur inn til Bergen, hvor vi satt på Apollon og drakk øl.
De femten minutters låtene fra «Let it Go» kommer fra den transcendental meditasjonsperioden.
– Hva ble mantraet ditt, da?
– Man har ikke lov å snakke om mantraet sitt. Det er hellig. Det hender seg faktisk at jeg mediterer – innimellom.
Men å gjenta et mantra slavisk hver dag, det gjør hun ikke. En gang i året holder, sier hun med et flir som sier «jeg kunne ikke brydd meg mindre».
Les også: – Slapp av kis. Vi trenger ikke bassist (+)

Klippen fra Flekkefjord
Da Jenshus slapp første singel fra «The Grip» i 2021, gjorde hun et intervju med undertegnede i Adresseavisen i Trondheim. Da var ikke livet helt på topp. Men det har snudd, sakte, men sikkert.
Jenshus har fått seg ny kjæreste – og to katter.
– Jeg er ikke vant til å ha en slik klippe i livet mitt. Han er blitt det. Og jeg til ham.
Hun traff ham på spillejobb i Flekkefjord, og dro han med seg til Trondheim.
– Vi var brevvenner under korona, og det utartet. Det er en uvant følelse. Men det har gjort meg veldig godt. Han har vært med meg på turné og hjulpet meg.
– Det å gi ut albumet, og det å spille mer igjen, å få tilbakemeldinger, har gjort meg mye tryggere på meg selv igjen. Da jeg slapp singelen «The Grip» var jeg i limbo.
Nå vil hun gripe verden.
– Ja, koffor itj?
Og med verden, blir det først og fremst Salt i Oslo nå i slutten av mai.
– Jeg er klar. Det har jeg egentlig alltid vært. Det er fortsatt ikke fett å leve av musikk. For meg er det viktig å bare kunne drive med det. Men det er klart jeg ønsker å gjøre mye mer både i Norge og utlandet. Denne skiva er nok også ganske crossover.
Hun har ikke problemer med å jobbe autentisk i en kommersiell bransje, selv om det er hardt arbeid.
– Man føler seg aldri trygg på at man kan leve av det. Men når jeg går ut og gjør min greie, det er jo det eneste som funker for at folk oppleve det som ekte. Jeg kunne aldri gått en annen sti, bare fordi jeg skal tjene på det.
Samtidig vet hun veldig godt hva det vil si å få «ikke godkjent» på skjermen når hun skal betale på butikken.
– Man kan jo ikke spise en pris heller. Man må ha penger. Men alt strevet er verdt det, uansett. 100 prosent, avslutter Ida Jenshus.
Les også: Dem dansa og dem drikk: Vømmøl Spellemannslag er tilbake (+)
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen