På Nye Takter-sidene i Dagsavisen moret vi oss i noen år med å dele ut Nobelprisen i pop. Siden den ikke finnes på ekte tok vi valget selv, og ga den til artister som ikke vanligvis omtales med den ærefrykten de fortjener. På samme måte som Nobels Litteraturpris så vi forbi de store bestselgerne, og ga gjerne prisen til noen de færreste har hørt om. I 2013 ble det Nile Rodgers. En artist som har laget sanger som spilles hele tiden, men altfor få vet hvem er. Nå får han det nærmeste vi kommer Nobelprisen i pop på ordentlig.
Polarprisen er ofte sammenlignet med Nobels Litteraturpris. Den er nemlig ikke bare en æresbevisning, men kommer med en million kroner i penger til vinneren. Polarprisen ble innstiftet av den tidligere Abba-manageren Stikkan Anderson i 1989, for å hedre «betydelig innsats i musikklivet». Vanligvis deles det ut to priser hvert år, en til populærmusikken og en til det klassiske feltet. Men denne prisen for popen skiller seg fra Nobels litteraturpris med å kaste gode penger etter dem som har veldig mye fra før. Polarprisen er vunnet av sånne som Paul McCartney, Elton John, Bob Dylan, Paul Simon og Stevie Wonder, en rekke av de aller største. Innimellom har den likevel gått til artister som har vært banebrytende uten å selge plater i millionopplag, som Emmylou Harris, Iggy Pop, Patti Smith og Grandmaster Flash. Men Robert Wyatt, Jonathan Richman, Paddy McAloon eller Susanne Sundfør kommer nok aldri i betraktning, uansett hvor flinke de har vært.
«Dansemusikk har vært spilt i tusentalls år. Få om noen i historien har skapt dansemusikk like sofistikert og subtilt arrangert som Nile Rodgers. Det er passende at hans egen gruppe het Chic, siden eleganse er en del av hans musikalske adelsmerke. Som komponist, produsent og gitarist foredlet Nile Rodgers disco og funk til en kunstform. Hans hakkete gitarspill, en teknikk han selv kaller chucking, skaper en hypnotisk sving som har fått millioner til å aldri ville forlate dansegulvene», står det i begrunnelsen fra juryen til Polarprisen.
«Chic» betyr også «fiks» eller «moderne». Et passende navn på ei gruppe som mer enn de fleste har formet popmusikken. Chic er hovedansvarlige for at spreke danserytmer har dominert popmusikken også etter at den rene discoen forsvant med 70-årene. Chic lagde uforfalsket disco selv, men de ble uvanlig nok bredt respektert for å gjøre det. I 1979 var disco blitt et skjellsord, men ingen kunne motstå Chic og deres paradelåt «Good Times». Det lekne gitarspillet til Nile Rodgers og de boblende basslinjene til Bernard Edwards åpnet en ny verden for mange.
Hvordan fikk det til? Nile Rodgers fortalte oss en gang at han ble glad av å spille i Chic. – Jeg synes det er en ære, en hellig sak å få lov til å lage plater. Det var ikke alle som fikk gjøre det da jeg vokste opp, sa han. Sammen med Bernard Edwards fikk han sin første smak av suksess som beskjedent medlem av bandet til vokalgruppa New York City, som hadde en hit med «I’m Doin’ Fine Now» i 1974. Etterpå startet de sitt eget band. Sammen med trommeslageren Tony Thompson og sangerne Norma Jean Wright, Luci Martin og senere Alfa Anderson ble de Chic.
Da 70-årene sang på siste verset hadde discomusikken vært uglesett i vide (for ikke å snakke om hvite) kretser altfor lenge. Skillet gikk mellom hvit, «ærlig» rock på den ene sida og svart «spekulativ» dansemusikk på den andre. Tanken om at de kunne ha noe å gi hverandre var absurd for mange. Chics andre album var vanskelig å unngå, med hitlåter som «Le Freak», og «I Want Your Love», men vi oppdaget vel aldri den smellvakre «At Last I’m Free» før Robert Wyatt gjorde den til en politisk sang.
Les også: Nasjonalerotikken blomstrer i ny norsk humorserie
Chic ble fortsatt ikke regnet som viktige i 1978. De fleste ga ikke etter før i 1979: Chics tredje album «Risque» skulle komme til å sette et sterkt preg på musikken som fulgte etter. Singelen «Good Times» var på mange måter plata som fikk slutt på snobberiet, og ble møtt med en uforbeholden entusiasme. Det monumentale bassriffet til «Good Times» nådde nye høyder da rapping ble en farsott senere det samme året med Sugarhill Gangs «Rapper’s Delight» – og da samplingsteknikken fant en form med «The Adventures Of Grandmaster Flash On The Wheels Of Steel» i 1981. Queen fikk også god bruk for det i sin «Another One Bites the Dust», og riffet spilles fortsatt om og om igjen der mennesker kommer sammen for å more seg.
Chic var ikke bare gruppas egne utgivelser. Chic var en organisasjon, som i noen hektiske år også lagde plater for Sister Sledge. Som det klassiske albumet «We Are Family» i 1979, med «Thinking Of You», «He’s The Greatest Dancer» og «Lost In Music». Var dette det kanskje det aller beste Chic-albumet? Året etter sto de bak uforglemmelige «Diana» med Diana Ross, med «I’m Coming Out», «Upside Down» og mange andre glansnummer. Mindre kjente høydepunkter fra denne tida er «Spacer» med Sheila B. Devotion, og Carly Simons «Why». Sistnevnte finnes også i en nyere remiks av Lindstrøm.
Les også: Tar popkonserter til et nytt nivå
Svarte danserytmer kom til å sette sitt preg på hvit pop og rock oppover hele 80-tallet. Michael Jackson ga ut «Off The Wall» uka etter Chics «Risque», og kan nok ha vært påvirket av deres tidligere bedrifter. Var det Chic som banet vei for Prince? Sannsynligvis, han spilte i alle fall gjerne «Le Freak» på konserter.
Også rockegruppene begynte å spille musikk det gikk an å riste løs til. Selv Led Zeppelin hentet inn Chics trommeslager Tony Thompson for å spille på Live Aid. Nile Rodgers ble popmusikkens mest etterspurte plateprodusent. Han gjorde «Let’s Dance» for David Bowie i 1983, og på Madonnas «Like A Virgin» fra 1984 var det i tillegg også Chic som spilte. Nå produserte Nile Rodgers plater for Duran Duran, INXS, Mick Jagger og B-52′s. Ikke alt dette er like fristende å høre igjen, men også 80-tallet tilhørte Chic-organisasjonen.
Nile Rodgers mente hemmeligheten med dette var at Chic var ekte musikere, som aldri falt tilbake på maskiner for å holde tempoet oppe. – Vi kastet alle opptakene vi hadde gjort med moderne maskiner, og spilte inn musikken om igjen, på ordentlig. Og da låt det som oss, fortalte han oss senere.
Den spesielle gitarlyden til Nile Rodgers – hvor kommer den fra? Hemmeligheten er å bruke et mykt plekter, og spille så hardt at armen faller av, fortalte Rodgers til den norske produsenten Knut Bøhn, som var tekniker for Rodgers i New York i tre år. – Ja, vi kalte ham nutbean. Flink fyr, bekreftet Nile Rodgers. Knut Bøhn beskriver Nile Rodgers som arbeidsnarkoman med en endeløs entusiasme, og svært opptatt av at musikken måtte ha en groove. Det siste hører vi jo godt.
Bernard Edwards døde i 1996. Nile Rodgers har også vært rammet av alvorlig sykdom, men etter at han ble friskmeldt har han holdt Chic i live som konsertband. I 2005 var de i Roskilde, der de gikk på scenen en søndagskveld idet Brian Wilson sa takk for seg på en annen scene, slik at vi i en uslåelig sekvens fikk høre 40–50 historiske amerikanske hitlåter framført på rekke og rad. I 2007 dukket Chic plutselig opp i TV-sendingen fra Momarkedet, men det sier litt om gruppas manglende status her i landet at vi ikke visste det før vi så det.
Nile Rodgers kommer alltid tilbake. Daft Punks og Pharrells store hitsingel «Get Lucky» fra 2013 var ikke bare skrevet med Nile Rodgers, men ble drevet framover av hans karakteristiske funky gitarspill. I 2015 toppet Chic den første kvelden av Øyafestivalen med en formidabel konsert. Men også dette førte til en viss polarisering blant et publikum der ikke alle er vant til å høre dansevennlige hits på rekke og rad, og kanskje heller ikke skjønte hvorfor vi fikk høre «Let’s Dance», «Like A Virgin» og «Get Lucky» framført her.
Nile Rodgers har vært med på sin andel av innspillinger som har toppet hitlistene, men den alminnelige anerkjennelsen har uteblitt. I USA har det i årevis kastet en skygge over deres Rock & Roll Hall of Fame at Chic ikke får være med. De har vært nominert elleve ganger, men når det kommer til den endelige avstemningen faller de ut, til fordel for mer alminnelige rockeartister. Rocken har som kjent alltid hatt et problem med discomusikk, r&b og andre dansevennlige afroamerikanske uttrykksformer. Noen i Hall of Fame-museet har nok innsett problemet, og ga Nile Rodgers en ærespris for musical excellence, en pris som bare han og noen få andre «uvalgbare» har fått.
Sveriges Television har nylig vist BBC-serien «Disco», om discomusikkens vekst og fall på 70-tallet. Den legger stor vekt på undergrunnsfaktoren i denne musikken, som oppsto på diskoteker for svarte og homofile. Chic får æren av å åpne den tredje episoden, som et symbol på at disco ikke bare hadde krysset grensene til alle lag i samfunnet, men også tatt over hegemoniet i hele popmusikken. En flott serie, som vi kan håpe NRK inkluderer i sine framtidsplaner. Nile Rodgers er også en sentral fortellerstemme i den kommende dokumentarfilmen «Disco’s Revenge», om påvirkningen denne stilen har hatt på store deler av popmusikken. Alle sammen nå, one, two: Aaah, freak out! Le freak, c’est chic!
Les også: Mandagsfilm for de minste
Polarprisen deles ut 21. mai, og sendes direkte på Sveriges TV 4 fra kl. 20.00. Den klassiske prisen går til dirigenten Esa-Pekka Salonen.
