Det er litt trist å tenke på Taylor Swift- konserten som skulle vært på Voldsløkka i 2020, som det aldri ble noe av etter at pandemien satte inn. Hun skulle også spilt på Roskilde Festival samme sommer. Dette kan dessverre aldri skje igjen, slik alt har utviklet seg rundt Taylor Swift. Det finnes alltids jorder som er store nok, men «Eras»-konsertene som fulgte er en så gigantiske produksjoner at de ikke kan gjennomføres hvor som helst. Showet også avhengig av arenaer med tribuner som får publikum tettere inn på artisten fra flere kanter. At Taylor Swift faktisk har sunget i Norge, i Oslo Spektrum i 2011, er nå bare en fjern tanke.
Bakdelen når noe blir så stort er at hele prosessen rundt å få være med er et ork, først med registreringer for i det hele tatt å få prøve å bestille billetter, senere med et uoversiktlig system med gjensalg av billetter til stadig høyere priser. Interessen har vært massiv, med mange skuffede fans. Spesielt ille har dette vært i USA, der de mest ihuga tilhengerne er anbefalt å fly til Europa på første klasse, bo på luksushotell, kjøpe billetter som også her er overpriset, men likevel spare penger.
Når hun omsider kom tilbake fra pandemiens isolasjon bestemte Taylor Swift seg for å gjøre turneen til en gjennomgang av hele den 17 år lange karrieren sin. Derfor fikk den navnet «Eras», «æraer», der alle albumene hun har gitt ut har fått sin egen avdeling. Det ble lange konserter, og en lang reise rundt i verden. «Eras»-turneen er på 152 konserter, fra mars i fjor til desember i år. Det er den første turneen som har solgt billetter for en milliard dollar ifølge Guinness Book of Records. Over 10 milliarder norske kroner etter dagens kurs. Dette tallet ble meldt mot slutten av fjoråret, men vi går ut fra at det omfatter hele turneen siden alt for lengst var utsolgt på dette tidspunktet.
Den nye rekorden sier kanskje ikke bare noe om publikumstallet, men også billettprisene. Til den siste konserten til The Beatles i New York, på Shea Stadium i 1966, kostet billettene 5 dollar, tilsvarende rundt 50 dollar i dag. Det var plass til 55.000, men 11.000 plasser sto tomme, på grunn av de drøye billettprisene. Ifølge den nevnte beregningen til Guinness Book of Records var gjennomsnittsprisen på Swifts billetter 238 dollar.
The Beatles spilte 11 sanger i New York 1966, og kan vel har vært på scenen i en halvtimes tid. Taylor Swift spiller rundt 45 sanger i rundt tre og en halv time, så vi kan vel si at hun gir fansen mer valuta for pengene. Men dette er også eksempler på at det ikke går an å sammenligne artister fra forskjellige, eh, æraer på denne måten. Det er like historieløst som å hovere over at The Beatles ikke hadde noen avspillinger på Spotify i sin storhetstid. Eller at Taylor Swift selger langt færre singelplater enn The Beatles gjorde. Det går bare ikke an.
Og likevel har de to poplegendene en ting felles: De setter følelsene i sving. Taylor Swift er ualminnelig irriterende for alle dem som sier de aldri har hørt, eller skal høre på henne, fordi hun er den dårligste artisten som finnes. Det sa mange om The Beatles også. «Haters gonna hate», som Swift synger i «Shake It Off» i konsertene sine. Men begge vekker like stor ekstatisk begeistring hos sine tilhengere. De skriker bare litt mindre på konsertene 60 år etter. Det går an å høre hva Taylor Swift synger. Og det er som mange vet viktig, siden disse sangene er mer innholdsrike enn de fleste andres.
I løpet av året denne turneen har vart har Taylor Swift rukket å lage albumet «The Tortured Poets Society», med 31 nye sanger hvis vi regner med alle bonuskuttene. Dette har også påvirket konsertene, når de nå går inn i enda en ny æra. Vi ser på settlistene fra konsertene i Paris i forrige uke at sju nye sanger er kommet med på programmet. En sangsyklus hun med svart humor kaller «Female Rage: The Musical».
De nye innslagene har først of fremst gått på bekostning av de avdelingene jeg likte best, fra de stillferdige pandemi-albumene «Folklore» og «Evermore». Disse er nå slått sammen til én sekvens, med fire færre sanger til sammen, inkludert det store shownummeret «The Last Great American Dynasty».
Nå skal ikke jeg til Stockholm. Jeg skriver dette mens jeg i stedet ser igjen konsertfilmen «The Eras Tour». Utvidet med en halvtime siden den gikk på kino i høst, slik at den i «Taylor’s Version» varer i over tre og en halv time på Disney+. Stemningen i stua mi er noe mer avslappet enn den var på Sofi Stadium i Los Angeles i fjor, eller kommer til å være i Friends Arena i Stockholm i helga. Til gjengjeld ser jeg nok alt betraktelig mye bedre enn de fleste tilstedeværende, som bare skimter Taylor Swift på storskjermer langt der fremme. Uten å skulle frata noen gleden, opphisselsen ved å se sine idoler i levende live må det igjen advares mot at så store konserter som dette er overvurderte, og ofte skuffende for dem som må nøye seg med de bakerste plassene. Dette skriver jeg selvfølgelig bare av misunnelse, mens jeg trøster meg med at 17. mai hjemme i Oslo også har sin sjarm, og trekker enda flere mennesker ut i gatene enn Taylor Swift.
