Kultur

Mandagsfilm for de minste

Åttitallsfenomenet «Pusur» er tilbake på kino, fortsatt like sulten og like lite glad i mandager.

Dagsavisen anmelder

---

3

FILM: «Pusur-filmen»

«The Garfield Movie»

Regi: Mark Dindal

USA – 2024

---

Det var trolig rundt førti år siden sist noen brydde seg noe særlig om åttitallsfenomenet «Pusur» - og da mest den typen folk som var tilbøyelig til klippe ut tegneseriestriper om å hate mandager, og deretter klistre dem opp ved kontorpulten sin.

Serieskaperen Jim Davis har hittil laget over 13.000 tegneseriestriper om «Garfield» (som han egentlig heter), er oppført i Guinness rekordbok som den mest syndikerte avisserien i verden og han holder fortsatt arbeidstempoet oppe i en alder av 78 år. Så det er kanskje ikke rart at fyren gikk tom for ideer flere tiår tilbake. Garfield har like fullt blitt en milliardindustri og en merkevare, av den typen studiosjefer elsker med øm lidenskap og resten av oss likegyldig husker som et klenodium fra fortiden. Fremfor å spille på nostalgifaktoren prøver årets dataanimerte «Pusur-filmen» å appellere til barnebarna som neppe aner hvem han er, og er såpass løsrevet fra opphavet at dette like gjerne kunne ha vært «Kjæledyrenes hemmelige liv 3». Mesteparten av tegneseriereferansene er kjapt unnagjort i prologen, før filmen freser fort videre inn en mindre forutsigbart kjøreretning. Regissør Mark Dindal («Et kongerike for en lama», «Lille kylling») ser faktisk ut til å ha brukt Aardman-studioets «Wallace & Gromit» som et forbilde, spritet opp med en mer frenetisk (og amerikansk) tone, mye slapstick-humor og flere sentimentale livsleksjoner som tegneserie-Pusur neppe ville ha sanksjonert.

For å være rettferdig er det ingenting i tegneseriene som kan hales ut til langfilmlengde, så det mest naturlige valget er å bare dikte opp noe nytt. «Pusur-filmen» tar derfor et dypdykk i den pastaglade tabbykattens kriminelle familiehistorie, et hittil ikke kartlagt territorium som forvandler dette til en barnevennlig kuppfilm om utfordringene med adopsjon. Noe som gjør seg fortjent til en liten salutt for oppfinnsomhet. Eller eventuelt desperasjon.

Som nusselig liten pelskrabat ble Pusur forlatt i et smug under en mørk og stormfull kveld, men smøg seg over veien til en italiensk restaurant der den ensomme stakkaren Jon spiste pasta mutters alene. Etter å ha jafset i seg omtrent hele matbeholdningen i restauranten ble Pusur adoptert av Jon, og samboer med hans troskyldige hund Jølle (eller Odie) - som i denne fritolkningen er supersmart, og minner mistenkelig om leireanimerte Gromit. Som forventet vokser Pusur raskt opp til å bli en sardonisk, selvopptatt, kronisk lat matmons med fobi for edderkopper og fysisk aktivitet. Så etter å ha summert opp 45 år med tegneserier på under et kvarter tar «Pusur-filmen» en brå u-sving, mens Pusur og Jølle plutselig blir bortført av en skurkebande under ledelse av den psykotiske perserkatten Jinx.

«Pusur-filmen».

Hun var en del av en kriminell bande som stjal melk fra et lokalt meieri, men ble arrestert av dyrefangeren og tilbragte nærmere fem år bak murene. Nå er hun ute etter hevn på gjenglederen som forlot henne i fengselet: den grovbygde tabbykatten Vic. Tilfeldigvis Pusurs tapte pappa, som forlot sønnen i smuget som barn. Jinx tvinger far, sønn og Jølle til å utføre et nytt kupp mot det samme meieriet for å stjele all melken hun gikk glipp av bak murene. Nærmere bestemt 1657 liter ferskpresset melk, som Jinx forventer innen 72 timer. Pusur akter definitivt ikke å tilgi Vic for å ha dumpet ham i barndommen, men de er tvunget til å samarbeide for å utføre melkekuppet. Siden sist har meieriet blitt kjøpt opp av en storkorporasjon og forvandlet til en toppsikret fornøyelsespark kalt «Lactose Farms», så de må rekruttere hjelp fra den pensjonerte meierimaskot-oksen Otto for å utføre et ambisiøst «Mission: Impossible»-innbrudd på rekordtid.

Ottos eneste krav er at de samtidig bryter ut hans store kjærlighet: melkekuen Ethel. Pappa Vic lover at dette vil bli en dannelsesreise der Pusur løsriver seg fra sin sedate tilværelse, finner sitt indre heltemot og lærer noen viktige livsleksjoner. Inklusive noen hemmeligheter om sin fortid og hva som egentlig skjedde kvelden han ble etterlatt alene. Fint lite av dette har noe som helst å gjøre med «Pusur»-tegneseriene, men at historien er så totalt løsrevet fra opphavet blir filmens største ressurs. Sammen med stemmeleggerne i originalversjonen, der selveste Samuel L. Jackson spiller pappa Vic, «Mission: Impossible»-veteranen Ving Rhames er oksen Otto, mens Chris Pratt mot alle odds gjør en helt brukbar innsats som Pusur. Forhåpentligvis ble ingen av dem bondefanget til å stille opp i troen av at manuset var skrevet av Coen-brødrene, sånn som Bill Murray i den deprimerende begredelige filmversjonen fra 2004.

Her hjemme slippes naturligvis også en norskdubbet versjon for de minste, som inkluderer stødig stemmeinnsats fra blant andre Scott Molvær Maurstad og Pål «OnklP» Tøyen. At begge varianter settes opp på kino her hjemme antyder at distributøren håper at «Pusur-filmen» har crossover-appell blant godt voksne som kjenner tegneserien (eller eventuelt TV-tegnefilmene). Og det må jeg gladelig innrømme: dette er litt mer oppfinnsomt, energisk og underholdende enn fryktet. Den enorme mengden produksplassering understreker at vi snakker om et rent salgsprodukt som er markedstestet til døde, sentralstyrt av mellomsjefer og skapt i et møterom fullt av dresskledde gubber med dollartegn i øynene.

Denne filmversjonen av Pusur har definitivt blitt sterilisert og fått klørne klippet, men regissør Mark Dindal klarer i det minste å lirke inn noen kreative detaljer, småmorsomme øyeblikk og alt er iscenesatt med en elastisk animasjon som er forholdsvis trofast mot det originale figurdesignet. «Jeg hatet ikke dette like mye som Pusur hater mandager» er ingen glødende anbefaling, men i det minste en garanti om at mindre unger vil kose seg. Bare at dette lett tangerer tegneserien er en slags kunstnerisk triumf i seg selv, og i forhold til de to siste «Pusur»-kinofilmene er dette rent ut et mesterverk.