Kultur

Dem dansa og dem drikk: Vømmøl Spellemannslag er tilbake

Vømmøl Spellemannslags første album på 40 år kommer ut 1. mai. Men den politiske brodden er borte.

Dagsavisen anmelder

---

4

MUSIKK

Vømmøl Spellemannslag

«Vømmøl kommune»

Porcelen Records

---

Vømmøl Spellemannslag var en sensasjon i norsk musikkliv i 1974, da deres sanger om fagforeninger, sentralisering og kraftutbygging ble allemannseie. Videreføringen av konseptet i gruppa Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken hadde det samme utgangspunktet. Vømmøl var forankret i både norsk folkemusikk og arbeiderbevegelsen. Når gruppenavnet omsider blir tatt i bruk igjen, med plateutgivelse 1. mai, forventet vi kanskje en mer eksplisitt politisk snert?

Hans Rotmo fortalte oss senere at Vømmøl-verdenen var et sorgarbeid for utkantstrøkene, med nedlagt næringsliv og fraflytting, som et ledd i en ønsket utvikling, for vekst, velstand og effektivisering. – Jeg mener at den bærekraftige utviklingen varte fra bronsealderen og til rundt 1925, sa han, men tonet ned den politiske betydningen: – Vi hørte progressiv musikk fra hele verden, fra Bob Marley på Jamaica til Hoola Bandoola Band i Sverige. De hadde tre kjennetegn – sitt eget språk, nasjonal musikkhistorie og virkeligheten. Det viktigste med Vømmøl var ikke tekstene, men fornyelsen av slåttemusikken, syntes Rotmo.

Vømmøl Spellemannslag: Vømmøl kommune

Hans Rotmo har gjort litt av hvert i de femti årene som har gått siden vi først hørte Vømmøl Spellemannslag. Han fikk en ripe i lakken (ikke at musikkens hans har vært så godt lakkert at det gjør noe) med noen muslimfiendtlige tekster som også ble anklaget for å være rasistiske. Rotmo hadde laget frekke sanger om kristendommen før, han syntes kanskje det måtte være lov å slå andre veier også, men måten han gjorde det på var tvilsom. Han beklaget bare delvis, men har ikke gjentatt disse synspunktene senere.

Hans Rotmo alltid vært en stabeis. Også med kompromissløs kritikk av platebransjen, som han i mange år nektet å være en del av. Derfor skal vi være forsiktige med å antyde at gjenbruken av Vømmøl-navnet kommer av kommersielle hensyn. Men det er ikke mange sanger på det nye albumet som knytter seg direkte til dette sagnomsuste distriktet. Vømmøl er ikke lenger et konsept. Det eneste innslaget som kommenterer den lokale samfunnsutviklingen er «Vømmøl kommune», en kommune som har sine økonomiske utfordringer, men det siste minuttet som kunne vært brukt til en vømmølsk analyse av utfordringene blir brukt til gitarspill i god, gammel Shadows-stil.

Dette er symptomatisk for mange av disse sangene. Flere av dem mangler liksom det siste verset. «Brannvisa» handler om at det begynner å brenne i fjøset hos bonden som er så full at han bare sover videre. Han må reddes ut og legges inn, og blir forvekslet med kongen på sykehuset. Humoranalyse er en livsfarlig øvelse, men det hadde kanskje vært morsomt med en forklaring på denne forvirringen? «Miljøsvin» er en ironisk harselas rundt gevinsten ved overgangen fra fossilbil til elbil i Distrikts-Norge, men den har ikke noe budskap.

To spor handler om alderdommens utfordringer. I første runde med spellemannslaget sitt lagde Rotmo «Spæll åt mæ», en av de mest rørende sangene som finnes om livets slutt. Denne gangen har «Sommerdansen» litt av den samme vemodige ettertenksomheten. «Dement hybelkanin» er det derimot vanskelig å forstå vitsen med – bokstavelig talt.

Restaurant Carousel i den 50 år gamle favoritten «Tango kapital» var i sin tid et symbol på borgerlig dekadense i Vømmøldalen. I den nye «Striptease» er det den enklere delen av bygdefolket som har tatt over stedet, med lettere underholdning – riktignok med et lokalt preg som høres litt komisk ut. «Fanitullen» flettes inn til fin effekt, og tar vare på den gamle slåttemusikken.

Derfor kan vi komme tilbake til Hans Rotmos gamle postulat om at det ikke er tekstene hans som er det viktigste. Dagens Vømmøl Spellemannslag har nemlig et godt lag med fengende, folkelig visepop. «Pizzabudet» er fiin, gammel diddel-daddel-diddel-daddel-ho, selv om også den mangler et raffinert sluttpoeng. Avslutningen «Atomenergi» tar Rotmo tilbake til ungdomstida i hardrockeband, men 50 år etter «Hammarforsens brus» er dette evinnelige behovet for ny energi fortsatt et like stort problem.