– Sexarbeid er en sånn ting som det finnes ganske få offentlige narrativer om

– «Elsker jeg? Elsker de meg?». Jeg tror det er spørsmål folk har på sinnet. Altså fundamentale spørsmål. Jeg tenker at vi må forstå kjærlighet som et av de basale behovene våre, og sørge for et samfunn hvor de basale behovene tilfredsstilles, sier Asta Olivia Nordenhof.

Hun sitter på kafeen på Litteraturhuset og snakker om sin nyeste roman, «Djevelboka», andre roman i et planlagt sjubindsverk, som alle sirkler rundt katastrofebrannen på passasjerskipet Scandinavian Star i 1990. «Djevelboka» består av både dikt og prosa, og er delt inn i fire deler. Disse presenteres som «fire forsøk på å besvare spørsmålet om hvorvidt man kan elske under kapitalismen».

Nordenhof har alltid forsøkt å skrive antikapitalistisk, og mener spørsmålet er god kapitalismekritikk – og noe annet enn å vise at ressursfordelingen i verden er «fullstendig urettferdig».

– Det har kanskje større gjennomslagskraft i vårt i veldig høye grad middelklasse-dominerte samfunn. Man må spørre seg: «OK, det kan godt være at du har dine materielle behov oppfylt i ditt eget liv, men hvilke muligheter har du for å elske i dette samfunnet? Kunne det finnes en annen samfunnsorden som gjorde at du følte deg mindre ensom, at du følte deg mindre fiendtlig stemt, mindre redd for at de andre tok noe fra deg, hvor du fikk det lettere for å elske og bli elsket?»

Forkastet fire romanutkast

«Djevelboka» er en frittstående oppfølger til romanen «Penger på lomma» (2020, på norsk 2021). Egentlig skulle bok nummer to i syvbindsverket handle om «T.», en karakter som introduseres ved slutten av «Penger på lomma». I prologen (som skrives på vers) til «Djevelboka» forteller Nordenhof at hun skrev tre romanutkast om T, men «hatet dem alle». Hun skrev også et romanutkast om Kristoffer Colombus. Tre år brukte hun på utkastene, før hun bestemte seg for å forkaste dem.

– Det må ha vært frustrerende?

– Jeg vil si at da jeg endelig rent faktisk la det vekk, så var det en befrielse. Men inntil da var det da pinefullt. Men sånn må det vel også være å skrive, sånn har det alltid vært. Personlig er det en følelse jeg veldig godt kan like, å bare smide ting væk, sier Nordenhof.

I forordet skriver hun at hun husket sitt opprinnelige motto: «føkk menn», og gjorde det hun egentlig ville i det femte utkastet. Det ble altså til «Djevelboka», «en erotisk grøsser / om forretningsmenn og / djevelen / det er / noen dikt / om kjærlighet / en tale / fra galehuset.»

---

Asta Olivia Nordenhof

Asta Olivia Nordenhof (født 1988) er en dansk forfatter, utdannet ved Forfatterskolen i København i 2011. Hun debuterte samme år med romanen Et ansigt til Emily, som hun fikk Munch-Christensens debutantpris for.

Diktsamlingen Det enkle og det einsame (2013, utgitt på Samlaget i 2017) ble en stor suksess i Danmark.

Djevelboka (2023, på norsk 10. april 2024) er den andre boka i et syvbindsverk om mordbrannen på Scandinavian Star i 1988.

Første bok i septologien var romanen Penger på lomma (2020, på norsk 2021). For denne vant Nordenhof både Per Olov Enquists pris og EUs litteraturpris 2020, og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris 2021.

---

En «kapitalistisk katastrofe»

«Djevelboka» handler ikke mye om Scandinavian Star, men skipet, hvor en påsatt brann drepte 159 mennesker, duver i bakgrunnen av fortellingen. Nordenhof ble interessert i den uløste saken for omtrent femten år siden. Da hun begynte å lese seg opp på brannen, ble hun sjokkert.

– Det var selvfølgelig voldsomt i seg selv at det er det største massemordet i moderne skandinavisk historie, og at det er uavklart. Men jeg ble også sjokkert over mangelen på etterforskning på det økonomiske motivet, sier hun.

For henne er det innlysende å betrakte ulykken som en «kapitalistisk katastrofe».

– Men hvilken tid gjorde det mulig å ikke se det aspektet ved brannen? Hvilken tid produserte et samfunn, en virkelighet hvor ingen, verken politi eller media, tenkte at det må undersøkes?

Nordenhof mener Scandinavian Star-brannen et typisk eksempel på en av kapitalismens «grunnleggende mekanismer»:

– At det er noen som er villig til å ofre menneskeliv for å oppnå profitt, sier hun.

Brannen var dermed en god ramme for å skrive anti-kapitalistisk.

Konkrete, ubrukelige kontanter

Der «Penger på lomma» er et sosialrealistisk verk, hvor Nordenhof lente seg mot tragedien, har «Djevelboka» mer fantastiske og urealistiske elementer. Nordenhof ville gjøre fortellingen mer urealistisk for å vise at kapitalismen i folks liv er ofte abstrakt.

– På den ene siden kan vi si at kapitalismen er et system vi kan avlese og forstå. Men for den enkelte oppleves det mystisk og gåtefullt og abstrakt, for eksempel det å gå inn i bankkontoen sin og se et tall som angir hvilket liv man kan leve, sier hun.

Et sted i Djevelboka får protagonisten et titalls bunker med kontanter. Men hun kan ikke bruke dem til det hun sårt trenger: å betale husleia, slette et dyrt lån og betale ned på kjøleskapet. Som hun selv sier: «Det er umulig å komme til banken med en veske full av kontanter». I stedet bruker hun sedlene på mat (haugevis med junk food) og andre ting hun kan kjøpe i kiosken.

– Det er merkelig, er det ikke? Nettopp det at pengene er konkrete, gjør dem ubrukelige. De må liksom gjøres abstrakte, i form av å bli digitale tall, for å bli nyttige, for å kunne brukes på et borgerlig, fornuftig forbruk. I alle fall for henne. Hun kan bruke dem på basale livsnødvendigheter, til å kjøpe mat og sånn, men ikke til det abstrakte, sier Nordenhof.

Bruker egne sexarbeid-erfaringer

Årsaken til kontantbunkene er hovedpersonens yrke: Hun er sexarbeider og har fått den utbetalt av en kunde. En forstår at teksten «inviterer til en biografisk parallell», slik Nordenhof formulerer det, idet protagonisten risser navnet sitt, «Olivia», inn i huden på en kunde (ja, «Djevelboka» er som sagt en grøsser). En av parallellene er Nordenhofs erfaringer som sexarbeider.

– Hvorfor ville du skrive om egne erfaringer som sexarbeider og hvorfor ville du også gjøre det tydelig at det er basert på egne erfaringer?

– Jeg tror at sexarbeid er en sånn ting som det finnes ganske få offentlige narrativer om, og de som finnes kan være ganske begrensende og, ja, på forskjellige vis, ganske de-humaniserende. Det var viktig for meg å si at jeg kommer ikke helt utenfra og låner denne drakten eller kostymet bare for å demonstrere ett eller annet poeng om hva kapital er, hva det er å selge seg selv og hva arbeid er. Jeg velger å gå dit fordi jeg selv har vært der.

Nordenhof tenker seg litt om og smiler.

– Jeg kan godt høre de som sier: «Må det være sånn? Får man ikke skrive om det hvis man ikke har noen personlig erfaring?». Jeg har ingen generell forestilling om at man må ha det. Men det er viktig for meg å si at det ikke bare er for sensasjonens skyld, sier hun.

Sexarbeideren har, ifølge Nordenhof, tradisjonelt vært en «forstyrrelse for den patriarkalske orden».

– Fordi hun er vanskelig å rubrisere. Hun vil tjene penger på det som ofte har vært den kvinnelige forpliktelsen i ekteskapet, å gi mannen sin den formen for tilfredsstillelse og sikre ham barn. Der blir sexarbeideren en trussel, både for ekteskapet og reproduksjon.

Samtidig blir hun en trussel på en «sjov» måte, fortsetter Nordenhof.

– Man kan si at jobben hennes er å avlese the male gaze og gjøre seg selv til en fantasi. Men i og med at en gjør det så tydelig at hun vil ha penger for det, sier hun også at det er et arbeide: «Det er en oppgave, det er ikke noe jeg bare er, jeg ble ikke født som denne merkelige kvinnen som dere menn gjerne vil ha. Det er et teaterstykke.» På den måten åpenbarer sexarbeideren kvinneligheten som den konstruksjonen den er.

I «Djevelboka» blir ofte kvinnerollen nettopp det: en rolle hovedpersonen spiller. Hun forsøker å finne ut av hva mennene vil ha. Ofte forventer hun at de vil henne vondt.

– Hun vet ikke hva skal hun stille opp med i en relasjon hvor hun ikke er klar over hva de vil ha av meg? «Da vil de ha noe som er ekstremt farlig», tenker hun da, sier forfatteren.

Et stjerneskudd

Nordenhof sjekker klokka. Datteren hennes venter nemlig oppe på Litteraturhuset, hvor Nordenhof bor under Oslo-oppholdet. Så kommer en dame bort for å hilse. Hun forteller at hun har fulgt Nordenhof i mange år og at hun beundrer hennes ærlighet og mot, bakgrunn og poesi. Hun ønsker henne lykke til i morgen og gir henne en klem. Under fotoseansen avbrytes vi av enda en kvinne, som ønsker signering av sitt eksemplar av «Djevelboka».

Nordenhof kalles gjerne et litterært stjerneskudd. Helt siden hun debuterte i 2011 med romanen «Et ansigt til Emily» har hun mottatt en rekke priser for bøkene sine. «Penger på lomma» ble hyllet av kritikerne og vant Per Olov Enquists pris og EUs litteraturpris 2020. Hun håper å kunne påvirke folk politisk med bøkene sine.

– Jeg betrakter dem som propagandistiske. Jeg håper å kunne prege folk slik at de kan forestille seg et annet samfunn enn det nåværende, sier hun.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen