---
5
LÅT
Most Likely Marlin
«My Friend Heather»
---
Most Likey Marlin låtdebuterte med «Sports Car» i fjor høst etter en av Øya-bibliotekets beste og mest underholdende konserter. Nå følger hun opp med «My Friend Heather», og fyrer ytterligere under både uttrykket og melankolien som vi også fant spor av i debuten. Malin Isabel Disco Guleng etablerer under artistnavnet Most Likey Marlin et helt lite univers i denne låten, et som føles personlig og likevel allment, først og fremst gjennom en sterk og formidlende vokal. Det er naivt og skildrende, og historien minner vitterlig om en ulykkelig og medrivende «coming of age»-film, riktignok full av håp, forkledd som en låt, om vi nå kan låne et av hennes egne uttrykk i teksten.
Produsent Mikhael Paskalev dyrker det episke potensialet som ligger i komposisjonen, også med sin egen synth, men samtidig holder han igjen og lar historien om å lengte etter det som var, en «Heather», få rom til å utvikle seg både rent tekstmessig og i lydbildet. De stille eksplosjonene av Gulengs egen gitar fullbyrder det hele. Om et forhold som tiden knotet det til for, enkelt sagt: «Nothing felt better than writing your name on my Converse/Swore I’d wear them til I am eighty». Sånn ble det ikke, men Heather ha takk for å ha gitt oss grunnlaget til en låt som forsterker det klare potensialet som ligger i Most Likely Marlins evne til å ta eierskap over et eget rom i skjæringspunktet mellom pop og drømmende gitarrock.
Les også anmeldelse av nye låter sist uke: Tora får sukkerkick og L.U:N.A ser lyset (+)
Sol Heilo går round & round
---
5
LÅT
Sol Heilo
«Round & Round»
---
Det nærmer seg snart ti år siden kvartetten Katzenjammer ga ut sin siste plate, men Sol Heilo har på ingen måte vært stille i tiden etterpå. Soloutspillene har kommet med jevne mellomrom, og det kan føles litt urettferdig at hennes mest strømmede låter – i likhet med mange andre artister – stammer fra deltakelsen i «Hver gang vi møtes» på TV 2. Og da sanger på norsk. At hun selv velger engelsk er på ingen måte underlig, all den tid hun har et betydelig internasjonalt publikum.
Som på EP-en «Solstice» fra 2021 dreier «Round & Round» seg om tanker som ble kludret ned for en tid tilbake, i turnébussene på europeiske motorveier, kanskje under tiden med Katzenjammer. «Round & Round» er nærmere den erindringstunge og reflekterende visen enn den musikalske villskapen Solveig Heilo har uttrykt i andre sammenhenger, og er en nær og trolig personlig låt om tosomhet og hvordan misforstått kommunikasjon skaper tankekjør. Et nydelig «singer & songwriter»-kutt som vokser med fine klimprende gitarpålegg, underliggende tyngde og Sol Heilos stemme som umiddelbart «blikkfang». På overflaten har hun kanskje funnet en ny ro, men teksten som er en del av «en livslang prosess, som slippes til høsten» ifølge informasjonen, har en latent uro og desperasjon i seg.
Les også: Girl In Red kan juble «I’m Back!» med god samvittighet. Norges mest glødende internasjonale stjerne innfrir med nytt album (+)
Jango går solo
---
5
ALBUM
Jango
«Tid + Rom»
---
Rapperen Jango fra Arendal er ute med et helt album på egen hånd, sju korte og konsise låter og betraktninger over eget liv og egen identitet, iblandet bruddstykker fra en brokete oppvekst og opprinnelse om vi skal tro tekstene. Som han sier på «Takeoff»: «Du vet at jeg har det fra min pappa/jeg holdt det inne når vi egentlig burde snakka». Men det er uansett ingen tvil om at Faraja Monsieur Basaluci hører hjemme på sin egen «Planet». Som Jango er han ikke noe ubeskrevet blad. Han har blant annet gitt ut album sammen med Simen Steinklev og han har vært motoren i kollektivet Ladnera (les gjerne baklengs) og i en rekke andre samarbeidsprosjekter sammen med folk som Eirik Aas og Tommy Tee.
«Tid + Rom» er en annen skål. En sikker tekstflom med gromrim og personlige betraktninger som både stryker og slår (hør bare på det rasende førstesporet «Verden brenner»), og med et par låter som alene plasserer han blant norsk raps beste utøvere her og nå. Det gjelder først og fremst «Snakker språk», som nikker i retning Karpe og som handler om språk på tvers av kulturer, hudfarge og preferanser. Politikk på et personlig plan, som mange bør låne øre og sinn til. Og den RnB-mettede «Jeg vil hjem», en trist og ettertenksom bitterpille i nydelig samarbeid med Nasrii, en sang om å bokstavelig talt tørke tårer med diamanter.
Frøkedal og alle feila fra i går
---
6
LÅT
Frøkedal & Familien
«Old Mistakes»
---
Felestrengene suger deg inn i denne låten som slår fast at vi kommer til å gjenta feilene fra i går eller fra forrige århundre for den saks skyld. «We gonna repeat our old mistakes» synger Frøkedal og bandet i et allsangrefreng som mest av alt minner om en mild storm. Dette er Anne Lise Frøkedal på sitt mest kompromissløse, og på sitt beste, mest episke, rufsete og vakreste, hvor hennes egen gitar harver seg med skarpe strenger fra rockhistorien, gjennom progrocken, countryen og americanaen og inn i den britiske 90-tallssfæren hvor man mer enn aner en omrisset av en PJ Harvey på sitt mest rocka.
Likevel er dette popmusikk i ren form, drukket inn med de edleste dråpene fra den norske folkemusikken som hun har funnet på sin hjemlige kistebunn, om vi skal tolke henne rett. Anne Lise Frøkedal, med bakgrunn fra blant andre Harrys Gym og I Was A King, høster her fruktene av hvordan hun og de andre i «familien» står fjellstøtt i egen folkpoptradisjon, og samtidig suger til seg ytterligere inspirasjon i en rekke andre bandkonstellasjoner og prosjekter, blant annet i Lady Hardanger når det gjelder henne selv. «Old Mistakes» er feletung i et suggererende og melodiøst ragg av et lydteppe med Frøkedals egen stilt jublende vokal på toppen. En perfekt vårflom i påvente av albumet «Stay» som kommer i juni.
Les også: Intervju med Justin Min, spiller førsteelsker i musikkfantasifilmen «The Greatest Hits» (+)
Of All Things fra Bergen
---
5
LÅT
Of All Things
«Will You Give It A Taste»
---
Ferske Of All Things har markert seg godt med låtene «Are You Over It?» og «Know The Rain». De pleide å hete Julie and the Peckers, men etter bytte av både vokalist og bandnavn er nå i stammen i bandet Emma Putnam på vokal og gitarist Lars Ystebø. Etter noen utskiftninger finer vi her Marius Iversen på trommer mens Andreas Siem har bassen. Anders Bjelland har produsert «Will You Give It A Taste» og spiller også synth, men i bunn og grunn er dette et rufsete, lakonisk og stilsikkert rockeband med gitaren skrudd til fuzz og blikket rettet mot 1990-tallet. Litt Pixies, litt postpunk og finfin «livstrøtt» holdning sånn rent generelt.
Vokalen til Emma Putnam, som for øvrig har vært å se på bass bak også ukesaktuelle Michelle Ullestad, har en stemme som kler den alternative rockens skurrende, skittenvakre uttrykk godt, og de melodiøse dragene og tekstforståelsen som Putnam og Ystebø står bak i fellesskap er skyhøyt over hva man egentlig kan forvente av et så ferskt band. Det handler selvsagt om et trøblete forhold, og stort mer dysert fengende nittitalls enn refrenget «When your mascara runs down your face, will you give it a taste?» blir det ikke, kanskje nettopp fordi ingen av bandmedlemmene er gamle nok til å huske bandene de er inspirert av. Med denne smakebiten fra det kommende debutalbumet er de klare for å sprenge seg ut av rockebyen Bergen.
Casiokids jakter brunsnegler
---
4
LÅT
Casiokids
«Brunsniggelen»
---
Bergensbandet kommer ut fra glemselen med booking til sommerens Øyafestival og «ein brunsniggel, ein sleip liten jævel» når de returnerer fra hagearbeid eller hva de nå har holdt på med siden de fikk en million kroner av a-ha og utga det Spellemann-nominerte albumet «Aapenbaringen over aaskammen» i 2011. Låten «Brunsniggelen» er umiskjennelig Casiokids med lett ironi henslengt over tekster som er dyrket for å vekke en viss oppmerksomhet. En elektropopproduksjon av nettopp det slaget som fikk internasjonalt fotfeste tross vokal på norsk.
Casiokids framstår nå som en trio, og har åpenbart ikke ligget på latsiden. «Brunsniggelen» vil garantert fylle dansegulvene med folk som har dragning mot den nære nostalgien, og «b-siden» de slipper samtidig, «Tid for hjem» (en av mange låter denne uka med «hjem» i tittelen), er av det mer sublime Kraftwerk-slaget. Det hele frontet av vokalist Fredrik Vogsborg som har ledet bandet til Aurora og vært tilknyttet blant andre The Megaphonic Thrift og Silja Sol.
Dagny med «Strawberry Dreams»
---
4
LÅT
Dagny
«Strawberry Dream»
---
Dagny sukrer bærene med sin nye kraftpoplåt «Strawberry Dream», hvor romantikken rører sammen med ukuelig optimisme. Dagny Norvoll Sandvik endte fjoråret med å riste fra seg noen «b-sider» av noen låter som ga et interessant og variert innblikk i en av Norges fremste popartister. Et utsolgt Oslo Spektrum følges nå opp med «Strawberry Dream», starten på et nytt knippe sammenknyttede EP-er hvorav den første blir «Elle».
Låten er skrevet av Dagny sammen med Cato og Kent Sundberg, brødrestammen fra Donkeyboys, som også har produsert sammen med Nick Hahn. Det er en varslet hit som skapt for allsang i mild sommerbris, med dype synthpoptepper, temmede gitarer og klasketrommer på boks som bygger opp under en vokal med kor og vind i håret.
Les også: Slik var Infernofestivalen 2024 (+)
Nå mener Michelle Ullestad for alvor alvor
---
5
LÅT
Michelle Ullestad
«Bestem deg»
---
En eller annen der ute har hatt navnet sitt skrevet på denne låten en god stund. Nå stripper imidlertid Michelle Ullestad bort det meste som eventuelt har vært til å misforstå fra før i «Bestem deg». Den var med på debutalbumet «Ingenting varer evig» som kom i fjor, og som her i Dagsavisen ble kåret til en av de ti beste norske platene i 2023. Da fikk vi denne poplåten i et «tradisjonelt» elektrisk og litt rocka komp, men når hun nå gir den ut på nytt blir den noe av det mest personlige (føles sånn) som Ullestad har gitt ut. Og det sier ikke så lite når den kommer fra bergenseren som har skapt noen av de næreste og mest intimt annerledes popøyeblikkene i nyere tid. Dette er en semiakustisk versjon så naken i uttrykket at man kan høre hvert åndedrag hun tar.
Hun var 25 år da hun skrev låten som den første til albumet, som skulle komme til å dreie seg om nettopp det å finne en å være sammen med. I Ullestads verden handler det om alt annet enn «du og jeg»-klisjeer. I denne sangen spesifikt, med tekstlinjen som sentralt nok ga tittelen til debutalbumet, er målet at nettopp «han» må bestemme seg. Nå er Ullestad blitt 29, synger hun, og siden «ingenting varer evig» er vel dette kniven på strupen: «Hvorfor er det sånn at for deg er alt så uklart/Mens jeg ser at sammen blir vi gamle, senile og litt rare» synger hun. Den tunge, nydelige celloen på låten spilles som på albumet av Matias Monsen, men ellers har hun ryddet litt i rekkene. Andreas Siem på synth, perkusjon og tangenter, har overtatt produksjonen, mens Aron Kristensen jager bak med pedal steel.
Kristin Asbjørnsen kommer hjem
---
5
LÅT
Kristin Asbjørnsen
«Godt å komme hjem»
---
Kristin Asbjørnsen er en av de mest sentrale utøverne og pådriverne vi har i spennet mellom folkemusikk, jazz, spirituals og musikk bortenfor det engelske språket. Fra den eksperimentelle gruppa Dadafon til flere album med sanger fra den amerikanske gospeltradisjonen gjort på personlig vis. På 2018-albumet «Traces Of You» gikk hun en mer visepreget popsjanger i møte, før hun de siste årene har begynt å skrive sangene sine på norsk til enormt god respons. Til sommeren kommer hennes første album på norsk, med materiale blant annet fra et bestillingsverk for klubben Cosmopolite i 2022. «Godt å komme hjem» er første utgivelse, og for alle dem som har hørt Asbjørnsens raspende, rå og hese soulstemme, vil denne låten framstå som overraskende og renskåren.
Stemmen er fortsatt rå, men på en mer balansert, sjangerfri måte. Borte er frisurfingen på fraseringene og leken med sjangerprototypene, men hun er fortsatt i en klasse for seg. «Godt å komme hjem» er en sang hvor hun som alltid vektlegger tekst og mening. Stemmen er klar, varm og empatisk, mens akkompagnementet ligger et sted mellom viser og pop med små innslag av jazz og hvor Suntou Susso kora-spill og vokal sammen med Monica Ifejilikas vokal løfter det hele mot slutten. Asbjørnsen selv er bak pianoet, mens kremmusikere som Olav Torget (gitarer), Eivind Aarset (gitar, elektronikk) og Anders Engen (perkusjon) er sterkt medvirkende i alle ledd og gjør dette til en svært fin start på et nytt kapittel for en av norsk musikks fremste stemmer.
Tolou og Dem Boyz
---
5
LÅT
Tolou
«Dem Boyz»
---
Så satte sommeren døra på gløtt. Det er atskillig bedre temperatur på Venice Beach enn i Tromsø der Ida Tolou Kjelsberg kommer fra, men hun er for lengst på vei ut i verden. Videoen til Tolous nye låt «Dem Boyz» slår ettertrykkelig fast at det er «Something about the boys in America/This Norway girl can’t get enough», mens stilen stikker ut kursen sørøstover mot Karibia, dancefloor og reggaeton. Teksten holder den lettlivede flørtende stilen som kjennetegner sjangeren, men her er det Tolou som tar styringen og ikke gutta.
Dette er andre låten ut etter at hun signerte for Virgin Music i Los Angeles, en rytmisk stilsikker og sjangeroverskridende produksjon hvor man særlig i vokalen fortsatt aner røtter fra nigeriansk highlife og afrobeat. Tolou har overlatt låtskrivingen til Grammy-grossisten Philip Lawrence (Bruno Mars) sammen med makkeren Davy Nathan (Christina Aguilera) og ikke minst fransk-senegalesiske Diarra Sylla fra Now United. De to førstnevnte har også produsert. Med andre ord er tung stjernehjelp for en norsk artist som på ingen måte skusler bort denne runden i ballbingen på Venice.
