The Jesus and Mary Chain: Unge provokatører ble voksen underholdning

---

5

Jesus and Mary Chain

Glasgow Eyes

Fuzz Club

---

På det nye albumet til den skotske gruppa The Jesus And Mary Chain (JAMC) er det en sang som heter «The Eagles And The Beatles», som er spesielt interessant siden brødrene William og Jim Reid en gang tok sterkere avstand fra rockens historie enn noen hadde gjort før dem. Dette er nemlig deres hyllest til den samme rockhistorien. Hva The Eagles har med dette å gjøre kommer ikke klart fram siden de ikke er nevnt i teksten. Men: «I was born, Bob Dylan/I grew up with Beatles/I got laid, Sex Pistols/I got drunk on Crystals», betror de oss. Som vi har nevnt utallige ganger før: Alle opprørske rockeungdommer møter seg selv i døra etter hvert. Men sangen har flere av gruppas beste kjennetegn, både de bittersøte poptonene og 1984-lyden som minner om tannlegebor.

Mer rockhistorie: Åpningskuttet «Venal Joy» har gjestevokal av Fay Fife fra Edinburgh-gruppa The Rezillos, en av gruppene som kom som et friskt pust i de første årene med punkrock, men som nå har vært borte akkurat like lenge som det er siden JAMC debuterte med singelen «Upside Down», med en versjon av Pink Floyds «Vegetable Man» på baksida.

Det kan være vanskelig å forklare eventuelle yngre lesere hvor radikale The Jesus And Mary Chain framsto for 40 år siden. I alle fall hvor radikale de selv hevdet at de var. Jeg glemmer aldri den herlige følelsen av å bli forulempet av gruppa de gangene jeg intervjuet dem, og forsøke å ta igjen, minne dem om at de ikke var de første rockeartistene som provoserte den eldre omverdenen:

– You’re taking the piss, freste The Jesus And Mary Chain til Nye Takters utsendte i Trondheim i mai 1985. For reporteren virket visst litt skeptisk til denne nye rocken. Det var bare sju år siden The Sex Pistols, de hadde spilt i Trondheim de også, og det var for tidlig å late som vi var sjokkerte enda en gang. JAMC var ute på en tidlig turné som de nye folkefiendene i rocken, og kom til små klubber som Renegat i Oslo og Skansen Dancing i Trondheim. De var allerede på kollisjonskurs med musikkpressen.

– Jeg så det på måten du smilte på da du spurte om vi kom til å lage et godt album. Du tror ikke vi kan klare det. Men det gjør vi, sa de overlegent.

– Hva Jesus And Mary Chain dreier seg om? Hva dreier Dostojevskijs «Forbrytelse og straff» seg om? Det går ikke an å oppsummere det sånn uten videre. Det ville være for enkelt, mente Jim Reid den gangen. Det var for det meste han som førte ordet, supplert av broren William. Trommeslageren Bobby Gillespie var for det meste taus. Det var enda et år til han stakk av og startet for seg selv med Primal Scream, og ble en av britisk rocks største ugagnskråker på egen hånd. Det var over 20 år til han henvendte seg til sin lokale bydel i London og klaget på høy musikk fra puben i nabolaget. I 1985 satt han bare der, tilsynelatende uinteressert, og forsterket bandets preg av ungdommelig trass.

Dette var to måneder etter de beryktede Jesus And Mary Chain-opptøyene under en konsert i London, der fire fra publikum ble sendt til sykehus og alt utstyret til bandet ble ødelagt. Reaksjonene på JAMC var aldri likegyldige. Konsertene varte gjerne i et lite kvarter til å begynne med. De kom på scenen i Trondheim som en foss av feedback og skurrende gitar. Bobby Gillespie sto og dundret på en tamtam-tromme, og var den som til en viss grad holdt sangene sammen. De spilte i over en halvtime. – Dette ble kjedelig. Vi spilte det lengste settet vi har gjort noen gang, sa William Reid etterpå.

Samtidig med de kompromissløse konsertene var det er lett å la seg henføre av den nye singelen «Never Understand», som hørtes ut som Beach Boys med slipemaskin som bærende instrument.

– Akkurat. Du traff spikeren på hodet nå. Vi kan skrive sanger. Det har ført til at vi har råd til å sitte her og være arrogante bastards. For et år siden var vi i slummen. I dag er vi stjerner, sa gruppa.

Og det skal de ha: Jesus And Mary Chain ga faktisk ut et godt album senere det samme året: «Psychocandy», som etablerte dem som forgrunnsfigurer for en ny generasjon mistilpassede unge menn. JAMC inspirerte grupper som My Bloody Valentine, Stone Roses, det såkalte shoegaze-miljøet og store deler av 90-tallets nye støysoner. Dette hadde de allerede forestilt seg i 1985.

– Vi er ikke en del av noe nytt, vi er noe nytt. Vi ser gjerne at andre band blir inspirert av oss, men ikke at de begynner å gjøre det samme som oss. Jeg liker for eksempel Nancy Sinatra, men jeg går ikke i kjole for dét. Vi vil pisse på kopiene. Folk må gjøre noe sjøl, mente Jim Reid.

– Som Johnny Rotten en gang sa – meningen med Sex Pistols er ikke å få 10.000 kopier, men 10.000 forskjellige holdninger til musikk?

– Sa han det? Vel, kanskje gjorde han det. Men han lagde kjedelig musikk. Punk var ikke noe nytt i det hele tatt. Sex Pistols var bare nok en ny rockegruppe. De var svært konvensjonelle og svært overvurderte. Det hadde et par gode ideer, men de brøt aldri reglene, hevdet The Jesus And Mary Chain.

Jesus And Mary Chain kom tilbake til Oslo sju år etter. Nå var de blitt berømte, i stor stil. Vårt gjensyn, et intervju før en fullsatt konsert i kjelleren i Chateau Neuf, begynte tradisjonen tro med svar som «dumt spørsmål!», «hva mener du med det?» og «du må prøve å forstå at...». Og en litt mer innholdsrik vurdering av deres egen rolle i rocken:

– Vi gikk ikke inn for å provosere folk. Men alle som går sine egne veier i denne bransjen blir sett på som bråkmakere. Vi klarte likevel å bevise at det går an å lage intelligent musikk med gitarer igjen. Det var ingen andre gode band i 1985, men nå er det blitt mange flere. Sannsynligvis har vi litt av æren for det, sa brødrene Reid med karakteristisk selvtillit.

Påskeaften 2024 var jeg i et godt middagsselskap der The Jesus And Mary Chain dukket opp på spillelista med flere spor i løpet av kvelden. Det slo meg hvor fint disse gamle sangene deres hadde tilpasset seg resten av rockhistorien. Riktignok var det ikke de aller første singlene vi hørte nå, men de som kom fra 1985 og utover. Med «Just Like Candy». «April Skies» og «Happy When It Rains» hadde JAMC begynt å lage «god stemning».

Nå kommer altså et helt nytt album også. «Glasgow Eyes» heter det, og viser selvfølgelig til byen de kommer fra. En by på størrelse med Oslo som har fostret mange av de beste bandene i britisk popmusikk. Det er alltid spennende å høre JAMC igjen, selv om nye elektroniske virkemidler ikke kler dem like pent som den pågående elektriske gitarlyden. Avslutningssporet heter «Hey Lou Reid», og kan være et forsøk på å forene Lou Reed med brødrene Reid, fra et band som flere ganger på albumet minner oss om at de har vært like fascinerte av The Velvet Underground som alle de andre alternative rockegruppene som har beveget seg i anstendighetens utkanter.

«Discoteque» høres med sin referanse til 1965 ut som den tar oss tilbake til de nye dansestedene helt fra de ble funnet opp. Og mer enn noen gang oser det 60-tall av JAMC. «I was born Bob Dylan/I grew up with Beach Boys/I got wasted, Small Faces/rock ‘n’ roll disgraces», som det heter i et annet vers av den innledningsvis nevnte «The Eagles And The Beatles». «Jamcod», en tittel som kan lestes som «JAMC OD», et tilbakeblikk på da gruppa ble oppløst etter en katastrofalt ruset opptreden i Los Angeles i 1998. De var borte i nesten ti år.

Da de kom tilbake i 2007 spilte de på Øya, ironisk nok litt under Primal Scream på plakaten. Festivalen fant sted i Middelalderparken den gangen, det er så lenge siden at middelalderen virkelig ikke var så langt unna som i dag. Der fant JAMC igjen formelen som gjorde dem så spesielle: Med fantastisk fengende poplåter, framført på en måte som kunne få mange som ellers setter pris på fantastisk fengende poplåter til å sette ølet i halsen. De skurret og svei i ørene fortsatt, ikke så voldsomt som 22 år før, men hvis man ville var det veldig vakkert. Og sånn fortsetter de å fascinere, et ungdomsopprør som er blitt gammel og grått, men som har bevart følelsen av å være litt på kanten av det forsvarlige.