Helgens nye låter: Tora får sukkerkick og L.U:N.A ser lyset

---

5

EP

L.U:N.A

«Kun meg igjen»

---

«Ikonisert, ironisert, eg er utmattet av min eksistens». Sånn åpner den nye EP-en til Askøyværingen Mia Roussel, bedre kjent som L.U:N.A. Rapperen og elektropopperen kommer nå med et helt lite verk dedikert sin egen tvil og forvirring rundt det å skulle gå videre. Etter pandemien, som satte en stopper for en stjerneskuddkarriere, var hun først og fremst sint og Bergen sa full stopp. Nå har hun etablert seg selv i sin andre hjemby, Paris, og EP-en er både et oppgjør og en så nedpå og sår erkjennelse at det både svir og lysner på samme tid.

Låten «Langt avsted» er en elektropopsang som allerede har etablert den «nye» L.U:N.A, og er ved siden av Mo Ayn-samarbeidet «Rundt blokken min» absolutt EP-ens mest frampå og lunt rytmiske «banger», men enda mer imponerende er de sangene (ja, de er jo det) som skraper mot de mørkere skyggene i tematikken hun løfter fram på personlig, men samtidig allment vis. Her er underfundige beats, nynning, kreativitet, åpne strenger, nydelige ekko av koring og samtidig tungsinn. Kort sagt en produksjon av broren Leo Roussel som understreker uttrykket.

«Slipp meg inn» er EP-ens mest inderlige låt, en nesten hviskende og innstendig sang, blytung og buldrende på introvert vis, tvilende og ensom som i «Eg er ikke mindre alene med deg/I min verden er vi hver for seg», men også med viljekraft som gjennomsyrer alle de seks låtene. Og med låten «Kanskje eg (outro)» ender den på riktig tone: «Eg finner sikkert veien opp, hele året vært i en fuckings loop/Solen skinner på meg no, la alle mine sår gro».

Tora Dahle Aagård går popveien

---

5

LÅT

TORA DAA

«Sugar»

---

Tora Dahle Aagård har tidligere kalt seg bare Tora, men tar nå et steg fram med bandprosjektet hun har kalt TORA DAA og låten «Sugar», som er et overraskende poppa sukkerkick av en sak. Men slapp av, den sugende og fete gitaren og den tunge bassen ligger og lurer bak det hele. Kanskje er det tittelordet «Sugar» som gjør det, eller den treffsikre, lekende vokalen, men innimellom er det nesten så man får assosiasjoner til Sigrid et sted inni det hele.

Som bare Tora var ofte Aagård langt røffere i kantene, men med «Sugar» følger hun det funky, småjazza, helfrekke og nesten Prince-aktige pop-sporet som man ante litt av på albumene «Seventeen» og «Girls». Her oser hun av flørtende overskudd og virtuos låtskriversjarm, selvsagt skrevet av og for det meste også spilt av henne selv, men med produsenthjelp fra Benjamin Giørtz som også har mikset. Han har vært med på å produsere og skrive noen av Chris Holstens største hits, og har ellers gått gradene i sitt eget band Kid Astray. Giørtz pop-gen og Toras blårock er en god kombinasjon. Denne sukkerpillen vil få mange fans ikke minst live når hun begir seg ut på veien med TORA DAA, som foruten henne selv da vil bestå av Isak Seltveit (bass), Guri Tranås (kor), Anders Brønstad (gitar) og Magnus Galguften (trommer).

Draumir er tilbake

---

5

LÅT

Draumir

«Will You Stay?»

---

Det er ikke fritt for at vi trodde Draumir hadde gått seg bort i drømmene for alvor. Etter at andrealbumet «The Island» kom i 2007 forsvant de, og først nå i 2024 har Alexandra Bråten (vokal) og Jo Frøytlog (tangenter, akustiske gitarer) dukket opp igjen i sin mørke klangverden som fortsatt deler det samme melankolske landskapet som eksempelvis Midnight Choir og Tindersticks. Kanskje rører de ved årsaken til fraværet på «Will You Stay?»?

Nå føles de litt lettere, men fortsatt kontrastrike med et utvidet band bestående av Ture Janson (gitar), Audun Erlien (bass) og Torstein Lofthus (trommer). Bak miksebordet sitter som før Phill Brown (Talk Talk), men Chris Eckman fra Walkabouts som produserte de to første albumene er ikke med nå 16 år etter. Låtene som bygger seg opp mot albumutgivelse er innspilt i Athletic Sound i Halden med Dag Erik Johansen. Bråtens vokal er som en mørk og balsamerende skygge. Stemmen bukter seg som hos en historieforteller med stort register i en stor og luftig klangverden over en detaljrik underskog. Et norsk band vi har savnet sender oss med dette tilbake til rockens dypeste melankolidrøm.

Oscar Blesson med Lille Caesar

---

4

LÅT

Oscar Blesson, Lille Caesar

«Tomrom»

---

Vokalmessig er Oscar Blesson og Lille Caesar litt av en match, og her slår de også låtskriverferdighetene sammen når de utforsker tomrommet som oppstår i et forhold hvor ingen helt vet hva de vil. Og følelsen av å ikke ville våkne, om å ikke ville vokse. Nylig var Blesson med Dio Mudara på deres «freestyle»-prosjekt med en av årets virkelige ramme tekster. «Tomrom» er noe annet, et mer introvert fellesskap av forvirrede følelser som rimer med Lille Caesars tilsvarende vers. Den blir for øvrig med på Blessons kommende «Transit Music»-EP.

2024 kan fort bli et gjennombruddsår for begge artistene som på hvert sitt vis står på terskelen til noe større. «Tomrom» er tross en saftig og framtung produksjon fra Mads Brodin (med Jimi Somewhere og Milo Orchis på co-produksjon) mindre skarpladd enn fjorårets «Kjemiker/Romantiker» som viste hvor sterk rapper Oscar Blesson er helt på egen hånd. Men når han skal innta selveste Sirkus-scenen på Øyafestivalen på sensommeren, skulle overraske mye om ikke denne ukas bidrag til musikkarven blir en riktig så fin duett med Adam «Lille Caesar» Gryting.

Michael Krohn med gammel Raga Rockers

---

5

LÅT

Michael Krohn

«Hold hodet høyt»

---

Raga Rockers-sjef Michael Krohn fortsetter revitaliseringen av eldre låter i nyinnspillinger som mange gamle fans kanskje mener er helt unødvendige. Men det er altså snakk om mannen selv, og ingen hvilken som helst coverartist, og albumet «Stjerneliv» holder ikke bare høyt nivå, men gir også ny innsikt i en av norsk rocks aller største låtskrivere. Et eksempel på det denne gangen er for øvrig en nesten Bowie i Berlin-inspirert versjon av «Ro» fra albumet «Perler For Svin». «Stjerneliv» inneholder flere sanger herfra, samt albumene «Blaff» og «Faktor X», mange av dem låter som kanskje ikke fikk den spilletiden de fortjente da de utkom første gang. Albumets mest umiddelbare «misførnøyd med»-låt som her får en ny omgang, er «En ny dag truer» fra soloskiva «Unwanted», nå med tittelen «Noid» og med teksten med linjer som hagl («Det var sånne som dere som fulgte Hitler/Det var sånne som meg som ble ført avsted») pakket inn i en melodiøs, mørkladen The Kinks-aktig produksjon.

Plukker vi ut en låt, velger vi oss «Hold hodet høyt», opprinnelig fra «Blaff» (1989), men ikke å finne på for eksempel «1983-2000/Ragas beste». Likevel er dette en av Krohns beste låter, en oppfordring om å ikke grave seg ned i svartsinn, her produsert dommedagstung, seig og heftig og med synthen liggende som mørk materie under Krohns evigoptimistiske tekst: «Hold hodet høyt, døden smiler fra en kiste/Hold hodet høyt, hver dag kan bli den siste». Stian Staxrud bidrar med gitar, og miksen er assistert av Geir Bratland (Apotygma Berzerk, Dimmu Borgir), men først og fremst er dette sjefen sjefen sjøl. Med andre ord Krohn og arven etter Raga på sitt beste, og verdens beste argument for at han skal fortsette den arkeologisk utgravingen av den nyere norske rockhistoriens grommeste kataloger.

Zugly er på krenkern

---

5

LÅT

The Good The Bad and The Zugly

«Krenk It Up!»

---

Selv når The Good The Bad and The Zugly «soper i hop noe gammelt ræl de har hatt liggende» fra bunnen av norsk rocks mest grisete smøregrav, låter de bedre enn det meste. «Decade Of Regression» heter albumet hvor de har samlet låter som ikke har fått plass på gullalbum som «Research And Destroy», det sleazy mesterverket fra 2022. Her er det mye morsomt, mye hardt og mye rafs, men låten som kanskje sier mest om bandets uærbødige humor er «Krenk It Up!», en klassisk, rumlende, «over toppen»-låt som oser av spilleglede.

Ivar Nikolaisens vokal er krenk i seg selv og den blytunge boogierocken dette beistet av et hardcoremetalpunkband mønstrer er som skapt for vorspielet før konsertene de skal ha i tida som kommer. I Norge og Sverige, blant annet hele to stykker på Rockefeller i Oslo. Når GBZ må arrangere ekstrakonsert er verden som den skal være.

Fotballfeber med Erlend Ropstad

---

3

LÅT

Erlend Ropstad

«Londsia»

---

Når mannen er Erlend Ropstad og tittelen er «Londsia» skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at vi skal til Kristiansand, til det såkalte syngefeltet på Arena Sør, og dermed til fotballklubben Start. Sesongstart betyr gjerne også en ny fotballåt eller to, og Ropstad, som er fra Vennesla like utenfor Start-byen, henter fram guttungen i seg når han synger «Det er ikke lenge sia/Jeg hoppa over gjerdet på stadion da/Myggen var Maradona». Sangen i seg selv er et bestillingsverk som han først sa nei til, før han så ombestemte seg. Appellen vil nok være størst på hjemmebane.

Det sagt, så er «Londsia» en fin og gjenkjennelige Ropstad-sang, hvor han bygger opp til det store refrenget som lokker på allsang selv i en halvakustisk gitarversjon som dette. Det er noe glatt Springsteensk over denne halvklisjeen av en fotballsang, men den vil garantert gjøre nytten. Går det skeis for Start, er det i hvert fall ikke Ropstad man skal skylde på.

The Pressed fra Oslo

---

4

LÅT

The Pressed

«Shook»

---

Drømmende alternativ gitarpop slutter aldri å fascinere, og Oslo-gruppa The Pressed (fint ordspill) har mye fint putrende under ventilen på «Shook», en låt som både har Gud og Djevelen i seg. Derfor trekker dette i flere retninger, både mot det depressive og det håpefulle. Her vinner sistnevnte fram hos bandet som består av gitarist og vokalist Johannes August Jæger-Lian, samt Vetle Nærø og Kjetil Heibert på keyboard, David Løvås på trommer og Harald Frøyland på bass. Alle er kreditert for låten, men Jæger-Lian er åpenbart primus motor i prosjektet.

Det som for øvrig skal ende i fire EP-er som retter seg mot hver sin årstid. «Aroma» kom i fjor høst, «Shook» er starten på en mer vinterlig EP. Lydbildet er til tider nesten naivt, med tristessen lurende under og med lekne «casio»-aktige tilnærmelser til kontrastene som lett oppstår i alternative poprockmikser der ideene ofte er flere enn det er plass til i en låt. Men vokalen fascinerer og stemningen de skaper har noe drømmende over seg som biter seg fast på de riktige stedene.