– Stemmer man Enhedslisten der jeg kommer fra, er det «fuck off»

Han vokste opp i Horsens, sør i Danmark, i et tøft arbeiderklassemiljø. Som homofil forsøkte han å spille mer maskulin og tøff enn han var. Så tok han klassereisen via Forfatterskolen i København, og en ny verden åpnet seg.

I boka «Farskipet» skildrer han vold i hjemmet, og farens selvmord. I manifestet «Jeg anerkjenner ikke lengre deres autoritet», som nå foreligger på norsk, kritiserer forfatter og psykolog Glenn Bech den privilegerte øvre middelklassen for klasseblindheten deres.

Mora til Glenn Bech jobber som fengselsbetjent i Horsens. Hun stemmer Dansk Folkeparti, og har regnbuetatovering på armen for å vise at hun støtter sønnen sin. Bech kaller seg «mammas gutt», og er stolt over å være sønnen hennes.

Klassekamerat Bech

Han er opptatt av å fortelle at sosioøkonomisk status gjennomtrenger identiteter som kjønn, hudfarge og seksualitet, og dette vil han gjenta så lenge han orker overfor middelklassen.

Han forsøker å beskrive livet han lever for tiden:

– I det ene øyeblikket står jeg på et busstopp på et landsted helt sør i Danmark, hvor folk virkelig har tunge problemer. Neste dag tar jeg flyet som forlaget mitt har betalt til Oslo, for å drikke dyr vin med fintfolk. Det er virkelig et sceneskifte.

Han drar også på litteraturfestivalen Louisiana på Nord-Sjælland og menger seg med øvre middelklasse. Så han har virkelig fått sett og opplevd reelle klasseforskjeller i Danmark.

Det var et tidspunkt, hvor Bech underviste på en skriveskole i København som kostet 14.000 kroner per elev.

– Man kunne se at elevene hadde fått penger av foreldrene sine til å gå på skole, sier han.

Les også: Den kriminelle familien slapp unna gang på gang: – Jeg trodde aldri de skulle bli tatt (+)

Elitens barn

Bech skrev på Instagram for to år siden at han ikke lenger ville undervise for en skole som tok 14.000 kroner fra elevene. Mediene gikk helt amok i Danmark. Overskriftene ble «Glenn Bech vil ikke undervise elitens barn».

– Jeg svarte mediene med at om de rikes barn møter opp på Folkebebiblioteket sammen med de andre barna, hvor det er gratis, så kan jeg gjerne gjøre undervisning.

– I Norge hadde vi en debatt om klasse i 2013, etter Malin Lenita Vik skrev «Min klassereise» i Dagbladet, som er veldig lik det du beskriver. Venstresiden i Norge snakket om sykkelstier og minoritetskvinner, og latterliggjorde de fattige som stemte Frp. Vik forsøkte å løfte klasseperspektivet, men debatten ble halvveis kvalt av middelklassen i sentrum. Hvorfor tror du det blir sånn?

– Det er vel fordi de ikke forstår. De har rett og slett ikke kjent på det, men observert det utenfra.

Han forteller om et lovforslag fra Socialdemokratiet som gikk ut på å omfordele elevene på videregående skoler ut fra inntekt, for å forebygge A-lag og B-lag i samfunnet.

– Jeg hyllet forslaget foran elevene på en privat high school i København, og ble totalt avskåret. Klima og kjønn er de med på, men ikke klasse. Det kaller jeg «Danske Bank-modellen». Når det er Pride i Danmark, har Danske Bank regnbueflagget i logoen sin.

– Men de har kanskje ikke rød farge i logoen på 1. Mai?

– Nei, det gjør de så klart ikke. Så kan de signalisere at de står på den riktige siden av historien, og vaske sine hender, men så er det egentlig bare business as usual.

Vennene hans i København er høyt utdannet. Og han tror helt klart at de mener alt godt, men at de er for rike og velbemidlet til å forstå.

– Om man lever på et fattigere forstad i Danmark, hvor det er utrygghet og vold i gatene, der enkelte guttegjenger har overtatt voldsmonopolet, og man kommer til København, Oslo eller Stockholm, så blir man møtt med en slags falsk bevissthet av byfolket. De har ikke opplevd det du har opplevd.

Bech mener arbeiderklassen fra forstedene fort stemples som rasister om de tar opp utfordringer knyttet til innvandring. Han hevder man må snakke om klima om man vil bli tatt alvorlig i København.

Les også: Dette kjennetegner voldelige ekstremister i Norge

«Fuck off» til Enhedslisten i Horsens

– Stemmer man Enhedslisten hvor jeg kommer fra, er det «fuck off», altså, sier han, og peker på det urbane radikale venstresidepartiet i Danmark.

– Jeg har alltid sett på Danmark som ganske sosialrealistisk på grunn av film-guruer som Lars Von Trier og Nicolas Winding Refn. Mens svenskene tar helt av på politisk korrekthet. Hvordan ser du på de skandinaviske landene?

– Jeg er bekymret for å dra til Sverige for å snakke om boka mi, som snart kommer ut på svensk. Jeg er nervøs for å gjøre intervjuer med svenske journalister. Det er jeg faktisk, sier den danske forfatteren.

Han føler Norge ligger midt imellom Sverige og Danmark i kulturelle spørsmål. Han har bodd i både Tønsberg og Bergen i korte perioder, hvor han erfarte at nordmenn hadde et høyt press på fasade.

– At vi er pretensiøse og spiller skuespill, mener du?

– Ja, en smule. Jeg venter på det momentet hvor dere viser meg hvordan dere virkelig har det.

– Jøss!

Det skal ikke mye til for å sette Bech i antiwoke-båsen, selv om han er skeiv selv. Men Bech vil ikke være antiwoke.

– Jeg prøver å skrive uten å tenke på hvem som kan bruke eller misbruke boka mi til å tale sin sak. Jeg har et behov for «sannhets-tourettes». Jeg sier ikke at jeg sitter på sannheten. Men jeg må være tro mot min versjon av sannheten. Og jeg har innstillingen at jeg skriver med livet som innsats.

Bech sier han prøver å lytte til de indignerte.

– Jeg er opptatt av hvordan vi fra arbeiderklassen solidariseres med hverandre. Folk som har aksjer i polarisering, og skal tjene penger på det, enten om det er trans, homokamp eller antirasisme, de blir irriterte med en gang jeg kommer inn i en slags sosialistisk dagsorden og snakker om samhold, sier han.

Les også: Putin «måtte» ta Krim. Russland-ekspert gir svar på hvorfor

Vil ikke bli politisk stemplet

– Jeg hørte deg på podkasten til Christian Fuhlendorff, hvor du nærmest unnskyldte deg for å tilhøre venstresiden. Du definerer deg som verdimessig moderat, og økonomisk til venstre, men du måtte si at du ikke trodde på noen revolusjon, og at det måtte være litt ulikhet. Det høres ut som en klassisk sosialdemokrat?

– Som forfatter prøver jeg å unngå stempelet. Om det sto at jeg var sosialdemokrat, eller stemte Enhedslisten, så ville folk lese bøkene mine derfra. Om jeg ser tilbake på livet, så har jeg stemt nesten alt, sier han.

Alt unntatt Dansk Folkeparti, vel å merke. Bech ønsker å nå fram til så mange som mulig.

– Jeg skulle aller helst ha solgt bøkene mine på supermarkedet, sier han.

Med en klassereise fra tøffe kår i Horsens til Københavns urbane middelklasse, og med livlige spark oppover med sine to bøker som nå lanseres i flere europeiske land, ble han plutselig lyttet til av mange.

– Hvordan tror du det hadde vært om du var deltids butikkmedarbeider i Horsens og ga ut disse bøkene?

– Om jeg var butikkmedarbeider i Horsens, og aldri hadde gått på Forfatterskolen, som jeg har gjort, tror jeg at jeg aldri noensinne kunne utgi disse bøkene. Jeg mener ikke at butikkmedarbeidere ikke kan skrive poesi, for det kan de, men det handler om miljø, nettverk og adgangen til et forlag, sier han.

Han er redd arbeiderklassen ikke har forutsetningene til å føre sin egen dagsorden i den offentlige debatten.

– De kan aksjonere i gatene, de kan streike, men de er ikke utdannet til å skrive innlegg i Aftonbladet og Politiken, sier han.

Han nevner en kusine fra Horsens som er vaksinemotstander, misogyn og football hooligan.

– Hun har så mange traumer og er så radikalisert, at om man satt henne til å snakke i offentligheten, ville folk etter fem sekund tenkt at hun er sinnssyk. De menneskene som opplever denne urettferdigheten klarer ikke å snakke om problemene sine på den rette måten.

– Hva om man snakker med dem om arbeidslivet da, og ikke islam og vaksiner?

– Ja, men det gjør vi jo ikke. Jeg merker helt klart en forskjell på hvordan jeg blir behandlet nå som psykolog og forfatter, i forhold til tidligere. Det er en form for pyramidestruktur i samfunnet. Suksess avler mer suksess, mens ulykke avler mer ulykke.

Les også: Nav-forskere peker på én hovedgrunn til uføreeksplosjonen blant unge

Vil ikke sammenlignes med Louis

– Er du redd for å bli blasert, glemme hvor du er fra, og bli sånn som den øvre middelklassen du kritiserer?

– Ja. Jeg tenker på det hele tiden. Familien min er glad for at jeg snakker Horsens-dansk og har skrevet en bok om dem. Om jeg hadde skrevet smal poesi som de ikke kunnet speilet seg i, og gått i for fine klær, ville de hatet meg. Så om jeg i et øyeblikk glemmer at jeg kjemper kampen for dem, blir jeg minnet på det.

– Første gangen jeg leste et intervju med deg, tenkte jeg «Nordens Édouard Louis», og etter et par google search, så jeg at jeg ikke var alene om det. Hva tenker du?

– Man kan ikke sammenligne smerte og lidelse, men i Frankrike har man objektivt sett dårligere sjanser enn i Danmark. Da jeg skrev «Farskipet» hadde jeg ikke lest Louis. Nå har jeg lest litt. Han er veltalende og sosiologisk. Jeg synes det er skremmende å bli sammenlignet med ham. Det blir en urettferdig sammenligning.

– Louis forsvarte Gilet Jaunes, altså bygdeopprøret i Frankrike. I Norge har Senterparti-politiker Ola Borten Moe advart oss mot et reaksjonært opprør fra bygdene, om vi ikke lytter til dem. Hvordan er det i Danmark?

– Akkurat som i Europa, og Vesten generelt. Jeg tror han har rett, han som advarer. Se bare på AfD og Geert Wilders.

– Hvordan skal venstresida nå ut til arbeiderklassen som stemmer Dansk Folkeparti, AfD og Geert Wilders, da?

– Jeg tror det er en god idé å tone ned elitistiske og akademiske samtaler. Vi må fokusere på utdanningsnivå, inntekt, geografi og sosioøkonomisk status. Det sier mye mer om et menneskeliv. Da kommer det også svar fra dem. Og om bandene tar over nabolaget deres, og kvinner ikke tør å gå alene ute, så må vi ta det alvorlig.

Les også: Barren Womb klare for norgesturne: – Slapp av kis. Vi trenger ikke bassist (+)

Jentene mer maskuline i Horsens

– Der jeg er fra, er det sånn at om man var en femi gutt, så fikk man juling. Selv jentene var mer maskuline i Horsens. Det var et tøffere samfunn. Jeg har overkompensert for at jeg var homo i store deler av livet ved å forsøke å virke mer maskulin. Jeg hadde armene tett inntil kroppen, brukte dypere stemme, og jeg snakket ekstra mye om fotball. Så macho som jeg en gang kan være da, sier Bech og ler.

Men han nekter å performe arbeiderklasse når han er på fest.

– Jeg må kle meg pent. Jeg kan ikke gå i skitne klær og ha tatovering med «poor mom» for å vise at jeg ikke har hatt en bemidlet oppvekst.

Han ler av miljøet i København som forsøker å «snobbe seg ned» ved å appropriere arbeiderklasseestetikk.

– Arbeiderklassen selv gjør jo alt for å kvitte seg med arbeiderklasseestetikken. De vil ikke ha brukte klær – de vil ha merkeklær.

– Det skal være Balenciaga!

– Ja, og det synes middelklassen er tacky. En venn av meg fra middelklassen kritiserte meg for å være Real Madrid-fan, fordi Real Madrid ikke var arbeiderklasse som Liverpool FC var. Alt skal være så korrekt hele tida. Men jeg brydde meg heller om stjernene på Real.

– Du snakker mye om klasse og kapital. Hvor enig er du med Karl Marx?

– Jeg har ikke lest noe særlig av ham. Jeg har kommet til mine konklusjoner ut fra observasjoner jeg har gjort meg i oppveksten og samfunnet.

– Marx satt for det meste på pub og hørte på arbeiderklassen selv, det er jo ikke rakettforskning.

– Édouard Louis, Pierre Bourdieu, Karl Marx og alle de der. Jeg har rett og slett ikke lest dem. Det er hyggelig med sammenligninger, men jeg er født i et miljø hvor jeg snakker om opplevelsene mine. Jeg har ikke adgang til arbeidergutta på puben, fordi jeg er homo. Men mora mi var jo kjæreste med dem, så de kom inn i hjemmet mitt. På den måten kjenner jeg til dem.

Les også: Juliette Binoche: – Kjærligheten er større enn konflikter og triste ting (+)

Norden er kommet lengst

– I likhet med Louis snakker du til samfunnet om det store bildet med familien din som utgangspunkt. Har det vært tøft å blotte sin egen familie på den måten?

– Ja. Jeg elsker jo disse menneskene. Jeg vil aldri skrive unyansert om dem. De er mennesker, og det skal være tydelig for leseren at jeg har ryggen deres. Men sannheten skal også fram.

– Er det noe vi kan gjøre de nordiske landene imellom for å styrke solidariteten, tror du?

– Jeg har en romantisk drøm om en nordisk union. Jeg synes Norden har mer å lære verden enn vi har å lære av resten av verden. Vi er kommet lengst når det kommer til fagforeninger, likestilling og velferdsstat. Jeg synes det er imponerende. Vi burde være stolte, og finne sammen. Vi har mye til felles, avslutter Glenn Bech.

Glenn Bech kommer til Litteraturhuset i Trondheim fredag 5. april.

Les også: En av disse tre får LOs litteraturpris

Les flere saker av Kari Kristensen