Kultur

Spøkelser i reprise

Nostalgi som kynisk salgsvare, eller et koselig gjensyn med gamle helter? Fortsatt er «Ghostbusters» litt av begge deler.

Dagsavisen anmelder

---

4

FILM

«Ghostbusters: Frozen Empire»

Regi: Gil Keenan

USA – 2024

---

«Ghostbusters: Afterlife» (2021) var kanskje et symptom på kronisk sykdom i den amerikanske filmindustrien, som er stadig mer fiksert på å gjenta gamle suksesser, resirkulere varemerker og skape salgsprodukter de tror har høy markedsverdi. Nok et forsøk på å selge oss noe som ikke kan kjøpes for penger: vår tapte barndom. For oss gamlinger som vokste opp med «Ghostbusters»-filmene var det fortsatt oppriktig koselig å vende tilbake til dette universet, og «Afterlife» ble skapt med hederlige intensjoner om å konstruere en naturtro replika av den typen familiefilmer Steven Spielberg gjorde til et varemerke under Amblin-banneren på åttitallet.

«Afterlife»-regissøren Jason Reitman hadde en personlig tilknytning til dette universet; som sønn av «Ghostbusters»-regissøren Ivan vokste han nærmest opp på settet til de originale filmene. Denne gangen har Jason trukket seg tilbake til rollen som produsent og med-manusforfatter, mens regien er overlatt til hans skrivepartner Gil Kenan. En brukbar erstatter, som så godt det går prøver å balansere de nostalgiske forventningene med nye elementer som vil appellere til yngre publikummere. Han lykkes sånn halvveis, men det ser ut til at nostalgien vant dragkampen på klippebordet.

Bill Murray, Dan Aykroyd og Ernie Hudson

Den forrige filmen endte med en gjestespill-gjenforening av de originale spøkelsesjegerne Bill Murray, Dan Aykroyd og Ernie Hudson – sammen med et digitalt gjenferd av salige Harold Ramis, manet rett opp fra den uhyggelige dalen med et defekt Ouja-brett. Eventuelt konstruert av overarbeidede, underbetalte dataanimatører med altfor liten tid til rådighet. Den fremste attraksjonen med «Frozen Empire» er at de gamle kjenningene fra de ekte «Ghostbusters»-filmene får litt større spillerom, mens Harold Ramis får hvile i fred.

ghostbusters

Hans filmdatter Callie Spengler (alltid severdige Carrie Coon) har tatt med seg den nå atten år gamle sønnen Trevor (Finn Wolfhard), datteren Phoebe (Mckenna Grace) og sin nye samboer Gary Grooberson (Paul Rudd) fra rurale Summerville og til New York. Familien har flyttet inn i den ikoniske Ghostbusters-brannstasjonen, som ble kjøpt opp av spøkelsesjegeren Winston (Ernie Hudson) - nå en velstående filantropist, som definitivt burde ha spyttet inn litt mer penger på oppussing. Brannstasjonen er omtrent like falleferdig som familiegården de forlot i Oklahoma, og spøkelses-lagringstanken i kjelleren er sprekkeferdig.

New Yorks borgemester er på en eller annen måte Ghostbusters-erkefienden Walter Peck (William Atherton, tilbake fra første film), som akter å forsure livene til den nye generasjonen med spøkelsesjegere og legger ned forbud mot at mindreårige Phoebe deltar i arbeidet. Hun surmuler over å bli presset ut på sidelinjen, men finner en ny venn i et gjenferd (Emily Alyn Lind) med overlegne sjakkferdigheter.

ghostbusters

De pengene Winston har spart på renovering av brannstasjonen har han brukt til å konstruere et paranormalt forskningssenter i et nedlagt akvarium, der blant andre britiske Lars Pinfield (standup-komikeren James Acaster) og Lucky (Celeste O’Connor) zapper ut ånder fra besatte gjenstander for å studere dem nærmere. Omtrent samtidig får den pensjonerte Ghostbusteren Ray Stantz (Dan Aykroyd) inn en eske med mystisk arvegods solgt av luringen Nadeem (Kumail Nanjiani), inklusive en messing-kule som skjuler den demoniske halvguden Garraka - som akter å fryse hele verden til is.

ghostbusters

Også tilbake er den entusiastiske plageånden Podcast (Logan Kim), Ghostbusters-sekretæren Janine (Annie Potts) og naturligvis Peter Venkman. Bill Murray gjør ikke noe særlig mer enn han må her, og har forhandlet ned sin medvirkning til færrest mulig innspillingsdager og to raske gjestespill. Hans fravær under mesteparten av spilletiden er desto mer påfallende med tanke på at han har figurert så prominent i markedsføringen, men der har du Bill Murray. Han kjører sitt eget sære løp, og virker i alle fall opplagt når han først bestemmer seg for å dukke opp.

«Ghostbusters: Frozen Empire»

Høydepunktet Dan Aykroyd får betydelig mer å gjøre denne gangen, noe som bare er rett og rimelig - siden han tross alt skapte hele «Ghostbusters»-universet og er en ekte eksentriker som tror helhjertet på spøkerier, gjenferd og overnaturlige fenomener. «Frozen Empire» er overlesset av rollefigurer, gjestespill og nostalgiske referanser, kanskje i enda større grad enn forgjengeren «Afterlife».

ghostbusters

Regissør Gil Keenan melker fortsatt de to første filmene for mye nostalginektar, men har samtidig trukket en del inspirasjon fra tegnefilmserien «The Real Ghostbusters», som rullet på amerikanske TV-skjermer fra 1986 til 1991. Undertegnede har for å være ærlig sett fint få av de totalt 173 episodene, og var litt for gammel til å leke med de populære Kenner-leketøyene serien fostret – så de referansene suste i så tilfelle over hodet mitt som iltre spøkelser. «Ghostbusters: Frozen Empire» ender i et mer spektakulært klimaks enn forgjengeren, som minner litt om den dypfryste Roland Emmerich-katastrofepuddingen «The Day After Tomorrow». Der har du mye av problemet her: alt minner om noe annet vi allerede har sett før.

Filmen er ikke like dominert av feilslåtte feilvurderinger som forgjengeren, men det er samtidig fint lite her som virkelig fester seg. Å investere hundre millioner dollar på en film som ikke inspirerer noe særlig mer enn et likegyldig skuldertrekk virker som en dårlig investering, spør du meg. Sony har naturligvis planer om å fortsette denne serien uansett, så neste gang rydder de kanskje mer plass for Sigourney Weaver eller overtaler Rick Moranis til å gjøre et comeback. Eller enda bedre: løsriver seg helt fra fortiden for å fortelle en selvstendig spøkelseshistorie som står stødig på egne ben.