---
3
FILM
«Drive-Away Dolls»
Regi: Ethan Coen
USA – 2023
---
Nå vet vi med sikkerhet hvilken av Coen-brødrene som er den store skøyeren, og hvem som er det største regitalentet. Sammen har Joel og Ethan Coen stått bak flere av de mest bemerkelsesverdige filmene laget i USA de siste tretti årene, fra «The Big Lebowski» til «No Country for Old Men». Etter at brødrene splittet opp (midlertidig) fortsatte Joel videre på egen med den blytunge Shakespeare-filmatiseringen «The Tragedy of Macbeth» (2021) i monokrome grånyanser, der hans kone Frances McDormand portretterte Lady Macbeth. Ethan freser i full fart i motsatt kjøreretning med den lystige roadmovie-tøysefilmen «Drive-Away Dolls», som han har skrevet og produsert sammen med kona Tricia Cooke (en dreven filmklipper som har deltatt på redigeringen av de fleste av brødrenes filmer).
Det føles litt friskt at 66-åringen Ethan Coens regidebut på egen hånd er en fjollete queer-komedie full av velbrukte dildoer, saftig munnsex og snuskeprat, men «Drive-Away Dolls» stadfester samtidig at han neppe er den mest begavede filmskaperen i familien. Man kan mistenke at dette er et oppsamlingsheat av løsrevne ideer og innfall som Ethan plasserte i en skuff etter at de ble nedstemt av storebror Joel som under deres verdighet. Men nei, dette er et prosjekt Ethan og Tricia har ruvet på i nærmere 25 år, som de opprinnelig skrev for regissøren Allison Anders. På et tidspunkt skulle Anders regissere filmen (under tittelen «Drive-Away Dykes») med blant andre Selma Blair og Chloe Sevigny i hovedrollene, men hele greia ble kansellert. Under pandemien dro Ethan frem manuset igjen, og bestemte seg av en eller annen grunn for å gjøre dette til hans første solospillefilm uten storebror Joel. En forvekslingskomedie preget av forbausende klossete regi, stølbent dialogføring og anstrengte skuespillerprestasjoner.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/EZY2ID65HNEZHD5XN2L2XY4WDQ.jpg)
Året er 1999, stedet er Philadelphia og en engstelig mann med en mystisk dokumentkoffert har akkurat fått både en korketrekker og kulepenn stukket i halsen før gangstere sager av ham hodet. Litt gøy at dette avkuttede hodet er portrettert av Pedro Pascal, kreditert som «Penis Collector» i rulleteksten. I mellomtiden blir Texas-partyjenta Jamie (Margaret Qualley) kastet ut av samboeren Sukie (Beanie Feldstein), etter å ha blitt tatt på fersken med fjeset godt plantet mellom bena på en felles venninne. Frilynte Jamie søker støtte hos bestevenninnen Marian (Geraldine Viswanathan), som er hennes rake motsats. En småsnerpete, tett sammenknyttet nerd som mye heller vil kose seg med en god Henry James-bok enn å rase rundt i lesbebarer.
Marian er på vei til sin tante Ellis i Tallahassee, Florida for å fugletitte i St. Marks dyrereservat, så Jamie inviterer seg selv på reisen. De oppsøker en «Drive Away»-tjeneste, der man får betalt for å levere bruktbiler til andre stater. Flaks at en sliten Dodge Aries som skal til Tallahassee akkurat har kommet inn, men litt mindre flaks at denne bilen egentlig tilhører gangstere som skal levere dokumentkofferten vi så i filmens prolog til en ukjent kunde – sammen med det avkuttede hodet til eieren på is. To inkompetente håndlangere (Joey Slotnick og C.J. Wilson) sendes ut på kjøretur for å få tak i jentene, mens de krangler og utsettes for slapstick-overgrep.
Det tar imidlertid sin tid før jentene oppdager at de kjører rundt med et avkuttet hode i bagasjerommet, mens de tar avstikkere til lesbebarer, ender opp på en klinefest med et kvinnelig fotballag og Marian blir arrestert for løsgjengeri etter å ha vært litt sarkastisk mot en nærtagen sørstatspolitimann. I likhet med de fleste Coen-filmer er «Drive-Away Dolls» full av absurde digresjoner og poetisksnirklete replikker (samt gjestespill fra noen kjente navn som neppe bør avsløres her), men skuffende lite er oppriktig morsomt eller oppfinnsomt.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/AW7UFVPJY5GR3GK6MZ2GLYY2EA.jpg)
Ethan og kona har for eksempel moret seg veldig med å komme opp med tøysete navn på barer, som inkluderer «Sugar’n Spice», «Butter Churn» og «The She Shed». Tommel opp til at ekteparet er så sexpositive og entusiastiske tilhengere av omfangsrike løspeniser, men i overkant mange av vittighetene her er mer plumpe enn oppriktig artige. Litt av skylda må legges i fanget på hovedrolleinnehaverne Margaret Qualley og Geraldine Viswanathan; begge hver for seg dyktige, severdige skuespillere som dessverre har mindre enn null kjemi sammen, og så forskjellige spillestiler at de nærmest utraderer hverandre.
Ethan Coen har ramset opp kultfilm-forbilder som Russ Meyer, Doris Wishman og John Waters, men det er for å være ærlig vanskelig å spore noen av dem i «Drive-Away Dolls» – som minner mest om den typen blek blåkopi av Coen-brødrene som i normale fall ville ha blitt sluppet rett på DVD for rundt tjue år siden. For all del, det er noen fornøyelige episoder her, men det er vanskelig å beskrive «Drive-Away Dolls» som noe annet enn en bagatellmessig skuffelse. Dette var kanskje noe Coen-brødrene var nødt til å få ut av systemet før de fortsatte.
Begge mistet angivelig entusiasmen etter den harde produksjonen av Netflix-antologien «The Ballad of Buster Scruggs» for seks år siden, men nå ryktes det at de snart vil gjenforenes igjen. Under et Masterclass-foredrag på Tromsø Internasjonale Filmfestival i januar, uttalte Ethan Coen at brødrene har skrevet manuset til en «veldig blodig» skrekkfilm, som de planlegger å tandem-regissere i løpet av året. Gode nyheter i tunge nedgangstider! Om ikke annet fyller «Drive-Away Dolls» sin funksjon som en skarp påminnelse om at brødrene balanserer ut de verste instinktene til hverandre, og så til de grader jobber best sammen.