Kjører fort, krasjer hardt

---

4

FILM

«Ferrari»

Regi: Michael Mann

USA/Eng./It./Ki. – 2023

---

Det burde være en stor begivenhet at mesterregissøren Michael Mann vender tilbake med sin første film på åtte år. Vi snakker tross alt om mannen bak klassikere som «Manhunter» (1986), «Heat» (1996) og «The Insider» (1999). Ok, Manns siste spillefilm var mageplasket «Blackhat» (2015), og det er godt mulig at denne veteranens maskuline mannemann-sensibiliteter ikke sklir sømløst inn i dagens tidsånd - men det føles uansett forbausende at hans Gulløve-nominerte prisvinner «Ferrari» ikke engang blir satt opp på kino i Norge. Vi får trøste oss med at filmen nå slippes på strømmetjenesten Amazon Prime Video her hjemme.

Dette biografiske dramaet er basert på Brock Yates-boken «Enzo Ferrari: The Man, The Cars, The Races, The Machine», og et lidenskapsprosjekt Michael Mann har prøvd å få laget i over tretti år. I mellomtiden har både bokforfatteren og manusforfatteren Troy Kennedy Martin forlatt oss, mens Mann selv har rukket å fylle 81 år. Så dette har tatt sin tid. I årenes løp har flere prominente skuespillere vært inne i bildet for å portrettere den italienske sportsbilmogulen, inklusive Robert De Niro, Christian Bale og Hugh Jackman. Isteden endte vi opp med overvurderte Adam Driver, som til tross for etternavnet viser seg å være den svake lenken her.

Les også: «Dune: Part Two» er en mesterlig sci-fi opplevelse (+)

Driver har på kort tid dukket opp i en rekke storproduksjoner, og har ikke alltid vært særlig bra i dem. Han gjør omtrent det samme her som i Ridley Scott-svisken «House of Gucci», og slår ettertrykkelig fast at italienske aksenter ikke er fyrens store styrke. For å være rettferdig er Enzo Ferrari en vrien person å portrettere, og enda vanskeligere å like. En hermetisk lukket mann som er hensynsløs i sine ambisjoner, skjødesløs med livene til sine nærmeste og vant til å overkjøre alle rundt seg med nådeløs bravado.

Fremfor å gjøre et fruktløst forsøk på å horve over hele livshistorien til Enzo Ferrari snevrer Michael Mann inn fokuset til et år i livet hans. Sommeren 1957 er en veldig turbulent tid for Ferrari: han har nylig mistet sin 24 år gamle sønn Dino til muskeldystrofi, og ekteskapet med kona Laura (Penélope Cruz) er hinsides bristepunktet. De er begge knust av sorg: Enzo svelger alle følelser ned og avreagerer med en jevn strøm av unge elskerinner, Laura har blitt bitter og hard av alle motgangene. Mens Enzo sniker seg hjem på morgenkvisten etter en natt med sin unge elskerinne venter kona ved døren med en ladd revolver.

Les også: «May December» er et facinerende og stjernespekket melodrama (+)

At hun fyrer av et skudd i veggen fremfor skolten på ektemannen er muligens en formildende omstendighet, men forholdet deres har sett bedre dager. Situasjonen blir ikke nevneverdig bedre etter at hun oppdager at Enzo har levd et dobbel familieliv med den hemmelige samboeren Lina Lardi (Shailene Woodley), og at de har den tolv år gamle sønnen Piero (Giuseppe Festinese) sammen. Et enormt slag for en deprimert kvinne som lever i skyggen av å ha mistet sin egen sønn, og et faremoment for hele Ferrari-konsernet – som Enzo startet sammen med Lina ti år tidligere, og de begge eier en halvdel av. Et desto større problem nå som Ferrari S.p.A. står på randen av ruin, og Enzo er nødt til å overtale kona til å signere over sin eierandel til ham for å sikre finansieringen.

Så på den ene siden står en bedratt kone som er villig til å gruslegge hele bilbedriften i rettferdig vrede, mens på den andre står en utålmodig elskerinne og forventer at Enzo offisielt vil vedkjenne farskapet til den uekte sønnen før han konfirmeres. Alt er enda mer stormfullt på den profesjonelle fronten. Ferraris fremste bilfører Eugenio Castellotti omkommer under testkjøringen av hans nye Grand Prix-racerbil, noe som er et slag for hele bedriften. Ferrari satser alt på et kort: å konke ut konkurrenten Maserati og vinne det farefulle Mille Miglia-billøpet fra Brescia til Roma.

Les også: «Bastarden» er et episk historisk drama (+)

Ferraris bilførere inkluderer briten Peter Collins (Jack O’Connell), sølvreven Piero Taruffi (Patrick Dempsey) og det siste tilskuddet på team Ferrari: den spanske playboy-aristokraten Alfonso de Portago (Gabriel Leone). Filmen skildrer disse sjåførene som soldater i ferd med å gå ut i krig for sin general Ferrari, og de etterlater brev til sine nærmeste som understreker risikoen for at ikke alle vil vende helskinnet tilbake fra fronten. Siden det hviler en illevarslende stemning over dette billøpet sitter vi igjen med en anspent fornemmelse av at noe forferdelig er i ferd med å skje. Det gjør de omfattende sekvensene fra Mille Miglia-løpet ulidelig spennende, særlig for oss som ikke kjenner det tragiske utfallet på forhånd. Uten å avsløre noe mer: 1957 ble det siste året for denne billøpet.

For oss som setter pris på biler som går skikkelig fort vil det muligens fortone seg litt skuffende at «Ferrari» spanderer såpass mye av spilletiden på hovedpersonens spektakulært kaotiske privatliv, men det gir i alle fall Penélope Cruz muligheten til å levere nok en sterk skuespillerprestasjon. Hun viser seg faktisk å være det store høydepunktet her. Vi får en klar fornemmelse av at Michael Mann har gjort så mye research om Enzo Ferrari at han har kommet til å forakte fyren.

Det er et åpent spørsmål om skildringen av ham som en utsøkt usympatisk, sjarmløs, hensynsløs «Commendatore» er i henhold til Michael Manns intensjoner eller et resultat av Adam Drivers avmålte, flate skuespillerprestasjon, men det er lett å forestille seg at dette hadde blitt et mer nyansert portrett med for eksempel Christian Bale i tittelrollen (Bale spilte til gjengjeld en av hovedrollene i mer publikumsvennlige «Ford v Ferrari», som Michael Mann produserte i 2019).

Les også: Sex, drømmer og urbane byggeklosser i Dag Johan Haugeruds «Sex»

Mann er på sitt beste når han kan fokusere på rasende fremdrift, og etter en metodisk oppbygging blir «Ferrari» gradvis mer intens. Utførelsen er mer klassisk i formen enn hans tidligere filmer, men dette er helt i tråd med Manns fascinasjon for ekstremt kompetente, hyperfokuserte menn i høyrisikoyrker. I kjent stil har han tatt seg noen kreative friheter når det gjelder kronologi og plottpoenger, men Mann er på grensen til neurotisk i sin dedikasjon til å forsikre at de små detaljene er korrekte – fra reproduksjon av bilmodeller til tidskoloritt.

Sånt bidro sikkert til at budsjettet blåste opp til rundt en milliard kroner, så dette er ingen beskjeden spareblussproduksjon. For oss som er livslange fans av Michael Mann, og setter pris på ukonvensjonelle racing-filmer, er «Ferrari» en betydelig begivenhet, selv om vi må nøye oss med å oppleve denne storfilmen hjemme på flatskjermen.

«Ferrari» kan ses på Prime Video

Les portrett med Aps Martin Kolberg: Hvorfor stemmer ikke folk på oss? (+)

Les også: Trumps eksrådgiver til Dagsavisen: Han har en lang «fiende-liste» (+)