Et av vårens beste norske album

---

5

MUSIKK

Marie Sahba

«A Billion Years Too Soon»

Sahba Records

---

«Fly away and leave your worries behind» synger Marie Sahba på sangen som heter «Fly Away». Det er vel så mye en lovnad som en hilsen til en som er borte, som en beskjed til alle om å ikke grave seg ned i bekymringer. Norsk-iranske Sahba fra Trondheim kommer litt inn fra siden i norsk pop, og det til tross for at hun i lengre tid har snurret plater i hjembyen, ga ut sine første låter i 2019 og har vært å høre i både Netflix-serien «Heksejakt» og andre ting i forkant av EP-en «Azeri Baby» (2022).

EP-en inneholdt låter hvor hun blant annet hyllet faren som gikk bort året før. Ut fra tittelen leser vi også farens og Sahbas opprinnelse fra aserbajdsjanske Nord-Iran med sterke røtter til både gamle persiske stammefolk og til Tyrkia. Alt dette blender Marie Sahba inn i musikken sin, som etter hvert har fått et langt fastere feste i for eksempel nettopp Tyrkia enn i Norge. Det vil vi tro endres med albumet. Blant annet er hun booket til Øyafestivalen til sommeren.

«A Billion Years Too Soon» kan kalles en videre bearbeiding av et tap, av å lete etter en ny retning og «finne indre ro» mens kroppen tror man skal «kjempe mot en løve», som hun selv beskrev det i forbindelse med en av det nye albumets nøkkellåter, «Namaste». Her synger at om hvordan hun har prøvd alle kurer som er, om hvordan «Litlle things grow bigger and I cannot find my center», men det eneste som hjelper er et dypt åndedrag og «namaste», som vi gjetter hun her bruker i betydningen respekt, anerkjennelse av jeget og omsorg for sikkert både seg selv og omgivelsene.

Med «A Billion Years Too Soon» har Marie Sahba har laget en av vårens beste popalbum, et komplekst og tidvis forrykende, medrivende mørkt flettverk av minner og følelser. Hun synger om ekkoet etter den som lenge har vært savnet på tittelkuttet «A Billion Years Too Soon». Det åpner albumet med Marie Sahbas klare og gylne stemme over en klangfull beat før arrangementene vokser i volum, og et bakenforliggende kor og instrumenteringen som hinter til en annen kulturell bakgrunn enn den trondheimske dysses inn i helheten. Av en eller annen grunn får man litt PJ Harvey-følelse av starten, men så slår produksjonen inn et sted mellom klubbmusikken og kunstpopen. Det er en nydelig opptakt til en plate med store spenn i seg.

De fleste kuttene på «A Billion Years Too Soon» dreier seg på ett eller annet vis rundt farens bortgang, og gjennom det sorg, sorgbearbeidelse og det å gå videre. Det andre kuttet, «Give Me A Sign», er albumets mest umiddelbare og fengende, en stor og episk elektropoplåt som både er melankolsk og styrkende. Den dreier seg rundt spørsmålet om hvorfor de beste må gå først, om å drømme at alt er bra, men så når man våkner er alt like svart. Igjen er vokalen og refrenget som fester grepet, mens iranske, arabiske og tyrkiske tradisjonsinstrumenter (blant annet spiller Javid Afsari Rad santur og saz på albumet) og de rytmiske syklusene som kjennetegner de ulike sjangrene og tradisjonene forsiktig veves inn og gjør det fascinerende nyskapende innenfor sjangerens rammer.

Les også: Helgens nye låter: Tyr tar hornet og Blomst ypper til kamp (+)

Også denne i likhet med resten av albumet er skrevet og produsert sammen med Martin Vinje, som blant annet var keyboardist og bandleder for Sigrid de første årene før han forlot bandet i forbindelse med konflikten rundt konserthonorarene. Nå jobber han med flere artister i den norske underskogen, som Neon Ion og altså Marie Sahba. Sammen skaper de en finurlig kombinasjon av tradisjonelle popelementer, elektronika, EDM og Sahbas iranske bakgrunn, og resultatet er av det slaget som gjerne kan få stor internasjonal gjennomslagskraft om det får riktig drahjelp.

En låt som nevnte «Namaste» har ikke bare et umiddelbart hitpotensial i måten den toucher EDM-formatet på smart vis, den har også en tekst som favner bredt. Den er tredje låten på albumet som så bryter kontrastfylt med den såre og ambiente «Till We Meet Again», et slags poprekviem over et stille elektronisk landskap som strekker seg mot en horisont som er underforstått for de flest, mens melodiens opprinnelse ligger i pianoet hun fikk fra moren som 15-åring.

Den strekker seg over seks minutter og er albumets lengste låt, et bevis på kompleksiteten og motet som ligger i valg av virkemidler og brudd på et album som lett kunne vært et gjennomgående forsøk på å lage en samling hits. For mange blir «Till We Meet Again», med sine bølgende stepper av synther og Alva Press’ utfyllende og følelsesladde fiolin og iranske melodiføringer innimellom en av albumets aller beste komposisjoner, med Sahbas ordløse høye vokaler liggende som sfæriske formasjoner over deler av det.

Les også: Sensasjonen fra Grammy-showet: Tracy Chapmans stille revolusjon (+)

Denne variasjonen av tempo og temperatur pregerhele «A Billion Years Too Soon». En låt som «Limbo», som er et stykke feltarbeid fra Istanbul blir som et ekko av åpningskuttet, med kurdiske strenger og Martin Vinjes trompet liggende klangfullt og sitrende i produksjonen som en stemme i seg selv sammen med Sahbas egen. «Orumiyeh» er nok en låt som heller mot det ambiente, en instrumental med treblåsere og synth som er både smektende og mytisk på samme tid, igjen kan man bruke ord som ekko, minner eller opphav, og forklaringen ligger trolig i tittelen oppkalt etter den vest-aserbajdsjanske byen i det nordvestlige Iran, også kalt Urmia.

I den første singelen fra albumet, «Over & Over», tok Sahba for seg verdien av å følge sin egen lykke i stedet for å prøve å leve opp til andres forventninger og dermed ende i et kjedelig føre. «Doing what I want, what I really, really want, babe/I’d rather take the risk, than to figure out it’s too late». I helheten på albumet blir denne medrivende poplåten – i likhet med «Fly Away» – noe nær en frigjøringssang, med sterk kulturell forankring i det man kan kalle fellesnevneren av Sahbas ulike verdener.

I den fellesnevneren finnes ikke minst Martin Vinje og hans trompet, som tar oss med over i den nydelige og sterke albumversjonen av den tidligere utgitte singelen «One Last Time» som avslutter albumet. Han ivaretar også på et gjennomgående plan Marie Sahbas unike vokal og sangene og tekstenes emosjonelle dybde, og har sin del av æren for at denne debuten blir et aldeles nydelig album som vil finne sitt publikum både i ensomhet og på konserter og klubbgulv.

Les også: Fascinerende spill for galleriet (+)

Les også: Britisk jazzlegende fra Bærum er igjen en fornøyelse å høre på (+)