Varmen fra Vesuvio

---

5

Vesuvio Café og Pizza

Adresse: Bjerrgaards gate 29 b

Kontakt/booking: vesuviocafe.no

Mat 5

Meny 5

Miljø 4

Service 4

Prisnivå 5

---

Det summer i det lille rommet med de enkle nakne bordene og stoler som skraper mot gulvet. Den som har gått Bjerregaards gate nedover mot Alexander Kiellands plass har sikkert sett det litt anonyme lokalet på høyre side. På sommerstid har lokalrestauranten innimellom en litt stusslig uteservering for de svært få, mens på kveldstid vinterstid ser man ikke inn på grunn av dampen som legger seg på vinduene fra innsiden. Det pleier å være et godt tegn.

Vel innenfor har vi fått et bord midt i lokalet. Varmen stråler fra det lille kjøkkenet innenfor den beskjedne disken, og rykende pizzaer bæres høyt ut i et summende lokale der alle bord er opptatt og hentematbudene flyr inn og ut. Vesuvio har holdt til her i gata siden 2016, hele veien under eier og daglig leder Francesco Solimeos vinger. Hans røtter er Napoli, og Vesuvio tar mål av seg å være så autentisk som mulig. Pizzaen «Partenopea» finner man ikke så ofte på norske pizzamenyer, men her blir den et naturlig «lokalt» innslag med «Salame Napoli» som hovedingrediens.

Autentisk er også selve lokalet. Et kjapt søk viser at alle piler peker oppover for stedet økonomisk, og de skal i hvert fall ikke beskyldes for å ha brent penger på interiør og design. Ikke behøver de å gjøre det heller. Den hyggelige og travle kafeteriastemningen på tidlig kveldstid skapes av det enkle og det rustikke. Sirlig oppstilte bokser med italienske tomater og andre italienske råvarer danner den mest slående dekorasjonen. Vi må nesten sjekke om nellikene på bordene er av plast, men kommer fram til at ferdigkjøpte halvvisne nelliker er hakket for avansert.

Les også om veteranen som har flyttet 100 meter: Fornyet kraft hos Habibi

Lyset fra taklampen i midten av lokalet er akkurat så grelt som belysningen pleier å være på de enklere spisestedene sør for alpene. Men enkelt er ofte best, og innover mot krokene er det mørkere. Her sitter venner, par og familier, og pizzapressa går for fullt på det trange kjøkkenet med to bakere og to som jobber både bak disken og ute i restauranten. Her er godt italiensk øl som er perfekt drikke til maten, men en Chianti Riserva til 690 kroner for en flaske er herlig hverdagsvin på et sted som denne. I et varm lokale skal Vesuvio ha pluss for å servere den på den kjølige siden av skalaen.

Menyen har flere ark med pizzaen forrest. Det er jo den vi har kommet for, men etter at vi har vært igjennom og bestilt, ser vi andre i lokalet som får servert en salat som ser utrolig frisk ut. Hvor kom den fra? Så vi blar i menyen igjen, og der, helt bakerst, er det et fyldig ark med små salater og «snacks» som skinker, salamier, focaccia og andre ting. Hadde vi sett det, hadde vi nok bestilt «forrett». Så et tips til Vesuvio kan kanskje være å legge Antipasti-arket øverst på menyen. Pizzaen finner uansett seg selv i det hele.

Og pizzamenyen er fyldig, kanskje i største laget på den røde siden, mens det er mer begrenset med hvite pizzaer. Bunnene er sprø, tynne og saftige, og blant «Pizza Rosso»-utvalget kan vi krysse av på «Parma» som en av byens beste i sitt slag, med store porsjoner virkelig god parmaskinke og rucola og en tomatsaus av beste slag. Og «Quattro Formaggi»-en med parmesan, ricotta, gorgonzola og mozzarella er aldri feil om man kommer en dag og har bestemmelsesvegring. Prisene ligger på rundt 200–230 kroner for porsjonspizzaer, og de er store.

Vesuvio er befriende fri for litt aparte designerpizzaer, men et par spesielle varianter over det klassiske kan vi ikke bla forbi. Det ene er «Nduja & Burrata», en himmelsk kombinasjon for den som elsker både den kruttsterke italienske smørbare pølsen Nduja og den myke smørosten. Den andre er «Cacciatora», jegerpizzaen (cacciatora betyr jeger) som smaker behagelig småintenst av steinsoppkremen i perfekt kombo med den krydrede salsiccia-pølsen, rikelig med sjampinjong og soltørket tomater som kontrast.

[ Postskandalen som rystet Storbritannia (+) ]

I motsetning til andre italienske retter som tar i bruk cacciatora-betegnelsen handler det ikke om «jakt» på kjøtt som kylling eller kanin, handler pizzaen om høstens råvarer, som sopp. De ivaretar Vesuvio på beste vis, og vips fikk vi en ny favorittpizza.

Til sammenligning ble «Nduja & Burrata» en liten nedtur. Osten var førsteklasses, men det var noe med tomatsausen i kombinasjon med ndjua-pølsen som heller dempet enn forsterket smaken. Ndjuaen var rett og slett smakløs, og det er sjelden. Men en tam pølse ødelegger ikke inntrykket av Vesuvio som et perfekt sted å henge skuldrene når godt måltid og en avslappet atmosfære er alt man forlanger.