Storslagen dansk western

---

5

FILM

«Bastarden»

Regi: Nikolaj Arcel

Da./Sv./No./Ty. – 2023

---

Nikolaj Arcel har stått bak noen av de største, skandinaviske publikumssuksessene i moderne tid, både som manusforfatter og regissør. Han skrev filmatiseringen av «Menn som hater kvinner» (2009) og regisserte blant annet Oscar-nominerte «En kongelige affære» (2012), så det virket som et naturlig sprang å ta turen over til Hollywood. Der regisserte Arcel den etterlengtede Stephen King-filmatiseringen «The Dark Tower» (2017), et spektakulært mageplask preget av rabiat studioinnblanding og enorme feilvurderinger. Etter å ha slikket sårene de siste seks årene er heldigvis Nikolaj Arcel tilbake på hjemmebane med det han gjør aller best: et publikumsvennlig historisk drama med kompisen Mads Mikkelsen i hovedrollen – som nyter godt av episk widescreen-foto av Arcels faste filmfotograf Rasmus Videbæk.

Å skildre utfordringene med jysk jordbruk på 1700-tallet virker kanskje ikke umiddelbart superfascinerende, men «Bastarden» er gjennomført engasjerende hele veien. I likhet med «En kongelig affære» får Arcel utfoldet sin sunne forakt for den danske adelen, som bygget opp sine formuer i generasjoner ved å gjøre arbeiderklassen til rettighetsløse slaver. Filmen bygger på Ida Jessens romantiske roman «Kaptajnen og Ann Barbara», en fiktiv historie som tar sitt utgangspunkt historiske personligheter. En av dem er Ludvig Kahlen (Mads Mikkelsen), som har tilbrakt de siste årene 25 i tjeneste som kaptein i den tyske hæren, bare for å ende opp i på et fattighus for krigsveteraner.

Året er 1755, og det danske hoffet har i lang tid prøvde å danne kolonier på Jyllandsheien, men hittil har ingen klart å dyrke en mark som stort sett består av stein og sand. «Den jyske hede» er nå bare et tilholdssted for de utstøtte: banditter, tatere og desperadoer som sivilisasjonen har slengt til side. Men Ludvig Kahlen har en plan for å temme prærien, og kue det ugjestmilde landskapet til sin vilje. Han akter å dyrke marken med en ny type rotgrønnsak og rydde vei for fremtidige kolonister. Alt han ønsker for dette harde arbeidet er en adelig tittel, et herskapshus og tjenerstab. De arrogante pudderparykkene i det kongelige skattekammeret har ingen tro på denne obsternasige fattigfransen i skabbete uniform, men det vil trolig behage hans majestet Frederik 5. at de fortsatt holder liv i kongens mislykkede koloniseringsprosjekt. Så for all del, hvis kaptein Kahlen akter å ofre livet sitt i villmarken har han hoffets velsignelse.

Ludvig angriper oppgaven med den samme jernharde disiplinen som dro ham opp fra fattigdom til militær rang, og er drevet av en nådeløs målbevissthet som gradvis bærer frukter. Han rekrutterer gratis arbeidskraft fra ekteparet Johannes (Morten Hee Andersen) og Ann Barbara (Amanda Collin), forsvarsløse leilendinger som er på flukt fra deres sadistiske jordeier. Han viser seg å være nærmeste nabo: aristokraten Frederik De Schinkel (Simon Bennebjerg), som inviterer Ludvig på festmiddag i sitt staselige gods bare for å hånlig ydmyke ham. Schinkel setter slett ikke pris på at denne simple bonden prøver å opprette en koloni på «hans» landområde, og akter å sette en effektiv stopper for dette brysomme prosjektet. Noe som blir starten på en bitter tvekamp mellom to menn som nekter å vike en millimeter. Kaptein Kahlen er ingen sjarmklump; en patologisk stoisk, stolt, eselsta mann som aldri smiler, og trolig er sin egen verste fiende.

Han gjør ikke akkurat seg selv noen tjenester ved å innlede en flørt med Schinkels forlovede: den norske kusinen Edel Helene («Syk Pike»-kjenningen Kristine Kujath Thorp). Men vi får små hint om at han under fasaden er prinsippfast mann med høy anstendighet, som blir en farsfigur for den frekke taterjenta Anmai Mus (Melina Hagberg).

Frederik De Schinkel er på sin side et rent monster: den typen sosiopatisk skittstøvel som finner stor fornøyelse i å koke undersåttene sine levende, torturer dem som motsier ham og dytter norske husholdersker ut av nærmeste vindu hvis han har en dårlig dag. Også han basert på en virkelig person, selv om filmens skildring ser ut til å være mer inspirert av Tim Roths skurkerolle i «Rob Roy» (1995) – en film som trolig var et forbilde her, sammen med Clint Eastwood-klassikeren «The Outlaw Josey Wales» (1979).

Fiendebildet her er ikke direkte nyansert og malt med bred pensel, men Nikolaj Arcel har formet «Bastarden» som en klassisk (til tider overraskende brutal) cowboyfilm. Mads Mikkelsen er som skapt for antihelt-roller som dette, og er velsignet med et ikonisk ansikt som forsikrer at han ikke behøver å gjøre mye for å holde oppmerksomheten vår. Dette er ikke Mikkelsens første westernfilm (ikke engang hans første danske western, som var ti år gamle «The Salvation»), men selv etter hans målestokk er Ludvig Kahlen en ekstremt stoisk, hermetisk lukket skikkelse av den typen Eastwood kanskje kunne ha spilt på syttitallet.

Mikkelsen nekter spille på sympatiene våre, og det tar lang tid før vi i overhode får en fornemmelse av at han har noen gode sider. Til tider blir historien litt for kondensert og økonomisk fortalt, mens sentrale sidefigurer dyttes ut på sidelinjen (noe som går særlig hardt utover den svenske presten Anton, spilt av Gustav Lindh) – men Nikolaj Arcel har uttalt i intervjuer at en lengre «extended cut» med tiden vil bli sluppet på hjemmekino. Noe å se frem til. Han hevder at filmen ble iscenesatt for veldig lite penger, men kunne sannelig ha lurt meg. «Bastarden» er i likhet med «En kongelig affære» så stilsikkert iscenesatt at den ser direkte storslagen ut, i et internasjonalt format det virkelig står respekt av.

Les mer om film her.