I partysonen med Jason Derulo

---

4

KONSERT

Jason Derulo

Oslo Spektrum

Publikum: Ca. 10 000

---

Han ender selvsagt i baris til slutt, kaster T-skjorten som av alle paradoksale ting har et klassisk Iron Maiden-motiv, før han tre ganger må starte «Talk Dirty» fordi publikumshylene slår ut ørepluggene slik at han ikke hører sin egen stemme. Det sier seg selv at Jason Derulo løfter taket over et stappfullt Oslo Spektrum. Til sommeren kommer han tilbake, men da utendørs og som toppnavn til festivalene Vaulen i Stavanger og Neon i Trondheim.

Det er bare en uke siden Jason Derulo utga sitt nye album «Nu King», hans første siden «Everything Is 4» som kom i 2015. Ikke at han har vært borte i disse nærmere ni årene som har gått. Tvert imot har sangeren, låtskriveren og skuespilleren som er strømmet over 18 milliarder ganger, pumpet ut singler og holdt seg i offentligheten på godt og vondt. Et høylytt brudd med plateselskapet Warner og et enda mer høylytt brudd på hjemmefronten er eksempler fra sistnevnte kategori. Det aller meste kringkastet på TikTok av kanskje den artisten i verden som har vært flinkest til å knekke SoMe-kodene.

Blant låtene som har kommet og holdt Derulo-navnet varmt er «Swalla» med gjester som Nicki Minaj og Ty Dolla $ign, og den franskspråklige og lekre poplåten «Tip Toe» sammen med French Montana. Begge er med på det nye albumet, som består av hele 27 låter og strekker seg mot halvannen time. Tidlig i konserten i Oslo Spektrum nevner eluro, eller Jason Joel Desrouleaux som han egentlig heter, både plateselskapsbråk og andre ting som årsak til at det har tatt så lang tid. Men nå er han her og han har attpåtil et nytt album under skjorta. Det er ikke bare godt nytt på en kveld som denne.

Et splitter nytt album og en ny verdensturné betyr også en rekke nye låter på spillelisten. Selv om noen riktignok har vært ute i flere år allerede, er det å spille splitter nye låter som svært få har et forhold til på konsert det samme som å jage folk til baren. Så det at han starter verdensturneen her oppe i nord har kanskje en praktisk årsak. Det er gode grunner til at for eksempel et avsidesliggende Oslo fungerer som en behagelig del av innkjøringen av et RnB- og popshow så ambisiøst og folksomt at det overgår det meste vi har sett av popshow på denne scenen.

En ting er den gedigne scenen i seg selv, komplett med en rekke effekter og to store figurer i taket som selvsagt vil få en funksjon før kvelden er omme. Noe annet og mer prisverdig er det store bandet han har med seg som gir showet et organisk anslag mange av Derulos kolleger ikke har når de velger å bokslegge musikken og satse på singback. Og så kommer den koreograferte delen i tillegg.

Les også anmeldelser av helgens nye norske låter fra Tyr, Blomst, Oscar Blesson, Astrid S, Nothing Personal, Villskudd, Jona, Han Herman og Sondrey

Deluro alene ser ut til å brødfø en god prosentandel av USAs aller beste dansere, og som tidligere dansestudent selv legger han lista på øverste nivå for det store ensemblet han har med seg. Det er et vanvittig kjør oppe på scenen med både kvinnelige og mannlige dansere i tillegg til Derulo selv som nærmest orkestrerer det hele. Showfaktoren er til tider skyhøy, mens koreografien overlater minst mulig til fantasien i de mest sensuelle og seksuelt ladede partiene, til publikums åpenlyse begeistring. Derulos sanger legger ikke fingrene imellom. Det er kjærlighet, flørt og sex, og det gjenspeiler showet på en rå, twerkete og likevel ganske tekkelig måte.

Så er da også en konsert med Jason Derulo av dette formatet mer party på gulvet enn konsert i seg selv, med alle «historiene» strømmet live gjennom nærmere ti tusen mobiltelefoner. Et showmessig høydepunkt midtveis blir en halvakustiske og melodiøse «It Girl», mens han med Ben E. Kings klassiker «Stand By Me» som utgangspunkt skaper «Hands On Me» til et av konsertens morsomste souløyeblikk.

Da har «Breathing» fra «Future History»-albumet tidlig satt standarden for resten av konserten hva gjelder volum og publikumsfrieri, men allerede på «Cheyenne» fra «Everything Is 4» like etter viser han at showet også skal inneholde friksjon. Det er en tung og slaskete rå versjon som kler den røffere siden av en artist som har haitisk bakgrunn og en oppvekst i Florida som har gitt han et utvidet sett med impulser også musikalsk.

Og nå kommer også «crooneren» inn. Michael Bublé kommer til syne på den store videobakveggen og legger opp til den sensuelle og latinrytmiske «Spicy Margarita» som i utgangspunktet er en duett mellom Derulo og Bublé. Det er allerede en av de mest populære låtene fra den helt ferske skiva, og antyder kanskje at Derulo-fansen er i ferd med å bli eldre.

Derfra og ut er det en ren parade med «Swalla» og «Don’t Wanna Go Home» som får allsangen til å runge under taket. Det er rusk i maskineriet selv om dansingen og showet har funnet formen, og feilskjærene tas med smil og latter. De minst kjente av de nye låtene får køene til toalettene og barene vokse som en vårflom, og et par ganger underveis stanser det hele også av tekniske årsaker.

Men når dette showet ruller spiller det ingen rolle at ikke alle låtene er like smittende. Danserne stråler av personlighet og får mye rom til å definere sine egne bevegelser og sekvenser på scenen, mens Derulo selv har trappet litt ned på ropingen av sitt eget navn til fordel for større fokus på låtmaterialet. Og der er han en av de beste i denne sjangeren idet han åpenbart søker seg inn mot en bredere entertainer-rolle enn han tidligere har hatt.