Fascinerende spill for galleriet

---

4

FILM

«May December»

Regi: Todd Haynes

USA – 2023

---

Så dette skjedde ute i virkeligheten: tilbake i 1996 innledet barneskolelæreren Mary Kay Letourneau et forhold Villi Fualaau. Hun var en gift firebarnsmor på 34 år. Han var et tolv år gammelt barn, og eleven hennes. Saken ble en stor medieskandale, godt hjulpet av at Mary Kay var en attraktiv kvinne som plugget seg inn i noen usunne tabloidfantasier – og fikk enda mer oppmerksomhet etter at hun fødte to døtre med Villi i fengselet, der hun sonet sammenlagt sju år for barnevoldtekt. De giftet seg så fort Mary Kay slapp ut av fengselet, og ekteskapet varte mot alle odds i to tiår. Først i en moden alder av 36 år begynte Villi å mistenke at forholdet deres hadde vært «usunt fra første øyeblikk», og at han hadde mistet hele barndommen sin.

Kvinner som begår seksuelle overgrep behandles ofte veldig annerledes enn sine mannlige motsvarigheter, noe pressedekningen rundt denne saken understreket. Men det var dessuten en annen tidsalder, der sladder ble distribuert av tabloidaviser og ukeblader fremfor blogger og sosiale medier. Skandalen var tema i TV-filmen «All-American Girl: The Mary Kay Letourneau Story» (2000), med Penelope Ann Miller. Skuespilleren intervjuet Mary Kay flere ganger, men det er et åpent spørsmål om hun egentlig kom noe nærmere sannheten. Gullpalme-nominerte «May December» tar sitt utgangspunkt i alt dette, og spinner en fiktiv tankelek rundt den kompliserte dynamikken mellom disse dysfunksjonelle personene.

Manuset dukket opp på Black List-oversikten for noen år siden (samt sanket filmens eneste Oscar-nominasjon), og ble snappet opp av produksjonsselskapet til Natalie Portman, som selv rekrutterte den respekterte prisvinneren Todd Haynes som regissør. En filmskaper mest kjent for dramaer med «queer»-tema og sterke kvinneskikkelser («Far from Heaven», «Carol»). Han hadde ikke store ressurser til rådighet denne gangen: «May December» ble spilt inn på lavt budsjett i løpet av bare 23 dager, men Todd Haynes har alle de produksjonsverdiene han trenger i de tre hovedrolleinnehaverne.

Året er 2015, og den astmatiske TV-stjernen Elizabeth Berry (Natalie Portman) har tatt turen til glohete Savannah, Georgia for å gjøre reseach til sin siste filmrolle. Et indiedrama basert på tabloidskandalen rundt Gracie Atherton (Julianne Moore) og hennes ektemann Joe (Charles Melton). De møttes mens begge jobbet i en lokal dyrebutikk på nittitallet, og ble tatt på fersken i lagerrommet da Joe var tretten år gammel. Elizabeth har overtalt Gracie til å få tilbringe en uke sammen med familien, trolig i håp om at filmen vil portrettere dem i et mer fordelaktig lys. Elizabeth banker på døren mens familie og venner er samlet for en grillfest i hagen, og Gracie er avmålt sørstats-høflig på en måte som antyder at hun ikke akkurat er innstilt på å virkelig gi av seg selv. Det er noe utstudert teatralsk i måten Gracie prøver å bevise hvor idyllisk familielivet deres er, mens hun bagatelliserer at noen har etterlatt en pappeske med fersk bæsj på dørmatten deres igjen. Det skjer jo langt fra like ofte som det pleide å gjøre.

Gracie prøver å presentere seg selv som naiv og familiekjær, men vi aner konturene av noe betydelig skarpere under fasaden. En manipulativ kontrollfreak som er vant til å styre omgivelsene sine med passiv-aggressive stikkpiller, og tyr til hysteriske følelsesutbrudd for å dominere ektemannen. Det er lett å forstå hvorfor Gracie er så defensiv, men hennes unnvikende personlighet gjør det desto vanskeligere for Elizabeth å finne en klar vinkling på rollen hun skal spille. Men alle spiller roller her. Hun intervjuer Gracies eksmann Tom (D. W. Moffett), advokaten som forsvarte henne og den utagerende eldstesønnen Georgie (Cory Michael Smith) som vendte henne ryggen.

De forteller selvmotsigende historier som ikke gjør henne mye klokere. Hvis kjønnsrollene var byttet om i ville det ikke ha vært noen moralske gråsoner her, men siden Gracie er en kvinne vil mange la tvilen komme henne til gode. Så der noen bare ser et seksuelt rovdyr, ser andre en troskyldig kvinne forført av en ung gutt som var veldig moden for alderen. Er ikke hun egentlig offeret her? Andre forteller om en dominerende personlighet som «vet akkurat hva hun vil ha» og stanakket nekter å vedkjenne at hun gjorde noe galt.

Georgie insinuerer at moren ble seksuelt misbrukt av sine eldre brødre, men i likhet med Elizabeth vet vi aldri helt hva vil skal tro. I et mer tradisjonelt drama ville hun ha vært vår nøkkel inn i denne familien, men Elizabeth er langt fra pålitelig. En målbevisst kyniker som er omtrent like manipulativ, uetisk og beregnende som overgriperen hun skal portrettere. Den kompliserte dynamikken i runddansen mellom disse kvinnene er en kilde til de beste scenene i «May December». Ingen av dem er særlig lett å like, men det er til gjengjeld det store offeret her: Joe.

Joe er en deprimert-apatisk guttemann som minner mer om en hjelpeløs storebror enn far til barna sine, og er så underkuet at Gracie nærmest har hvisket ut personligheten hans. «Riverdale»-kjenningen Charles Melton gjør en sympatisk, nyansert skuespillerprestasjon her, som er desto imponerende med tanke på talentene han er omgitt med. Todd Haynes får dessuten veldig bra uttelling av å resirkulere variasjoner av Michel Legrands pianotema fra «The Go-Between» (1971), som gir filmen en melodramatisk nerve. Jeg kan ikke påstå at «May December» blir direkte campy, men Haynes melker mye syrlig humor ut av disse damenes forskrekkelige oppførsel (stilpoeng for øyeblikket der Gracie nongalant splintrer datterens skjøre selvtillit i småbiter ved å rose henne for å prøve en ermeløs kjole, det er jo så modig at hun ikke bøyer seg for kroppspress).

Som vanlig er ikke akkurat Todd Haynes subtil i sin arthouse-symbolikk eller sitt motsetningsfulle forhold til kvinner sånn generelt, men han har skapt et fascinerende melodrama som er Claude Chabrol og Francois Ozon verdig.

Les mer om film her.