En manifestasjon av rock’n’roll

Oppdatering 27.02.24: Europaturneen The Pretenders skulle gjort i mars er utsatt til høsten på grunn av en kneskade hos hovedpersonen. Den omtalte konserten i Oslo 12. mars går derfor av stabelen søndag 8. september.

Chrissie Hynde og The Pretenders er fortsatt en stor attraksjon på konsertscenene. Deres kveld på Sentrum Scene 12. mars er for lengst utsolgt. Med dette spiller de for flere enn de gjorde under gruppas første oslobesøk, i Storsalen i Chateau Neuf i 1980 og 1984, i årene da de ga ut sine mest kjente plater. Hynde og The Pretenders har hatt jevn og god aktivitet i moderne tid. De var på OverOslo så sent som i 2019, det forrige albumet kom i 2020, og i 2023 fortsatte de i fin stil med nye «Relentless». Det er bare Hynde som er igjen av originalbesetningen, men så har det også alltid vært hun som er The Pretenders.

Chrissie Hynde er født i Akron, Ohio, i USA. Som student var hun til stede under Vietnam-demonstrasjonene på Kent State University, der fire ungdommer ble skutt og drept av nasjonalgarden.

22 år gammel flyttet hun til London i 1973. For ei tid å være ung i, for en by å bo i. Hynde fant fort veien inn i de innerste sirklene i alt hun var opptatt av. Hun jobbet for stilskaperne Malcolm McLaren og Vivienne Westwood i butikken Sex på King’s Road i London, der Sex Pistols ble dannet. Hynde var en sentral skikkelse i dette miljøet, selv om alle synes å være enige om at hennes person har en overdrevet rolle i Danny Boyles TV-serie «Pistol» fra 2022. Hun hadde aldri et forhold til Pistols-gitaristen Steve Jones slik det ser ut der, men foreslo å gifte seg med John Lydon for å få oppholdstillatelse i Storbritannia. Han avslo frieriet, men Sid Vicious var villig. De dagen de hadde avtalt måtte han imidertid i retten etter en voldsepisode. Jeg vet ikke egentlig hvordan dette endte, med hun ble nå værende.

Etter å ha forsøkt seg i et par andre band startet Chrissie Hynde The Pretenders i 1978. Da punken gikk over til new wave var The Pretenders et av de fremste bandene i den nye generasjonen. Men i motsetning til mange andre band tok de ikke kompromissløst avstand fra fortida, og ga seg til kjenne med en versjon av «Stop Your Sobbing» av The Kinks i 1979. Det store gjennombruddet kom med «Brass In Pocket» i 1980, som gikk helt til topps på singellista i Storbritannia.

­ Dette var ei ny tid for damer i rocken. Det finnes et fantastisk bilde av seks av dem på ett brett, som vi dessverre ikke har rettigheter til å trykke, Chrissie Hynde med Debbie Harry (Blondie), Siouxsie Sioux (Siouxsie & The Banshees), Viv Albertine (The Slits), Pauline Black (The Selecter) og Poly Styrene (X Ray Spex).

– Jeg visste hva jeg ville. Det handlet om å finne ut hvem jeg var. Finne min egen stemme. Ikke kopiere andre. Og finne ut hvorfor vi er her, fortalte hun meg i 2008. Dette minner jo også om hennes ikke-ektefelle John Lydons tese om at ideen med punken ikke var å ha 10 000 kopier av Sex Pistols, men 10 000 forskjellige holdninger til musikk. Men med sin lett nostalgiske orientering var The Pretenders litt omdiskuterte i postpunkens storhetstid. Debutalbumet var ikke med på lista over de 40 beste fra 1980 i New Musical Express. Konkurrentene i Sounds satte det derimot på en delt femteplass med Joy Divisions «Closer». Dette var litt av ei tid, dere.

Enda en gammel Kinks-låt, den romantisk lengtende «I Go To Sleep», ble en stor hit i 1981, og Hynde ble sammen med Ray Davies fra The Kinks på ekte. De fikk en datter sammen i 1983, men året etter forlot hun ham til fordel for Jim Kerr fra Simple Minds. Vi må minne om Hynde og Davis kom sammen igjen for den ganske rørende julesangen «Postcard From London» i 2009.

Originalbesetningen av The Pretenders var ellers Pete Farndon (bass), James Honeyman-Scott (gitar) og Martin Chambers (trommer). 14. Juni 1982 fikk Farndon sparken på grunn av narkotikaproblemer. To dager etter dette døde Honeyman-Scott i en rusrelatert ulykke. Chambers sluttet i 1985, men kom tilbake på 90-tallet, og har vært der siden. Da gruppa ble innlemmet i Rock’n’Roll Hall of Fame i 2005 hyllet Hynde sine første medspillere. – Vi hadde ikke vært her uten dem. På den andre siden, uten oss hadde de kanskje vært her i dag, men sånn er rocken, sa Hynde.

Etter de to dødsfallene fikk Hynde gode venner fra andre band til å være med på innspillingen av singelen «Back On The Chain Gang», som jeg regner som hennes aller beste. Den kom også med på albumet «Learning to Crawl» i 1984, og var en av de fem sangene de spilte på Live Aid i 1985.

The Pretenders hadde etablert seg i eliteserien for godt, med en bred appell som har gitt dem en lang karriere. Sanger som «Don’t Get Me Wrong», «Back On The Chain Gang» og julesangen «2000 Miles» er evige 80-tallsfavoritter for mange. Hun har holdt The Pretenders gående med nytt personell. Aktiviteten har tatt seg opp i senere år. Albumene har kommet med jevne mellomrom, sammen med flere soloutspill fra Chrissie Hynde.

Chrissie Hynde har i mange år markert seg sterkt som aktivist for miljøvern og spesielt dyrs rettigheter. Hun har blitt arrestert etter demonstrasjoner, og truet med straffeforfølgning etter at hun i 1989 i et opphisset øyeblikk oppfordret folk til å bombe McDonalds. Noen dager etterpå gjorde noen det på ordentlig, i Milton Keynes i England. ­ – Jeg hadde virkelig gjort det selv, hvis jeg kunne slippe unna med det. Så lenge dyr blir torturert er det ikke noe å diskutere. Dette er en krig. Mitt bidrag er å snakke ut om dette offentlig, og starte min egen vegetarrestaurant, fortalte hun. ­ I 2007 startet hun restauranten The VegiTerranean i fødebyen Akron, og holdt den åpen i fem år.

Noen av de største nerdene blant oss husker Chrissie Hynde fra før hun spilte i band. Gjennom et forhold til musikkjournalisten Nick Kent begynte hun å skrive i New Musical Express i 1973. For ganske nøyaktig 50 år siden anmeldte hun «Grievous Angel» av Gram Parsons, fortsatt helt ukjent for de fleste, og langt fra legenden han ble senere. «Få tak i denne plata selv om du ikke like countrymusikk. Hvis du fortsatt ikke liker country, gå tilbake til Black Sabbath og prøv Gram igjen neste år», skrev hun. Noen av oss dyrker slike anmeldelser. Jeg måtte bare ta det opp da jeg snakket med henne i 2008, før en opptreden på Norwegian Wood i Frognerbadet:

– ­Jeg dro faktisk opp til Joshua Tree nylig (der asken til Parsons ble spredt, vår anm.). Jeg la meg ned og tenkte meg litt om. Jeg er ikke helt sikker på hva Gram fortalte meg mens jeg lå der. Men etterpå visste jeg hvordan den nye plata skulle bli, fortalte hun om det da aktuelle albumet «Break Up The Concrete».

«Break Up The Concrete», sangen som ga albumet tittel, er nok et utspill fra miljøverneren Chrissie Hynde, om å bryte opp betongen i byene, og ta naturen tilbake. Som i Joni Mitchells «Big Yellow Taxi», som konstaterer at de asfalterte paradiset, for å bygge parkeringsplasser?

– Jeg kan se likheten. Hun er ikke dum. Hun er jo Joni Mitchell, sa Hynde. Som aldri har lagt skjul på at hadde store forbilder fra før hun kum inn i punkmiljøet. I fjor kunne vi se henne i TV-spesialen «Chrissie Hynde synger Bob Dylan», med det tilhørende albumet «Standing In The Doorway»

Chrissie Hynde var likevel så veldig med i den nye tida ved overgangen fra 70- til 80-tallet at det er den som har definert henne for omverdenen. Jeg spurte henne hvordan de gamle sangene hennes høres ut fra et voksent perspektiv? ­

– Når publikum blir nytt, blir sangene nye. Jeg var ung da, jeg er gammel nå, så hva skal jeg si selv? Det er forbi. Jeg spilte med noen flotte fyrer, jeg har vært der.

– Du er et spesielt stort forbilde for jenter. Et ikon, nærmest? ­

– Det får være deres problem. Jeg vil ikke anbefale noen å kopiere min oppførsel. Finn på noe selv. Fansen bør ikke investere for mye i meg. I går tok jeg bussen, dro til frisøren, det var aldri noen som brydde seg Jeg liker å sluntre unna, være litt i bakgrunnen og leve livet mitt. Og komme ut til publikum innimellom.

Les mer om musikk her