---
UTSTILLING
«Kongelige fotografer – øyeblikksbilder fra 1890 til 1990»
Dronning Sonja Kunststall, Oslo
Til 19. januar 2025
---
Det hersker liten tvil om at utstillingen «Kongelige fotografer – øyeblikksbilder fra 1890 til 1990» vil bli en publikumssuksess. Kongefamilien er kjendiskulturens fremste objekter. Når de stiller bilder fra sine private fotoalbum offentlig til skue, møter det et allment ønske om å bli bedre kjent med disse ekstraordinære menneskene. Som altså viser seg å være som alle oss andre, med helt vanlige behov og utfordringer.
Derfor kan vi smile gjenkjennende til Sonjas lune dobbeltportrett av far og sønn, fotografert i en enkel båt ved Jeppedalen i 1977. Fotografens ektefelle smiler jo så tilfreds. Det kunne vært onkelen og fetteren din i ferien. Men nei, bildet viser ingen hvem som helst. Fotografiet er av daværende kronprins Harald og prins Haakon.
Personen bak kameraet er like viktig: Fotografen er dagens dronning av Norge, daværende kronprinsesse Sonja. Det er fotografenes titler – konger og dronninger, prinser og prinsesser – som gjør bildene interessante for et større publikum. Det er effekten av kjendiskulturen som får kongehuset til å beregne så stor interesse at utstillingen i dronning Sonjas kunststall skal vises i nesten tolv måneder.
Men det er lite kongelig luksus som vises frem i fotografiene. Bortsett fra noen bilder fra slottet og Appleton House, residensen kong Haakon og dronning Maud fikk i bryllupspresang før de ble Norges kongepar i 1905, er det veldig lite i bildenes innhold som forteller at motivene er fra en familie med ekstraordinære privilegier.
De kongelige fotografene går gjerne tett på familiemedlemmene. Bortsett fra enkelte bilder fra offisielle sammenhenger, som utsikten fra slottsbalkongen på 17. mai, viser utvalget at de i liten grad er opptatt av å fotografere sine luksuriøse omgivelser. Slik føyer de seg til «normale» menneskers bruk av fotografiet som dokumentasjon av høytider, reiser og familiens hverdagsliv.
Forskjellen er at de kongelige, og da særlig daværende prinsesse Maud, har hatt tilgang til de nyeste (og dyreste) kameraene. Utstillingen inkluderer en del fototeknisk historikk. Det kompakte Kodak No. 1 revolusjonerte fotohistorien da det ble lansert i 1888. Medlemmene i det britiske kongehuset tok det i bruk allerede året etter, og Maud var en erfaren fotograf da hun brukte kameraet på båtreisen til Norge i 1893.
Kongefamilien skiller seg ikke fra folk flest. Også på slottet er det kvinnene som fotograferer mest. Både kong Haakon og kong Harald er representert i utstillingen med betydelig færre bilder enn deres respektive ektefeller. Det samme gjelder kong Olav, men siden hans Märtha døde før hun ble dronning, er han representert med en serie fotografier som reflekterer den humoristiske holdningen han ble kjent for. Han har, for eksempel, fotografert Sonja mens hun fotograferer Haakon mens han turner i akterstavnen på kongeskipet. Og Olavs «snapshot» fra åpningen av et fergesamband er så herlig upretensiøst at de skjeve linjene og forholdet mellom forgrunnens ubetydelige detaljer og folkemengden på kaien blir morsomt.
De fleste andre ville ikke tatt vare på et slikt bilde. Men siden det er kongefamilien vi snakker om, er alt arkivert. Det taler til utstillingens kuratorers fordel at de har inkludert flere slike bilder. Det er stor forskjell mellom Mauds og Sonjas holdning til fotoalbumene. Sonja snakker varmt om de mellommenneskelige relasjonene et fotoalbum kan bygge, men hennes fotoalbum er ren dokumentasjon med samtlige eksponeringer på rekke og rad. Maud la mer arbeid i presentasjonen av sine bilder. Hun sørget for at fotoalbumenes sider ble interessante komposisjoner.
De hverdagslige kvalitetene i de kongeliges fotografier vises i Sonjas varme fotografi av Harald og Haakon i båten. Det er antakelig tatt på sjøen Øyangen ved Jeppedalen i Hurdal, et sted de færreste vil se noen grunn til å oppsøke. Det er absolutt ingen ting ved stedet eller bildet som speiler rojal luksus. Faren stiller i et hverdagslig antrekk med en enkel lue på hodet, sønnen er helt korrekt påkledd redningsvest. Bildets primære historiefortelling ligger i den menneskelige kontakten. Bildets hverdagskvaliteter og snapshot-karakter vises med den skjeve horisontlinjen.
Det er disse kvalitetene, menneskelig nærhet og uformell fototeknikk, som gir utstillingen appell. Slik sett er utstillingen en utvidelse av den rollen kongehuset har tatt i den norske offentligheten: I Klassekampen, på kongens fødselsdag, påpekte professor emeritus Rune Slagstad at det «(…) kongen har tapt av politisk makt, har han gjenvunnet som samfunnsmoralsk autoritet.» For å fortsette Slagstads argumentasjon kan det hevdes at kongens moralske autoritet må bunne i en folkelig aksept, en gjengs forståelse av at kongen (og kongefamilien) står på linje med folket, i motsetning til den politiske klasse som i senere tid er blitt avslørt på måter som folk flest ikke hadde kunnet forestille seg for bare ti år siden. Slagstad påpeker at «Det lukkede kongehuset er under kong Harald også det blitt en del av det åpne samfunnet, idet det har gjennomgått en bemerkelsesverdig, medial demokratisering.»
Det er i denne sammenhengen utstillingen i Sonjas kunststall må sees. Det er ikke det faktiske innholdet eller fotografienes kunstneriske kvaliteter som er viktigst. Hadde det vært slik ville publikum blitt utstyrt med forstørrelsesglass slik at de kan studere detaljene i de små bildene: I denne utstillingen er passepartoutene større enn fotografiene. Nei, utstillingen må sees som et forsøk på å legitimere kongefamiliens rolle som folkets fremste representanter i samfunnsveven. Men når vi vet at det bare er år igjen før kongehuset skal gjennomleve et generasjonsskifte, er det bemerkelsesverdig at utstillingen stopper i 1990 og ikke inkluderer dagens kronprinspar. Hadde det skjedd ville utstillingen blitt enda mer interessant.
