Helgens nye låter: Tyr tar hornet og Blomst ypper til kamp

---

5

LÅT

Tyr

«Tyrs vals»

---

Ser man bort fra miksteip-utgivelsen «TyrTape» fra noen år tilbake, er «Bedøvelse gjør mester» Tyr Markus Røes debutalbum. Den oppgaven tar Tyr som han kaller seg som artist, på strak arm og med åpent hjerte og sinn. Ikke uventet viser han fram de mørke sidene ved tilværelsen og et livsløp som åpenbart kunne ført han til et enda mørkere sted enn der han var. Og han gjør det med tekster som både er såre, breiale, underfundige og knallhardt uforsonlige på en og samme tid. Han sparer ingen, og minst av alt seg selv. Trondheimsrapperen ga med «Bundet til en by» en av årets sterkeste tekster allerede skrev vi for litt siden, og albumet viser at den ikke var et blaff.

De beste låtene på «Bedøvelse gjør mester» gir et blikk inn i et destruktivt sinn som nå har kjempet seg tilbake. Han holder lite igjen når denne historien fortelles, og begynner rett og slett med låten som heter «Nykter», hvor han rapper om at han fortsatt ikke er nykter og går med det inn i en rastløs hverdag og dyrekjøpt erfaring som artist i en bransje som drøvtygger ferske artister uten skrupler. En rant om å «fakke» hele musikkbransjen, mesterlig levert av nestoren Larsiveli, er et tidlig høydepunkt på et album som flere ganger toucher tematikken.

Produksjonen er det Jimi Somewhere og Milo Orchis som står bak, og hvor leken elegant og samtidig knivskarp og blytung den er kommer best fram på albumets beste spor, «Tyrs vals» hvor Arif og Siyabång har strålende gjesteroller, og hvor særlig sistnevnte setter sitt tunge bumerke på låten. Tittelen har vært med Tyr hele veien og vel så det, et fint pianospor som moren hans spilte da hun hadde gutten i magen, og som når ligger under hele denne varierte, trap-inspirerte pluggen som fyller hele lerretet så det nesten brister samtidig som detaljene trer fram som små perler. Et ultratøft spor på en helhjertet rapskive fra en av norsk hip hops største nye profiler.

---

5

LÅT

Astrid S

«First To Go»

---

Astrid S viste nye takter på sin forrige singel «Two Hands», hvor hun grep både rattet og bygdebakgrunnen med begge hendene. Hun har fortsatt et fast grep om begge fra førersetet på sin nye låt «First To Go», produsert av JT Daly som blant annet legger inn en fiks hyperventilerende intro til det hele som sier noe om at her står fartsgrensen for fall. Låtens enkle budskap er at du må ha elsket noen for å kunne miste noen, og her er det hun som går videre i en drivende rytmisk låt som høres ut som om den er skapt for moderat høy fart på E6 i retning Hjerkinn.

Den nye given i Astrid Smeplass- musikk har hun selv kalt «litt tilbake til bygde-Astrid», og på «First To Go» rydder hun opp i gammelt rask og husker tilbake til da hun var 16 år og på terskelen til den popkarrieren som skulle komme. Nå bestemmer hun åpenbart selv, og illustrerer det med en låt som rett og slett høres direkte lykkelig ut. Popgitaren ligger høyt, bilmetaforene florerer i teksten og refrenget drysses med fine koringer og stemninger på vei inn i horisonten.

---

5

LÅT

Sondrey

«Stupet»

---

Selvsagt vant han «Farmen Kjendis». Har man vokst opp i Gudbrandsdalens indre dalsider kan man ett og annet sosialt nødrim og et par praktiske knep. Men stemmen kommer fra et helt annet sted enn det være seg Farmen-konkurranser eller Øyer-traktene. Den kommer fra et sted langt der inne, og når den kommer ut er det som om den tar hele rommet med en kombinasjon av vakker fløyel og substansiell dybde.

Sondre Mulongo Nystrøm er akkurat nå på veien med Riksteatret i rollen som Clyde Barrow i musikkteaterstykket «Bonnie & Clyde». Han gjør en svært god rolle her, også sangmessig, om du har mulighet til å se. Et bud på de store musikalrollene rett og slett. Men også «Stupet» viser hvilken fantastisk framtid han har som artist. Det er en produksjon som mikser RnB, hip hop og pop, og dette løfter fram Sondreys stemme som skjærer perfekt gjennom og helt naturlig der andre ville sverget til autotune. Dialekten gjør teksten både nær og personlig, og selv når låten toucher klisjeen med «ut på tur»-refrenger snor han det til sin fordel.

---

5

LÅT

Blomst

«Ypper»

---

Garasjerocken er poppa og full av punkattityde når Blomst legger ut om hverdagslige følelser, som for eksempel en forelskelse. Den nye singelen «Ypper» føyer seg inn i en fin stim låter fra et av Oslos tøffeste band, ikke minst live hvor Ida Dorthea Horpestad dominerer scenen på vokal foran den trehodede batteripakken Teodor Frømyhr-Andersen (trommer), Lasse Febakke Straum (gitar) og nå også Stian Fjeld Engen (bass). Den nye singelen «Ypper» er som en fortsettelse av «Schtøgg» og «Økernsenteret» som kom i fjor, og sammen peker disse tre fram om et nytt album til høsten. Det vil bli det fjerde totalt fra bandet som nærmest kan kalle seg veteraner med 13–14 år bak seg.

I de nye låtene leker de seg i større grad enn ved forrige korsvei med inspirasjonen fra den rufsete Oslo-rocken som har formet mer enn en generasjon artister og band. Her nærmer de seg Jokke og Valentinerne. Tenk på «Sola skinner» når du hører «Ypper», og gå gjerne tilbake og let opp linken til «To fulle menn» på «Schtøgg». På «Ypper» er Horpestads vokal eminent framoverlent, og gitarstinget viser hvor mye energi som ligger under kronbladene i dette bandet. Dette blir lett en ny livefavoritt.

---

4

LÅT

Han Herman

«What’s Going On»

---

Vi kan alle føle på en avmakt i disse dager, og hvem har vel noensinne laget en bedre sang rundt denne tematikken enn Marvin Gaye. Han Herman skal ha all verdens diplomer for å gi seg i kast med en coverversjon av en av verdens aller beste soul- og rhythm & blues-låter, og særlig i refrenget hører man at han har et særlig forhold til sangen. Bakgrunnen for den og albumet med samme tittel, innspilt i 1970/1971, var enkelt sagt Vietnamkrigen, en soldats eget narrativ og Gayes depressive tilstand som følge av personlige traumer og tilbakeslag. Det er knapt mulig å tenke seg desperasjon og sinne sunget og framført på en mer tilbakeholden intens måte.

Han Herman gjør den en anelse mørkere i anslaget, og med sin formidable stemme legger han seg opp mot forelegget på en måte det står respekt av. Han vil åpenbart rette søkelyset mot «en bønn for fred», som han sier om sangens innhold. Det er en svært god versjon, men både artisten og produsent Dosser Brandt kunne vært langt mindre ærbødige i måten de angriper den på. Tematisk plusspoeng til Han Herman, og ekstrapoeng for hver lytter som søker opp originalskiva.

---

3

LÅT

Jona

«Collecting Tears»

---

Jona, eller Laura Johanne Wernersen, ble oppdaget nærmest ved en tilfeldighet da hun tok fram kassegitaren på en fest og sang låten som skulle bli hennes første utgivelse, «Remember Me». Resultatet ble platekontrakt og nå kommer hun med singelen «Collecting Tears», en sang om å være i et forhold som er usunt. Med andre ord en tematikk som rundt ni av ti artister begir seg inn på om dagen. Men Jonas stemme gjør låten til noe langt mer enn den vanlige selvterapeutiske visa om å komme seg videre. Snarere viser hun talentet i en sang som både har melodien og vokalen som en forse. Måten Jona nærmest flyter på ordene og fraseringene er fascinerende.

Nå skal vi ikke si at Jona skal begynne å synge på norsk, men julesingelen «I hjertet mitt» hadde noe innerst inne som denne sangen ikke har, og begge er grundig melankolske. I «Collection Tears» er det først og fremst produksjonen (henne selv sammen med Jon Dürbeck Johannessen) som vil for mye, som går seg bort i sjangertilløp og tilstrebet sødme, og som gjennom det blir likt veldig mye annet enn Jona selv. Dette er en låt som roper på å bli sluppet løs på et råere plan.

---

4

LÅT

Nothing Personal

«Hypersong»

---

«Hypersong» er ukens korteste låt, og kanskje er det best slik. Hadde de dratt dette på flere vis «hypre» verket lengre hadde det kanskje ikke blitt så morsomt og inderlig melankolsk som det er i et mikroformat som halvannet minutt utgjør. Det er en låt som sier alt og absolutt ingenting, og en lovende start på samarbeidet med deres nye label Braveheart. Trioen Nothing Personal beveger seg et sted mellom den elektroniske samtidspopen, jazzen og impromusikken, noe som kanskje ikke er så merkelig siden bandet består av Solveig Wang, Thea Emilie Wang og Dorothea Økland.

Førstnevnte er katalysatoren her, låtskriver, produsent og vokalist i Nothing Personal. Hun er bandmedlemmet i Fieh som på egen hånd skaper improvisert elektronisk musikk med unike innfallsvinkler. Thea Wang opererer i det samme landskapet sånn der borte ved jazzavdelingen, mens Dorothea Økland bringer inn popen i dette bildet, vel å merke fra frijazzstøyen-siden hun også. Dette er tre personligheter som bryter ned også vokalen til et nesten uoversiktlig minste felles multiplum, leker seg med impulser, introduksjoner og et fascinerende og medrivende lydbilde. Kall det gjerne et feltopptak fra jazz- og elekroimproens lekegrind.

---

3

LÅT

Villskudd

«Godsakene»

---

I løpet av de første 30 sekundene kan både Lou Reed og Bruce Springsteen plukkes ned fra referansehylla til Villskudd. Først og fremst førstnevnte. «Godsakene» er ingen cover av Lou Reeds «Candy Says», eller Springsteens «Candy’s Room» om noen skulle forledes til å tenke i engelskspråklige baner. Her går det mer i retning lødig slentrende og pratevillig rock med alt fra Proust til forfallent sofaliv som knagger. Det hele skrangler langs de skrå breddene, men aldri heller de så bratt som hos heltene de legger seg etter, og det gjør at «Godsakene» blir mer en tilnærmelsesmessig kopi enn en egenrådig hyllest.

Villskudd er en gruppe på fem som har røtter på Hedmarken og base i Oslo, og med albumet «Alt er annerledes» (2023) etablerte de seg et sted mellom den rufsete gitarrocken og visepopen. Musikalsk er gruppa slentrende og tilsynelatende instinktive, men låtene må de gjerne jobbe mer med hvis de skal bli noe mer enn et ekko av alle dem de helt åpenbart står på skuldrene av. «Godsakene» er morsom nok en gang eller to, men så søker man opp Lou i stedet.

---

5

LÅT

Oscar Blesson

«Vekk»

---

Undergrunn-fans som trenger voksenpoeng kan sette fra seg Dom Perignon-glasset et øyeblikk og rette blikket utover. Der får man øye på Oscar Blessons «Vekk», en overlegen låt den også som sier mye om et annet Oslo og en generasjon som vokser opp i et helt annet miljø. Holmlia-rapperen Blesson girer opp til ny EP og setter her kniven rett i fileten med en tekst som både skremmer og imponerer, med vers ala dette: «katten har 9 liv/jeg har stjålet 8/vi kan’ke fucke opp/det neste er en overdose». Det handler om å komme seg ut av tredemølla og jaget etter å prestere og finne den meningsfylte lykken, kort sagt komme seg vekk, men samtidig handler dette om noe tyngre og mer substansielt.

Han er en av sin generasjons beste rappere, noe han bekreftet igjen helt på begynnelsen av året med Dio Mudara og YLTV-samarbeidet «In Transit Freestyle». «Vekk» er fortsettelsen på noe helt eget, og han har blant annet Øyafestivalen festet i kalenderen til sommeren og EP-en «Transit Music» rundt hjørnet. Fortsetter han å levere store historier i miniformat som følgende, kan 2024 bli Blessons gjennombruddsår: «Min pappa kom hit for et bedre liv/det va’kke nok/en ekte lykkejeger/går jo aldri lei av drops/smiler alltid trist, vandrende paradoks».