---
4
KONSERT
TNT
«40 Years of Thunder»
Rockefeller
---
TNT behøver ikke å bevise noen ting som helst, men de har likevel alt å vinne. Omtrent sånn sto de fram på Rockefeller, på den første offisielle klubbkonserten i 2024 som markerer at det er 40 år siden bandet slo gjennom med besetningen som brakte et heavyband fra Trondheim til randen av verdensberømmelse.
At ikke hele verden ville det slik den gang, selv om de nådde den berømmelige Billboard 100-lista, er det mange grunner til. Kanskje ble bandet født i feil by. Kanskje tæret besetningen hverandre i stykker. Og kanskje hadde de uansett alle odds mot seg i en tid da den hårete heavy metal-sjangeren slik verden kjente kom til kort på MTV og en ny generasjon hardrock med tømmerhoggerskjorter, fett hår og usunn livsstil tok over. Men ting går i bølger.
1980-tallet har en god stund nå har vært tilbake i mote- og trendbildet, og metalmusikken slik TNT spilte den har etter hvert blitt en motvillig, men gangbar referanse på ny. På Rockefeller 40 år etter gjennombruddsplaten fikk TNT med kjernebesetningen Ronni Le Tekrø, Morten «Diesel» Dahl og Tony Harnell sin revansje da de onsdag sparket i gang sin «40 Years of Thunder»-turné.
Førti år med torden har Ronni Le Tekrø sørget for nærmest på egen hånd. Gitaristen som hovedsakelig har hatt Toten som tilholdssted, er som TNT-vokalist Tony Harnell sier fra scenen ikke bare en av Norges, men en av verdens beste gitarister. Hvilket kaliber han er lagd av viser han da også til fulle konserten gjennom, i måten han skrur selv de mest A4-flate låtene til TNT, for det meste skrevet av han selv og Harnell, til riffdrevne små høydepunkter akkurat idet du tenker at nå er det på tide å gå i baren eller på toalettet. Tony Harnell, falsetten fra California, er i uforskammet god form og har fortsatt en stemme som går opp i de høyeste tonene. Kanskje er det litt mindre substans i skrikene hans enn det var, men sammenlignet med mange vokalister som har holdt på like lenge er han i absolutt toppklasse.
I år kan bandet, som først ble grunnlagt med Dag Ingebrigtsen fra The Kids på vokal, feire at det er 40 år siden amerikaneren med mye høyt hår og enda høyere stemme overtok mikrofonen og skrek seg inn i heavyrockens førstedivisjon. Albumet «Knights of the New Thunder» er like gammelt, og ble et gjennombrudd for TNT, først og fremst takket være låten «Seven Seas». Den er fortsatt en av de beste de har gitt ut. Tre år senere skulle de utgi Spellemann-vinneren «Tell No Tales», albumet med det som ble den aller største hiten, «10.000 Lovers».
Derfor er det et lite paradoks at de starter hele Rockefeller-konserten med «Invisible Noise» og «She Needs Me» fra 2004-albumet «No Religion». De skal legge på et par låter til fra dette albumet underveis i konserten, inkludert tittelkuttet som ble et relativt tidlig høydepunkt. «No Religion» ble utgitt i en remastret utgave i fjor, uten at det egentlig står igjen som noe slags hovedverk i TNTs historie. Likevel er det dette albumet de har hatt som et utgangspunkt siden de kom sammen igjen nå på 2020-tallet, og de fortsetter mer eller mindre med det en kveld da de har lovet å feire en helt annen skive.
Så hører det til historien at TNT er ett av disse bandene som stadig har opplevd og tilpasset seg utskiftninger. Trommiser, bassister og ikke minst vokalister. Men aldri gitarister. Uten Ronni Le Tekrø, ikke noe TNT. Vokalist Tony Harnell og gitarist Tekrø har riktignok skrevet låter sammen uansett om Harnell har vært en del av bandet eller ikke, men uansett ble det store comebacket til TNT med den amerikanske vokalisten for noen år siden raskt torpedert. Harnell annonserte med brask og bram at han sluttet – igjen – omtrent før de hadde begynt. Spanske Baol Bardot Bulsara overtok mikrofonen på den påfølgende turneen og platen «VIII» som kom i 2018, før Harnell etter pandemien igjen kom på banen.
Hans ankomst har gitt bandet en aldri så liten vitamininnsprøytning, ikke minst for Ronni Le Tekrø og trommeslager Diesel Dahl i livesammenheng. Fjoråret bød på en første runde profilerte konserter, først på Sweden Rock, så blant annet på Trondheim Rocks i hjembyen og på Tons of Rock, hvor de skapte tilløp til torden i solskinnet. Nå er det imidlertid «40 Years of Thunder» som gjelder, men det skal gå lang tid før vi kommer dit under konserten.
Å stå i solskinnet på en festivaldag er en ting, men å møte sine egne i øyehøyde på en klubb som Rockefeller er ekte vare. Det første som slår en er at lyden er langt verre enn bandet, men de skal snart både spille og skru seg inn sånn noenlunde. TNT har selvsagt oddsene mot seg når de inntar et knippe intime klubber denne vinteren. Det skulle vært sentrum Scene. Men kanskje er det helt i tråd med bandets historie at de legger en av sine viktigste konserter i nyere tid til en midtukedag midt i vinterferien. Rockefeller fungerte perfekt, som det alltid gjør, med kjernefansen og gamle venner som bærer både bandet og seg selv til siste salve. Bak Diesel Dahl flerrer videoveggen med vikingskip, norrøne symboler, lyn, torden og fargerike kaskader. Med seg har den harde kjernen Roger Fitzwilliam på keyboards og bandets faste korister Chelsea Michelle Wold og Nina Brovoll.
Etter den noe forvirrende starten tar det seg opp, og snart kan vi skimte en jubileumskonsert der langt framme. «Klassisk Romance», den nydelige gitarinstrumentalen spilt av Tekrø dels sittende, dels poserende med Marshall-rekka i ryggen, blir det første tegnet til «Knights of the New Thunder». Derfra pumper de på med låter fra «Tell No tales» og «Intuition», skivene som rommer de største hitlåtene. Dermed kommer for en gangs skyld «10.000 Lovers (In One)» lenge før ekstranumrene, og da med en tegneserie-illustrasjon på videoveggen som sier det meste om fantasien i låten. Når den toner ut, har vi endelig kommet fram til tordenalbumet.
Ronni Le Tekrø kommer inn etter en kort pause og slår inn tidenes tyngste versjon av «Break The Ice», framoverlent og hoggende, supplert med bassen til Øystein «Sid» Ringsby som et undergangsvarsel mens mannen selv gliser av ren lykke. Mens Tekrø og Harnell tiltrekker seg det meste av oppmerksomheten også på scenen, er det Ringsby og Diesel Dahl, eller som Harnell sier, «The Hellish Hellfire», som nagler bandet til scenen på en kveld som denne. Det er bly, det er virtuost og spillesugent, og det gir rom for akkurat det tette samspillet som band som dette er mer avhengige av enn noen andre.
«Vi har ikke spilt disse på nesten førti år, de er for dere folkens, noe shit fra «Knights of the New Thunder», roper Tony Harnell. Av hensyn til han burde de kanskje tatt denne buketten med førti år gamle låter langt tidligere i settet, men det han ikke har igjen av stemme kompenserer han med innlevelse. «Without Your Love» blir kveldens store lighterfinale, før de tar en sjelden sveip tilbake til 1982 med «Eddie» fra debuten «TNT», og så er det klart for paradenumrene, først selveste tittelkuttet på turneen «Knights of the New Thunder», og så den selvsagte finalen «Seven Seas» i en overlegen, overstadig og rett og slett lykkelig versjon.
Det ble triumf til slutt, med et band som har overlevd og tålt alt. På Rockefeller sto de fram som et av de mest standhaftige, sjarmerende og genuine sjangerbandene Norge noensinne har brakt på banen.
