Sex, drømmer og urbane byggeklosser

---

5

FILM

«Sex»

Regi: Dag Johan Haugerud

Norge, 2024

---

Dag Johan Haugerud følger opp sin prisvinnende film «Barn» med ikke mindre enn tre filmer. «Sex» er den første delen i det som skal bli en løst sammenknyttet trilogi, «Sex, drømmer, kjærlighet», som alle er planlagt lansert i 2024. I den første satsen opererer han i et litt lettere klima enn i «Barn», hvor et barn volder et annet barns død, og hvor han utforsket sorg, traumer og hvordan man forholder seg til hverandre i en krisetid. «Sex» har mer til felles med den mer sammensatte filmen «Som du ser meg».

Som fortelling er «Sex» en runddans av følelser og en kamp for egenverdet. Men den har også et tydelig ankerfeste, et fast holdepunkt uansett hvordan det rives ned og bygges opp på et så vel personlig som fysisk plan. Med Oslos østkant som ramme gjøres Økernsenteret med høybygget, hvor man skimter Lars Rambergs lysende installasjon «Tillit», til en konstant visuell faktor i svært mange av scenene. Blokka er som en påle slått ned i både de gjentakende scenebildene og i tematikken. Filmen kunne like gjerne hatt tittelen «Tillit».

Fortellingen dreier seg rundt to menn, to familiefedre og med dem to familier. De to i filmen navnløse mennene er feiere, eller brannforebyggere som det i dag heter. Med lett humor, ømhet, flauhet, anger og skam handler «Sex» om blikk, både det som rettes mot hovedpersonene, og det de forsøker å se seg selv med. Det er også en film om urbanitet, om den stadige konstrueringen, etableringen og oppbygningen, en evig utvikling som ut fra yrket mennene har, observeres i et slags fugleperspektiv, men like ofte blir de redusert til små prikker på takene i et voldsomt omveltende bylandskap, eller i et tilfeldighetenes spill.

I en pause forteller den ene (Thorbjørn Harr) om en drøm han har hatt natten før, om at han møtte David Bowie på et toalett og det var som om Bowie kjente han igjen. Til å begynne med var det fint, men så kommer Bowie imot han og ser på han med et blikk som om han var en kvinne. Da følte han ubehag. De diskuterer denne følelsen en liten stund før arbeidskameraten (Jan Gunnar Røise) ut av det blå forteller at han dagen før hadde sex med en mann, en kunde. Han har aldri hatt det før, og nei, det gjør han ikke til homo. Det var blikket til den andre da han spurte om de skulle ha sex, som var utslagsgivende. Han har fortalt det til kona, nærmest som en dagligdags rar hendelse, og mener hun tok det pent. Det er selvsagt langt mer innviklet enn som så.

Les også: «All Of Us Strangers» er et melankolsk drama om anger, savn og minner (+)

Dette er utgangspunktet for Dag Johan Haugeruds boring i mannens selvbilde, hans seksualitet og rolleforståelse. Som filmskaper har Haugerud to helt særegne styrker. Den ene har han med seg fra et fint forfatterskap, hvor han behersker dialogen, ordet og sammenfatningene i detaljene som skaper store historier ut fra små fakter. «Sex» er drevet av dialogen, og tematisk har den noen berøringspunkter med romanen «Enkle atonale stykker for barn», som dels handler om en mann og hans fortrengning av egen seksualitet, og om hvorvidt kjønnsidentitet er styrt av omgivelsenes sosiale og kulturelle forventninger.

De to mennene i «Sex» er innom de samme spørsmålene i sine samtaler, uten at de nødvendigvis har språket eller begrepene for hånden. De tilhører antydningsvis arbeiderklassen eller den lavere middelklassen, uten akademisk bakgrunn eller kulturell ansiennitet, noe som etableres tidlig når Harrs figur forteller at koret han synger i har fått en dirigent som vil at de skal synge litt mer komplisert repertoar. «Jeg tror ikke det er noe for deg», sier han henvendt til kameraten. En annen detalj er at alle lurer på om Røises figur er blitt homo som følge av det han har gjort. I måten spørsmålene stilles på er dette et miljø uten gråsoner, ingen «filer» midt imellom eller andre reservasjoner for at seksualitet og kjønnsidentitet kan være noe annet enn enten eller, enten homoseksuell eller heteroseksuell.

Samtalene mennene imellom veksler med samtalene de har med sine respektive familiemedlemmer. Røises figur og kona (Siri Forberg) rammes ikke uventet av en krise i forholdet som følge av at han har hatt sex med en mann, og tar så lett på det. I nesten alle scenene dem imellom, og spesielt den første hvor de sitter foran et stort panoramavindu med utsikt utover bydelen de bor i, ruver Økernsenteret sett fra siden som en sentrert monolitt. Vi ser ikke bokstavene på bygget, men vi vet de står der. «Tillit».

Harrs figur er av en litt annen støpning. Han og kona (Birgitte Larsen) er kristne. Han synger i et kristent kor og har godt forhold til sønnen (Theo Dahl). Hans Bowie-drøm ser ut til å ha en psykosomatisk innvirkning. Han mener stemmen hans er blitt lysere og strammere, og han har begynt å flasse på ryggen. Uroen vokser mens den samme drømmen forfølger han gjennom flere netter.

Harr-figuren lærer vi først og fremst å kjenne gjennom en svært fin dialog med nettopp sønnen mens de følger hverandre rundt i byen. Til blant annet en filosofisk anlagt sangpedagog (Nasrin Khusrawi) og en temmelig åpenhjertig fastlege (Anne Marie Ottersen). I disse samtalene, og i situasjonene far og sønn befinner seg i, ligger mye av filmens kjerne, fortalt med underfundig, overrumplende humor og med filosofisk tyngde.

Birgitte Larsen har en mindre utviklet rolle som kone og mor, og blir en mer ambivalent person som foreslår at drømmen til ektemannen kan dreie seg om førtiårskrise eller en beskjed fra Gud. Men sammen med Harr-figurens humanistiske, forståelsesfulle personlighet skaper dette et bilde av kristne på film som for en gangs skyld ikke er karikerte eller dogmatiske.

Både Røise og Harr spilte i «Barn». Siden den gang har de blitt kjent på et langt bredere plan gjennom rollene som henholdsvis Reiulf Steen og Kåre Willoch i TV-serien «Makta». I «Sex» gjør de igjen formidable skuespillerprestasjoner hvor de håndterer store spørsmål og emosjonelle kast med overbevisende kraft. Røises rolle er mer avklart sammen med en svært god Siri Forberg, mens Harr mønstrer et imponerende finmasket spill i sin kanalisering av følelser og fornemmelser hans figur ikke eier ord på.

«Sex» er fortid behandlet i nåtid, og mens språket og dialogen som sagt er Dag Johan Haugeruds ene særlige styrke, er måten han velger omgivelsene og måten han plasserer historien i dem på, den andre. I «Sex» er valget av feier-yrket anvendelig av flere årsaker, ikke minst når det gjelder å fange den anatomiske byen, de arkitektoniske linjene og detaljene, kontrastene i bybildet og ikke minst byen som en evig sone for konstruksjon og bygging. «Sex» fungerer til fulle selv for den som aldri har vært i byen den er filmet i. Men vet man at det er Oslo, og hvor i Oslo, ligger det en ekstra dimensjon i det.

Området rundt Løren, Økern og Hovinbyen er Oslos største byutviklingsområde – og det mest kritiserte ut fra det man frykter blir usammenhengende arkitektur, stor tetthet, høydehus uten mål og mening og privatiserende rovdrift som går ut over de sosiale forholdene og tilgang til grønne lunger og parker. Haugerud og hans fotograf Cecilie Semec utnytter dette på effektivt vis – dels understøttet av Peder Kjellsbys monumentalmusikk, blant annet i en av åpningens scener fra Økern bad – som et evig uromoment, satt opp mot de stramme rammene rundt dialogscenene hvor kameraet umerkelig vekter den som fører ordet.

Nettopp tvilen som preger by- og boligutviklingen rundt Økern ligger til grunn for Lars Rambergs lysinstallasjon «Tillit» som ruver over hele området. Områdets maurtuelignende vekst og tvilen rundt denne er lett å speile i de to mennenes krakelerende selvbilder når det kommer til seksualitet og seksuell identitet og deres posisjon i en større sosial sammenheng. Enkelt sagt har Røises figur på impuls hatt sex med en mann, og med det raserer han forholdet til kona. Han må gjenvinne tillit og bygge nytt på vaklende grunn. I Harrs tilfelle er det som om selve konstruksjonen må gjennomgås på nytt. Han må gjenfinne tilliten til seg selv, og til sin egen seksualitet.

Haugerud verken dømmer eller fordømmer, og han konkluderer heller ikke. Tvert imot åpner han opp for en dialog som startet lenge før filmen begynte, og som på ingen måte ender med siste filmbilde.

Førpremierer denne uka i Bergen, Trondheim og Oslo blant annet. Ordinær kinopremiere 1. mars.