– Alle er trette av krigen nå. Men ikke glem oss

Dramaserier er ukrainske TV-skaperes middel i kampen mot Putins propaganda.

– Dette er vår måte å gjøre motstand på: å fortsette å gjøre det vi holdt på med før – og for vår del handler det om å fortelle historier, sier Kateryna Vyshnevska og Anne Eliseeva via skjerm fra henholdsvis Brighton og Kyiv. De er produsenter i det store ukrainske film- og TV-selskapet Film. UA Group, som nå er klare med TV-dramaet «Vi som ble igjen».

Serien har premiere på NRK TV onsdag 21. februar. Den er delvis produsert av NRK, svenske SVT og YLE, og lanseres i samband med at det er to år siden russerne invaderte Ukraina – starten på den brutale krigen som har kostet utallige menneskeliv og lagt hele byer i ruiner. Rundt 50.000 sivile skal være drept, ifølge ukrainske myndigheter. Over 100.000 er savnet.

«Vi som ble igjen» handler om krigens første dager og uker i Kyiv, panikken som oppsto og hvordan vanlige folk ble berørt. Spådommen var at russerne ville innta landet på et par uker, og halvparten av byens befolkning flyktet. Den andre halvparten ble igjen i byen, og seriens seks frittstående historier forteller om noen av dem. Serien ble innspilt under krevende forhold i Kyiv på seinvinteren og våren i fjor, stadig avbrutt av luftvernsirener og risikoen for russiske rakettangrep.

Ukraina er fortsatt i krig

Nå håper produsentene at serien kan virke som en påminnelse for et europeisk og internasjonalt publikum om at Ukraina fortsatt befinner seg i en voldsom forsvarskrig.

Les mer om krigen i Ukraina: Krig i Ukraina – Dagsavisen

– Vi synes det er viktig at den kommer ut akkurat nå, to år etter at invasjonen startet. Krigen pågår fortsatt, selv om Kyiv er frigjort. Vi må minne folk om at denne krigen fortsatt pågår, og håper disse fortellingene gjør den lettere å forholde seg til, vanskeligere å se bort fra, sier Kateryna Vyshnevska.

– Mediene formidler dramatiske nyheter om antallet raketter, antallet tanks, antallet drepte, men krig er mer enn geopolitiske fakta. Den er noe som skjer med mennesker, enten vi er ukrainere, nordmenn eller spaniere, sier hun.

De har laget en moderne europeisk fortelling om vanlige folks reaksjoner når krigens realiteter melder seg, og de må forsøke å håndtere det ufattelige, takle frykt og usikkerhet og finne ut hva de skal gjøre. Historiene byr på patos og patriotisme, men de er også balanserte og nedpå, nesten hverdagslige i tonen. Dette er mer nærgående skildringer av menneskers forsøk på å klare seg og ta vare på sine, mer antikrig enn en propaganda-aktig oppvisning i krigsmot og heroisme.

Vanlige folk rammet av krig

Her er kjernefamilien som må samles i sikkerhet hos den enes eksmann, her er hun som må akseptere at lege-kjæresten prioriterer sykehuspasientene framfor å flykte med familien, og noen må forsøke å redde en hel dyrehage mens russerne rykker fram. Fortellingen fra dyrehagen er basert på en virkelig hendelse.

– Ambisjonen vår var å lage historier som var så allmenngyldige og menneskelige at også de som ikke er rammet av krig kan kjenne seg igjen. De er basert på mye av det som mange av oss erfarte på denne tida, sier Kateryna Vyshnevska.

– Forhåpentligvis vil folk som ser denne serien også skjønne at vi ikke er ukrainske nazister, legger hun til, med et smil.

Serien deres er også en betimelig påminnelse om at Ukraina fortsatt er i krig med en mektig og nådeløs fiende – all den tid den har premiere på samme tid som russerne er i gang med en ny voldsom offensiv ved frontlinjene i landet.

Bildene av glade TV-folk og publikum på premierefesten for serien i Kyiv i fjor høst, blir en sterk kontrast til nyhetene om kampene ved fronten i vinter. Den ukrainske TV-duoen kommenterer ikke Dagsavisens bemerkning om at russerne synes å ha tatt kontrollen over Avdijivka, en by drøyt 60 mil fra Kyiv.

Israel og Eurovision Song Contest 20: (+) MGP-ekspert mener Israels russiske artist kan vinne Eurovision – Dagsavisen

Dagen før intervjuet med Dagsavisen har Kyiv og flere byer i landet vært utsatt for nye russiske rakettangrep. Det skremmer ikke Anne Eliseeva fra byen, forteller hun. Da invasjonen var et faktum for to år siden flyktet hun med barna til Kroatia. Etter ett års tid i landflyktighet reiste hun hjem igjen.

Kyiv er tryggest i landet

– Kyiv er det tryggeste stedet i Ukraina nå, etter at vi fikk bedre luftvern takket være støtten fra Norge og det internasjonale samfunn. Det er her jeg har livet mitt, familien, venner, drømmejobben, den flotte leiligheten, en fin privatskole for barna. Jeg ønsker å jo være her jeg tilhører, sier Anna Eliseeva på skjerm fra Kyiv.

Russernes stadige rakettangrep framstår mindre skremmende etter hvert, sier hun.

– Men det er forskjell på livet her i Kyiv og vest i landet, og andre deler av Ukraina. Jeg har besøkt foreldrene mine i øst-Ukraina. Det er nærmere fronten, og der lever mange under forhold det ikke er mulig å rasjonalisere eller akseptere. Og i de okkuperte områdene lever som de som er igjen i et rent helvete, sier Eliseeva.

– Samtidig har vi også normalisert mye av det som foregår, etter to år med krig. Det må man også gjøre, for å ikke bryte sammen, men fortsette å fungere, sier kollega Kateryna.

– Det er dette serien vår handler om, å finne en vei å fortsette på, komme seg videre. Problemet er at verden utenfor også Ukraina har begynt å normalisere denne krigen. Utenfra kan det se ut som vi takler dette så bra, at vi ikke trenger mer hjelp. Men det er ikke tilfelle, og det må ikke skje, sier hun.

«Vi som ble igjen» er allerede ute i et 30-talls europeiske land via Netflix og TV-kanaler. Den skal vises i Australia og Canada i tillegg til de franske, tyske og nordiske kringkastere som har vært med å finansiere serien. Etter at NRK gikk inn som medprodusent under filmfestivalen i Göteborg i januar i fjor fikk selskapet Film. UA Group fullfinansiert og realisert prosjektet.

Ideen til «Vi som ble igjen» kom fra serieskaper og manusforfatter Anastasiia Lodkina. Dette var et ambisiøst prosjekt der seks regissører og seks team skulle spille inn hver sin episode.

Les også: Kathrine har kjempet seg tilbake etter grov mobbing – lå 60 dager i koma

– Med finansieringen på plass på denne tida i fjor hastet det med å få innspillingene i gang. Opptakene måtte gjøres mens det var sein vinter og tidlig vår, og dette hadde vært en stor produksjon selv i fredstid. Vi hadde restriksjoner fra de militære om hvor vi kunne filme, vi hadde et dårligere luftvern enn i dag, strømmen som kom og gikk, det var ikke lov å filme med droner, og alle innspillinger måtte foregå nære tilfluktsrom, forteller Anne Eliseeava.

– Dette er vår måte å fortelle verden noe om oss vanlige ukrainere. Vi ønsker også å skildre vennligheten, fellesskapet og samholdet vi følte i den mørkeste perioden for to år siden, både for ukrainske seere og dere i utlandet. Som følge av krigen har jeg selv en følelse av et fellesskap jeg ikke har hatt før, men nå er alle ukrainere som min egen familie, sier Eliseeva, for tida travelt opptatt med lansering av serien i hjemlandet.

Blir vant til sirener og missiler

– Folk føler seg så trygge som man kan gjøre i en krigssituasjon. Etter hvert begynner man å rasjonalisere sirenene også, sier Kateryna Vyshnevska.

– Når sirenene varsler, går man på nettet for å finne ut hva slags angrep dette er. Noen ganger varsler de bare fordi det flyr et fly ved den russiske grensen. Er det droner som er på vei, er det ikke så farlig. Om de treffer huset ditt, kan kanskje det verste som skjer at huset ditt begynner å brenne. Men hvis det er missiler, er det en annen historie. Da må man komme seg ut av senga og i trygghet.

Disse angrepene kommer gjerne grytidlig på morgenen, når man sover. Det gjør at man blir utmattet og sliten resten av dagen. Det er ikke tvil om at vi er krigstrette nå, og jeg orker ikke alltid holde meg oppdatert på alle nyheter som kommer. Det er for nedslående i lengden, sier Vyshnevska. Hun har base i Brighton, men akkurat vært i Kyiv i anledning lanseringen av serien.

«Vi som ble igjen» er ikke den eneste serien som er laget i det krigsrammede Ukraina. Med russerne holdt på avstand ved frontene har landets veldige film- og TV-industri fått hjulene i gang igjen, og et stort antall filmer og serier er underveis. Et tjuetalls av dem er listet opp av IMDB, noen delfinansiert med europeiske og amerikanske midler. Dette er filmer, serier og dokumentarer, både generell underholdning og krigsrelaterte historier.

En av dem er «Sjåføren», også innspilt i Kyiv-regionen, basert på en sann historie om en psykolog som bestemmer seg for å frakte folk i sikkerhet med bilen sin. «Sjåføren» har premiere på NRK TV samtidig med «Vi som ble igjen». Nå er TV-produsentene i gang med nye prosjekt.

Kampen mot Putin om sannheten

– Etter at Kyiv ble frigjort fikk vi litt pusterom og kom til et eksistensielt øyeblikk. De av oss som ikke dro ut for å kjempe måtte finne ut hva vi skulle gjøre. Vi kan jo ikke gå og være redde hele tiden. Vi må jobbe, oppdra barna, forsøke å fortsette å leve. Vi fant at det beste vi kan gjøre er å fortsette å fortelle historiene våre, sier Kateryna Vyshnevska.

– Ved å dramatisere disse historiene blir det kanskje litt vanskeligere å se vekk. Serien vår kan forhåpentligvis trekke deg inn på et følelsesmessig nivå, der du kan se deg selv, familien din, vennene dine i disse situasjonene, sier hun.

Les også: Nav-forskere peker på én hovedgrunn til uføreeksplosjonen blant unge (+)

– Ved å plassere serien i Kyiv, løste vi det etiske dilemmaet ved hvordan man snakker om en krig som fortsatt pågår. Det er absolutt en ambisjon at den skal være vårt verktøy i kampen om sannheten, i denne informasjonskrigen. Og skulle Putin og støttespillerne hans bli provosert av serien, er det enda bedre, sier Kateryna Vyshnevska. Hun er opprinnelig fra Mariupol, en by som russerne har ødelagt, konstaterer hun.

– Det er sånn de russiske frigjør oss, sier Anna Eliseeva tørt.

I TV-serien opplever en hovedperson at slektninger bosatt i Russland nekter å tro på historiene om angrepene på Kyiv, og hevder at russerne kommer for å frigjøre dem fra nazistene.

– Dette er basert på erfaringer mange av oss har gjort. Min egen søster som bor i Moskva tror ikke på det jeg forteller, og at hjembyen hennes er ødelagt, sier Kateryna Vyshnevska.

– Det er absurd at min egen søster nekter å tro på meg, sier hun.

Les også: Ekspert: Dette er den største pensjonsfella i 2024

– I de første ukene av krigen snakket jeg med henne på telefon, og hun mente jeg fant på alt sammen. Hun ville simpelthen ikke tro på det noen av oss i familien fortalte. Det er helt surrealistisk, men nå har jeg gitt henne opp. Det tar for mye krefter å prøve å overbevise noen som bare ikke vil innse sannheten, sier Vyshnevska.

Mer enn Putins propaganda

TV-produsenten selv avviser at russernes fortsatte tro på krigen og påstandene om Ukraina har alt med Putins propaganda og sensur av mediene å gjøre.

– Jeg tror ikke folk i Russland er så isolert. De har jo fortsatt internett. Jeg tror de bare nekter å akseptere realitetene. At russere støtter krigen skyldes ikke bare propaganda, og at de ikke har tilgang til sann informasjon. Jeg tror ikke de vil akseptere sannheten, for om de aksepterer den vil de måtte innrømme for seg selv at de befinner seg på feil side av historien. Og da vil virkeligheten rase sammen for dem, sier Vyshnevska.

Nå håper de at serien deres får et norsk publikum, så vi fortsatt skal huske på at ukrainerne er i en voldsom forsvarskrig mot en nådeløs motstander.

– Vi vil fortsette å kjempe, for vi har jo noe å kjempe for. Ettersom krigstrettheten har begynt å sige inn kan vi kanskje vekke folk og gi ny energi med denne serien, sier Kateryna Vyshnevska.

– Da vi så den sammen med publikum på premierekvelden, slo det meg hvor viktig det faktisk var å oppleve historier som dette fra den første tiden av krigen, sier hun.

– Selv for oss ukrainere er det fort gjort å bare leve som om ingenting pågår rundt oss, sier Anna Eliseeva.

– For vår del er det bra å bli påminnet om hvordan disse første ukene av krigen var, hvor meningsfulle de ble med tanke hvordan det førte til at vi fant styrke sammen og ble et fellesskap. Samtidig hadde vi ikke klart oss uten hjelpen fra Norge og det internasjonale samfunnet. Norge og Europa må ikke bli lei av oss nå, selv om amerikanerne tilsynelatende er blitt det, sier Anna Eliseeva.