---
2
FILM
«Madame Web»
Regi: S.J. Clarkson
USA – 2024
---
Selv i en tid de de siste filmene til Marvel har skuffet skikkelig, stiller «Madame Web» i en egen særklasse - og er omtrent på bunnivået sammen med konstant latterliggjorte «Morbius» (2022). Tilbake i 1998 sto tegneseriestudioet Marvel på randen av konkurs, og gjorde et desperat forsøk på å redde selskapet ved å tilby Sony filmrettighetene til hele superhelt-universet deres for 25 millioner dollar. I et utslag av den typen forretningsteft som har kjennetegnet studioet avviste Sony dette tilbudet, og valgte isteden å betale ti millioner for rettighetene til Spider-Man. En avgjørelse som vil gjenstå som en av de mest spektakulære feilvurderingene i moderne, amerikansk filmhistorie. Men med på kjøpet fikk de alle figurene som i årenes løp har hadde dukket opp i tegneseriene om Spider-Man, og etter at Marvel skapte sitt eget filmatiske univers har Sony prøvd å melke denne investeringen til siste dråpe. Stort sett ved å bygge filmer rundt skurker og obskure bifigurer fint få bryr seg om.
Den siste i rekken er «Madame Web», som i tegneseriene er en blind, lammet, aldrende mutant med telepatiske krefter. Så en perfekt rolle for Dakota Johnson, da. I denne fritolkningen er hun Cassie Webb, en sosialt utilpass akuttlege i New York anno 2003, som suser rundt i en ambulanse sammen med arbeidspartneren Ben Parker (Adam Scott). Ja, han som senere blir Spider-Mans onkel Ben – men det spiller absolutt ingen rolle her.
Les også: Sånn ser du Marvel-filmene i riktig rekkefølge
Cassie mistet moren sin i en edderkopp-relatert tragedie i Amazonas-jungelen, og har vokst opp i fostersystemet. Så hun blir veldig ubekvem så fort hun må håndtere barn, eller det blir snakk om familieliv. Sånt er dyp karakterutvikling, og et skoleeksempel på hvordan man skriver skikkelig bra filmmanus. Ja, jeg er sarkastisk. Etter å ha nesten druknet i Hudson-elven utvikler plutselig Cassie evnen til å se noen sekunder inn i fremtiden, noe som blir et hendig hjelpemiddel etter at superskurken Ezekiel Sims (Tahar Rahim) går på krigsstien. Sims er tilfeldigvis mannen som myrdet Cassies mor i Amazonas-jungelen, for å få fatt på en edderkopp som ga ham psykiske superkrefter.
Som straff er Sims forbannet med konstante mareritt, visjoner fra en fremtid der han blir drept av tre kvinnelige superhelter i Edderkoppen-kostymer. Løsningen er å spore opp disse heltene før de utvikler superkrefter, og kverke dem før de blir et problem. Disse forsvarsløse tenåringene viser seg å være Julia Cornwall (Sydney Sweeney), Anya Corazon (Isabela Merced) og Mattie Franklin (Celeste O’Connor), som alle tilfeldigvis befinner seg på samme T-banevogn da Cassie da får en visjon av at Ezekiel dreper dem. Sånt er effektiv historiefortelling, og et skoleeksempel på hvordan man konstruerer vanntette plott. Ja, jeg er fortsatt sarkastisk. Det er dermed opp til Cassie å motvillig beskytte disse jentene mens hun nøster opp sin egen fortid, blir fortrolig med sine klarsynte superkrefter og til slutt finner en måte å overvinne Ezekiel Sims på i et spektakulært underveldende antiklimaks.
Det sier seg selv at disse tenåringene har selvoppholdelsesdriften til lemen på vei i full fart rett mot nærmeste klippe, så Cassie må med jevne mellomrom storme inn i siste liten for å redde dem fra Ezekiel. Mon tro om de ikke vekker Cassies morsinstinkter, og danner en provisorisk familieenhet?
[ «Spider-Man»-universet vokser og vokser, nye filmer og serier er underveis ]
Allerede i de første minuttene er dialogen så lattervekkende dårlig at jeg ble overbevist om at åpningsprologen egentlig var ment som en parodi. Kanskje en teit tøysefilm hovedpersonen ser på TV før den virkelige historien starter, eller noe sånt. Men dessverre ikke, «Madame Web» er bare skrevet så komisk dårlig. Ingen stor bombe, siden manuset er skapt av radarparet bak kalkunen «Morbius». Dialogføringen her er så bemerkelsesverdig forferdelig at «Madame Web» ble grundig latterliggjort på nettet så fort den første traileren dukket opp, og en av replikkene («Han var i Amazonasjungelen sammen med min mor da hun forsket på edderkopper like før hun døde») ble en populær «meme» folk lo godt av. Så det er nesten enda morsommere at den setningen er klippet bort fra kinoversjonen.
Les anmeldelse: (+) «Håndtering av udøde»
Enda morsommere at Dakota Johnson sparket agenten sin like etter at denne traileren ble sluppet. Hun gjorde nylig narr av hvor dum filmen er under et intervju med Seth Meyers, og det er lett å sympatisere med hennes sarkastiske resignasjon over å ha endt opp i noe så toskete. I den grad filmen fungerer (og jeg sier slett ikke at den gjør det), så er det takket være Dakota Johnson. I alle fall i de små glimtene der hennes naturlige sjarm og sans for humor kommer til syne, men det er sannelig ikke særlig ofte. Til gjengjeld er «Madame Web» full av ufrivillig humor. Det er for eksempel artig at de fleste replikkene til den franske skuespilleren Tahar Rahim er ettersynket på en måte som får ham til å minne om en spagettiwestern-skurk fra sekstitallet, mens leppebevegelesene hans bare unntaksvis korresponderer med dialogen.
Det allmenne inkompetansenivået her når knapt opp til en pilotepisode til en billig TV-serie som ble skrinlagt for tjue år siden, men «Madame Web» legger fortsatt skamløst opp til en fortsettelse. Tror nok ikke det, nei. Jeg aner ikke hvorfor Sony-studioet fortsetter å finansiere disse kyniske superhelt-fiaskoene, rent bortsett fra at de kanskje pønsker på flere forhandlinger med Marvel-studioet og håper at disse filmene på en eller annen måte vil styrke posisjonen deres som rent utpressingsmiddel. Sony akter åpenbart å spy ut flere slurvefilmer med stadig mer obskure bifigurer fra Spider-Man-universet: deres stadig utsatte «Kraven the Hunter» kommer angivelig på sensommeren, mens «Venom 3» slippes i november.
