Heavy metal rådebank

---

4

TEATER

«Vi er fem»

Av Matias Faldbakken

Regi: Ole Johan Skjelbred

Med Stine Fevik, Selome Emnetu, Håkon Ramstad, Madalena Sousa Helly-Hansen

Nationaltheatret, Torshovteatret

---

Matias Faldbakkens roman «Vi er fem» (2019) framstår som en lagkake med mange dimensjoner og innfallsvinkler for den som fristes til å dramatisere den for teateret. Regissør og bearbeider Ole Johan Skjelbred har ikke overraskende vektvalgt den absurde og bekmørke humoren som ligger i fortellingen som Dagsavisens anmelder kalte en «bygderoman på speed». Det siste er bokstavelig på plass nå også, og da tenker vi ikke først og fremst på tempoet på scenen, selv om det innimellom er relativt høyt. Uansett tempo er stjernen i oppsetningen lyddesigner Bendik Toming og ensemblets evne til samspill med hans lydkulisser.

Mellom lagene av heavy metal, familieverdier, bygdekultur, frisørdrama og science fiction ala tegneseriesjangeren «Selsomme historier», ligger en resonans fra et dypere lag hvor fortidens slagg ligger gjemt. Men her er også tomgangskjøring og rådebank fra avslitte koblinger. Skjelbred vil mye, men akkurat som med den nevenyttige familiefaren Tormod (Håkon Ramstad) i stykket, sliter han med å beholde kontrollen over skaperverket sitt. Det skyldes først og fremst den evigvanskelige øvelsen det er å dramatisere romaner.

Stedet er bygda Råset tre timer nord for Oslo, og rått er det. Altmuligmannen Tormod og frisøren Siv (Stine Fevik) har holdt sammen siden ungdomsårene, og de har barna Alf (Selome Emnetu) og Helene (Madalena Sousa Helly-Hansen). Da stykket starter er familien stagner i hverdagsrutinen. Først senere antydes historien om da forholdet til foreldrene holdt på å gå til grunne, tilbake da Tormod gikk yrkesfag. Da begynte han å henge med Espen, «en kvikk jævel» som fikk Tormod til å skjønne at han både hadde anlegg for drikking og andre stimulanser. Men med Sivs hjelp fikk han temmet sitt indre monster. Han har henne å takke for det de har, også de to barna.

Siv nekter å få flere barn, så de anskaffer en hund, Snusken, og så er de fem. Helt til Snusken en dag er søkk borte. Den oppfinnsomme Tormod kompenserer ved å lage ting av rødleire som han elter sammen med kunstgjødsel og natron, og etter hvert et par ingredienser til som Espen dukker opp fra fortiden med. Deigen, eller Klumpen som den døpes, våkner til liv, og er først en hjelpsom håndlanger i huset som hele familien er forundret stolte over og til og med går på tur med.

Men etter en natt med en tilfeldig digital oppkobling skjer det noe. Virus, innsikt, et sug etter noe? Hvem vet, men snart begynner ryktene å gå på bygda. Helene som har dagdrømt om at foreldrene er blitt «invadert» på samme måte som menneskene i den klassiske B-filmen «Invasion Of The Body Snatchers», er kanskje ikke så langt unna sannheten. Referansene til amerikansk science fiction og horror er det flere av. «The Blob» bare en av dem.

Ole Johan Skjelbred benytter seg av et ekspressivt scenespråk hvor de fire outrerte skuespillerne får meske seg i gjentakelser, mye mimikk og herlige partier og monologer med bygdeslang. Stine Fevik har noen formidabelt morsomme monologer fra «sallongen» som ikke sparer noen, minst av alt ektemannen. Siv er dessuten et hårete, men i sceneversjonen udefinert bindeledd til fortiden i denne historien, som etter hvert løser seg opp til en fabel et sted mellom virkelighet og fantasi. I denne sammenhengen kan «Klumpen» symbolisere så mangt.

Den jødiske Golem-myten som hellige menn skapte av dødt materiale som leire er nærliggende, det samme Mary Shelleys fortelling om monsteret Frankenstein skapte. «Klumpen» til Tormod kan både ses som en advarsel mot å etterstrebe makt og som en kritikk av vitenskapen. For som med «Frankenstein» er det skapte monsteret snarere er et speil på det monstrøse i vitenskapsmannen som skaper det.

I «Vi er fem» kan man i enda sterkere grad enn da romanen kom, legge til en kritikk mot robotteknologi og kunstig intelligens pakket inn i flettverk av populærkulturelle referanser fra litteratur, film og dataspill. I romanen som i stykket er det en tilfeldighet som gir «Klumpen» et intellekt, og det er tilfeldighetene som gjør at vitenskapen mister kontrollen.

Faldbakkens roman er et overflødighetshorn av fantasi satt inn i en nær realistisk ramme. Skjelbred bygger visuelt og humoristisk videre på det fantasifulle, mørke og makabre i fortellingen, men hans egen scenografi i samarbeid med Ane Ledang Aasheim er sparsommelig. En «stressless-stol» i taket, to gedigne grå «gardiner», noen lommelykter og noe sammenrasket interiør bakerst som illuderer et hjem eller et verksted. Blant annet en utstoppet grevling, også det en kvikk jævel når den biter seg fast. Men de mest sentrale rekvisittene derimot, de som gir teaterversjonen en egen dimensjon, er laget av og med lyd.

Og det er lyden like mye som hverandre skuespillerne agerer med og mot. Snekring, en bevegelse, Espens Zippo-lighter som han håndterer som en revolvermann, slag og alle slags lyder enten de er av dyr, mennesker, motorer eller levende leirklumper. Den siste er forresten fysisk til stede på scenen i form av de fargerike formasjonene av lyskjegler. Skjelbred og skuespillerne overlater svært mye til fantasien, men lyd og lys (Mathias Lundgren) brukes på samme intuitive vis som symboler og figurer i en tegneserie. Fragmenterte samples (?) av metalmusikk risles over scenen, og Metallicas debutalbum «Kill’em All» er i hvert fall i navnet til stede.

Skjelbred har lagt romanens observerende stemme i munnen på skuespillerne, og kuttet ned på rollegalleriet. Utover kjernefamilien er det kun Espen som er igjen, herlig spilt av Selome Emnetu som gjør en dobbeltrolle som den litt atale slampen Alf og Espen i skinnjakke med Opel på ryggen. Med bred stavangerdialekt viser hun en nesten obsternasig evne til komisk timing, og skaper helstøpte skikkelser til å le seg skakk av, godt hjulpet av Aasheims kostymer som både understreker og abstraherer, med heavy metal-t-skjorter og for Feviks del en anselig samling kvinnelige cowboyboots. Men også glitter, hårete overdrivelser og antrekk som bryter med realismen som ligger i det hverdagslige, i navnene, yrkene og musikken. Og til slutt også en line dance av alle ting, som bryter formålsløst med helheten.

Stine Feviks overrumplende og rappe levering av monologene gjenspeiles av selve framtoningen, som en bygdas «femmes fatale» som stiger ut fra frisørsalongen og det sofabehagelige A4-livet, er ubetalelig. Helly-Hansen som Helene målbærer det framvoksende mørket med heavy metal-stafettpinnen hevet. Og Håkon Ramstad spiller Tormod på en måte som får fram tomrommet i denne skikkelsen.

Det er Tormod som vinner vår sympati i en moralfortelling som tangerer det groteske og det makabre. «Nå rakner alt her» utbryter han rett som det er, som en Jon Fosse-skikkelse fra Innlandet som dras mot undergangen. Men det rakner også litt i Skjelbreds ambisiøse flettverk av stykkets og historiens mange lag og symboler.

I kjent stil bruker han gjentakelsene og de uttværende scenene og replikkene som en komisk effekt, men her fungerer det innimellom mot sin hensikt. Han etablerer familien og sujettet med alle referansene og det mørke suget, men trådene løsner etter hvert og forestillingens siste del blir mest en serie scener uten forankring, men med åpenbar publikumsappell, som den nevnte linedance-scenen. De gir knapt en reell sammenfatning av det absurde eventyret med mindre du kjenner boken, og det blir en svakhet. Stykket er morsomt og lattervekkende, men kunne med fordel vært strammere og mindre insisterende i det repeterende. Vi ler av det åpenbart komiske, av overdådigheten og av nær karikerte arketyper, men mellom disse scenene blir regigrepet stående i veien for muligheten til å engasjere seg fullt og helt i historien.