Hjemsøkt av fortiden

---

4

FILM

«All of Us Strangers»

Regi: Andrew Haigh

England/USA – 2023

---

Det vil ikke være direkte feil å beskrive «All of Us Strangers» som en spøkelseshistorie, siden hovedpersonen definitivt er hjemsøkt – men i likhet med mesteparten av filmene til Andrew Haigh er dette først og fremst et melankolsk arthouse-drama definert av regissørens identitet som middelaldrende, homofil mann.

Haigh har tatt sitt utgangspunkt i Taichi Yamadas roman «Strangers» fra 1987 (året etter filmatisert som det overnaturlige mysteriet «The Discarnates»), men han har tonet ned horror-elementene og forandret det sentrale kjærlighetsforholdet i filmen til to menn. Haigh har viet mesteparten av karrieren til å fortelle historier med «queer»-tematikk; fra det romantiske dramaet «Weekend» til HBO-serien «Looking». Han har selv beskrevet prisvinneren «All of Us Strangers» som sin mest personlige film; som utforsker hans forhold til foreldrene, en oppvekst preget av utenforskap og utfordringene med å bli fortrolig med sin identitet i en tidsalder definert av HIV og uvitenhet. Delvis spilt inn i Haighs barndomshjem utenfor London, med klare selvbiografiske trekk som inkluderer bruk av regissørens egne familiebilder.

Lever du lenge nok vil fortiden hjemsøke oss alle, og det er lett å bli fanget der. Hovedpersonen Adam (Golden Globes-nominerte Andrew Scott) er en avatar for regissøren selv; en ensom manusforfatter som nylig har flyttet inn i en flunkende ny skyskraper i sentrale London, der han tilsynelatende er den eneste beboeren. Etter at brannalarmen går oppdager han at det faktisk bor enda en person i bygningen: Harry (Paul Mescal) – som like etterpå banker på døren hans med en whisky-flaske i hånden. Hjerteskjærende sårbar, slett ikke sober og han har det åpenbart ikke bra.

Harry inviterer seg selv inn, men Adam er alt for reservert, forknytt og introvert til å takke ja til hans sjenerøse tilbud. Han er dessuten opptatt med sitt siste prosjekt; et filmmanus basert på hans egen oppvekst som homofil ung mann i Croydon. Adam sliter med å finne inspirasjon, døser uinspirert foran TV-en fremfor å skrive og kommer ingen vei. Så i et forsøk på å finne inspirasjon tar han toget til hjembyen; vandrer alene rundt i barndommen og får øye på en yngre mann som virker veldig interessert. Det er lett å anta at alt ligger til rette for en seksuell opplevelse, men isteden viser denne mannen seg å være Adams far (Jamie Bell). Han hadde sannelig ikke ventet å se sønnen sin her, men inviterer ham hjertelig hjem til middag.

Mamma (Claire Foy) er strålende fornøyd over å få et uventet besøk av gutten sin, og de har en koselig mimrekveld før Adam hopper på siste tog tilbake til London. Han lover å besøke dem igjen snart. Det er litt besynderlig at foreldrene ser yngre ut enn Adam, og at barndomshjemmet ser ut til å være fryst i tid. Enda merkeligere at foreldrene til Adam døde i en bilulykke da han var elleve år gammel. Denne overnaturlige gjenforeningen vekker mer enn kreativiteten i Adam; han bryter ut av ensomheten og inviterer naboen Harry hjem til seg. De innleder et ømt kjærlighetsforhold som har noen klare paralleller til Andrew Haighs «Weekend», og er preget av de samme ærlige skildringene av seksuell intimitet. Mens forelskelsen blomstrer drar Adam jevnlig tilbake for å besøke foreldrene, som er veldig nysgjerrige på hvordan livet til sønnen har vært siden de forlot ham i barndommen. Han må komme ut av skapet til den avdøde moren, som ikke er helt fortrolig med tanken på at sønnen er homofil, mens faren reagerer så sensitivt som man kan forvente av en mann fra hans generasjon. De snakker ut om ting de angrer, om savn, forsoning og minner.

Alt virker veldig dagligdags og normalt, men situasjonen blir gradvis mer fortvilet mens Adam innser at han før eller senere er nødt til å gi slipp på foreldrene igjen og bevege seg videre. Alt blir dessuten tristere i takt med at Adams virkelighetsoppfatning blir mer grumsete. Andrew Haigh legger stor vekt på musikken, med utvalgte spor fra den flyktige epoken på åttitallet da britisk listepop tok en snartur ut av det regnbuefargede skapet (Bronski Beat, Erasure, Pet Shop Boys) og han gjør Frankie Goes to Hollywoods juleklassiker «The Power of Love» til et sentralt element.

«All of Us Strangers» er gjennomført velspilt og har noen oppriktig rørende øyeblikk, selv om Andrew Haigh til tider tipper over i ren sentimentalitet. Hvert eneste element virker møysommelig gjennomtenkt ned til minste detalj, med en formell kjølighet som gnisser mot det følelsesmessige engasjementet. Det er lett å anta at mye av dette vil resonere enda dypere blant publikummere som deler regissørens livserfaringer, og tilhører hans generasjon. Men utover det utforsker Haigh universelle temaer og følelser, som sirkler rundt ensomhet, sorg, lengsel, isolasjon, aksept og løsrivelse. Vi er alle på vårt vis hjemsøkt av fortiden, og desto lengre vi får lov til å leve, desto større blir de skyggene. Jeg er fortsatt ikke helt sikker på om filmen som helhet fortjener all skamrosen den har fått i enkelte kretser – men det er en vakker tanke for alle oss som har mistet våre nærmeste: hva om vi kunne dra tilbake til dem en liten stund, snakke ut om det som plager oss og late som om alt er nå som det engang var?