Sensasjonen fra Grammy-showet: Tracy Chapmans stille revolusjon

I fjor fikk den amerikanske countrysangeren Luke Combs en av årets store hits i USA med sin versjon av «Fast Car». Opprinnelig spilt inn og utgitt av Tracy Chapman i 1988. En rørende drøm om bedre tider, om å komme ut av fattigdommen, og ikke minst finne et sted å bo. Sangen er ikke akkurat blitt mindre aktuell i de 36 årene som har gått siden den ble til.

På det store Grammys-showet framførte de to den sammen for første gang, og rørte publikum til tårer. Combs var ikke så rent lite rørt selv. «Finn noen som ser på deg slik som Luke Combs ser på Tracy Chapman» sto det i et kommentarfelt. På tross av det stjernespekkede showet var det vel bare Taylor Swift man snakket mer om etterpå. Swift selv reiste seg i salen og sang med til «Fast Car» i fem minutter.

Tracy Chapman var 24 år gammel da hun i 1988 ga ut sitt første album. Det fikk umiddelbart stor oppmerksomhet. Jeg tar det ut av hylla igjen, og finner det opprinnelige presseskrivet inni, fra det nyopprettede norgeskontoret til plateselskapet WEA (Warner/Elektra/Asylum). «En gang iblant dukker det opp et talent som får en til å spisse ørene litt ekstra», er den første setningen. Denne gangen holdt markedsføringen det den lovte. Jeg henter fram oppfølgeren «Crossroads» fra året etter, også den med presseskriv, der det meldes om nærmere 10 millioner solgte eksemplar av debutalbumet, 80.000 av dem i Norge. Albumet gikk til topps på salgslistene i de fleste vestlige land. I Norge måtte hun riktignok se seg slått av Jahn Teigens «Klovn uten scene».

Tracy Chapman opptrådte ofte alene på scenen, men hadde på plata med seg et band som spilte diskret bak henne. Sympatisk produsert av David Kershenbaum, som kom fra jobber for britiske artister som Graham Parker og Joe Jackson. Rytmeseksjonen på debutalbumet var Larry Klein (bass) og Denny Fongheiser (trommer), som hyggelig nok også sto bak henne på Grammy-showet 36 år senere.

Åpningssangen «Talkin’ Bout A Revolution» fortalte om et begynnende opprør i køene hos sosialhjelpen, arbeidskontorene og Frelsesarmeen. De andre sangene handlet om rasisme («Across The Lines»), vold i nære relasjoner («Behind The Wall») og utenrikspolitikk («Why»), men også smektende romantikk («Baby Can I Hold You Tight»). Albumet kom med tekstark der sangene var oversatt til fire språk. Dette innholdet ble regnet som viktig.

Albumet ble anmeldt av Kjetil Rolness i Nye Takter, under overskriften «Revolusjonen som hvisker» – en henvisning til «Talkin’ ‘Bout A Revolution», som fortsetter fra tittelen med et «sounds like a whisper». «Her har dere reinkarnasjonen av den politisk-romantiske singer/songwriter med enkel kassegitar og inntrengende røst, engasjert følsom, og – ifølge pålitelige kilder – garantert autentisk». Anmelderen mente at LPen brøt tyngdeloven som ellers ville fått alle de riktige meningene og de edle følelsene til å falle plumpt til jorden: «Tracy Chapman synger ikke bare om disse tingene, hun synger dem».

Det avgjørende gjennombruddet for Tracy Chapman kom på Wembley stadion i London 11. juni 1988. Under en konsert som feiret 70-årsdagen til Nelson Mandela, som fortsatt satt fengslet i Sør-Afrika. Chapman gjorde en kort opptreden på ettermiddagen. Hovedattraksjoner som Bee Gees, Dire Straits og Whitney Houston sto i kø for å opptre etterpå. Men Stevie Wonder fikk tekniske problemer, en harddisk til synthen hans var forsvunnet, og han måtte fortvilet utsette sin avdeling. Gode råd var dyre, men Tracy Chapman ble i all hast sendt på scenen igjen for å fylle tomrommet, alene med kassegitaren. Nå sang hun «Fast Car» med en overbevisning som reddet dagen – og tok henne et godt steg oppover i folks bevissthet. Hun var tilbake på Wembley to år etter, da Mandelas løslatelse fra fengselet ble feiret med en ny stor konsert – nå med hovedpersonen selv til stede. I mellomtiden hadde hun laget den nye sangen «Freedom Now» til ham.

I 1988 lagde Nye Takter den første Kritikertoppen, der det norske anmelderkorpset samlet kåret årets beste plater. Tracy Chapman var på toppen av albumlista, foran Traveling Wilburys og R.E.M. «Fast Car» måtte nøye seg med en 10. plass på singellista som ble toppet av Tanita Tikaram og «Good Tradition». Denne avissida hang i glass og ramme i lokalene til WEA i mange år etterpå.

Sommeren etter spilte både Tracy Chapman og Tanita Tikaram på Kalvøya, som fortsatt var Norges desidert største festival. Hvem som var hovedattraksjonen er ikke godt å si. Begge artistenes støtteapparat insisterte på at deres artist skulle toppe plakaten. Ifølge Leif Gjerstads bok om festivalens historie ble det derfor trykket to sett plakater, og det ble sørget for at artistene bare kom i nærheten av sine «egne». Hvem som spilte sist var ikke et avgjørende statussymbol på Kalvøya. For å sørge for at ikke alle skulle hjem samtidig over den trange broa inn til Sandvika gikk den jobben til den mindre kjente australske gruppa The Black Sorrows. Uansett ble ikke dette den store festdagen mange hadde håpet på. Det var surt og kjølig, og vinden tok med seg mye av lyden fra Tracy Chapman og gitaren hennes.

En trist vedheng til den nye interessen rundt Tracy Chapman er at hun helt ufrivillig blir dradd inn i vår tids kulturkrig. Etter et velkjent mønster, der en irritert og dårlig informert stemme protesterer mot urettferdighet, og et helt hylekor bruker dette som enda et påskudd til å rope WOKE!!! I dette tilfellet begynte det med en kommentar i Washington Post, som viste til suksessen til Luke Combs, hvit man som synger country, og hevdet at det samme aldri kunne skjedd med Tracy Chapman, skeiv, svart dame. Et grunnleggende uinformert standpunkt. Vi kan også minne om at hun fikk tre Grammy-priser for sitt første album. Combs har foreløpig ingen å vise til. Alle årene hun var borte har tydeligvis ført til at mange har glemt, eller aldri har visst hvor stor Tracy Chapman var den gangen.

Vi kan komme med flere eksempler på den store suksessen: Duetten med Luciano Pavarotti i «Baby, Can I Hold You Tight» var kanskje ikke hennes viktigste stund, men sånt skjer ikke for hvem som helst. Mer relevant for hennes del var turneen «Human Rights Now» for Amnesty International i 1988, med Bruce Springsteen, Sting, Peter Gabriel, Youssou N’Dour og Tracy Chapman, til mange av verdens største idrettsplasser.

Det nevnte oppfølgeralbumet «Crossroads» i 1989 ble ikke en like stor suksess som debuten. Overraskelsesmomentet var borte, selv om mange av sangene var sterke nok. I 1995 kom et sterkt oppsving med albumet «New Beginning», og singelen «Give Me One Reason» som med en 3. plass på Billboards Hot 100 ble hennes største hit. Det er sannsynligvis det nærmeste en reinspikka blueslåt har kommet seierspallen på denne lista, og finnes i en alternativ versjon med Eric Clapton på gitar.

Tracy Chapman har ikke gitt ut nye album etter «Our Bright Future» i 2008, og etter dette sluttet hun også å gjøre konserter. Siden har opptredenene bare vært sporadiske og for spesielle anledninger. Som å synge «Talkin’ Bout A Revolution» i et TV-show før presidentvalget i 2020, og «Fast Car» med Luke Combs på Grammy-showet nå. Det er kanskje bare ønsketenkning at den nye interessen fører til at vi får se og høre mer av henne igjen? Inntil videre er sangene fra det første albumet fortsatt sørgelig aktuelle.