Gaming-teater med for lite på spill

---

4

TEATER

«Det mørke fortet»

Av Frode Gjerløw og Håkon Dalsbø

Regi: Frode Gjerløw og Håkon Dalsbø (medregi)

Scenografi og kostyme: Gjermund Andresen

Videodesign: Thomas Gallagher

Gamemaster: Raymond Corrado Knudsen

Med: Arjan Nilsen, Jonas Lihaug Fredriksen, Albertine Lundrgen, Siren Jørgensen

Minecraft-verdenen er skapt av Skogliv

Riksteatret

---

Riksteatret frir denne vinteren og våren hemningsløst til de yngre teatergjengerne når de i samarbeid med Teatret Vårt og Hålogaland Teater byr på den nyskapte forestillingen «Det mørke fortet. Et Minecraft-eventyr». Forestillingen er utviklet av Frode Gjerløw og Håkon Dalsbø. På scenen finner vi bl.a. gamer Jonas Lihaug Fredriksen, og seks heldige barn får være med og spille Minecraft som en del av forestillingen. Med tanke på at en stor andel barn i aldersgruppen ni til tretten år engasjerer seg i nettopp Minecraft, og at spillet har bredt om seg bl.a. pedagogiske opplegg, er det ikke noen dum idé kommersielt sett å lage teater med dette spillet som utgangspunkt. Men sett fra et kunstnerisk og teaterkritisk sted er det mer problematisk.

I «Det mørke fortet» treffer vi Vegard (Arjan Nilsen) som skal begynne på ungdomsskolen og som har det trøblete hjemme. Moren (Siren Jørgensen) strever med sitt, og Vegard har selv sendt bekymringsmeldinger til Barnevernet i et håp om å få hjelp. Når forestillingen starter, skal han bo hos storebroren Kristoffer (Jonas Lihaug Fredriksen) som jobber på et tivoli, og Vegard synes situasjonen er ugrei. Men så treffer han den jevnaldrende Marah (Albertine Lundgren) på tivoliet, og sammen reiser de på en sommerleir der de blant annet får spille MInecraft. Og plutselig åpner verden seg for Vegard, på godt og vondt.

Fortellingen om barnet som sliter og som flykter inn i fiksjon eller spill, er en klassisk og noe forslitt fortelling. Utviklerne av denne forestillingen har klart å skape en ramme der Vegards liv som gamer får en naturlig plass, men de gir oss ikke noe nytt når det gjelder karakterutvikling eller fremstilling av relasjoner mellom barn og mellom voksne og barn. For et ungt publikum vil selvsagt ikke fortellingen virke forslitt, men ser man denne forestillingen som voksen, er det lett å tenke at grunnfortellingen ikke er spesielt oppfinnsom.

Mens Vegard prøver å finne ut av livet, både alene og sammen med Marah på sommerleiren, er han også spillkarakteren Veguard i Minecraft. Vegard fremstilles som en dyktig gamer, men i spillet støter han på problemer når et stort slott, Det mørke fortet, dukker opp. Fortet bærer en forbannelse og gjør alle venner til fiender. Mye av handlingen i forestillingen foregår i Minecraft og viser Vegard/Veguards kamp mot forbannelsen som hviler over Det mørke fortet.

[ Teaterversjonen av «Anna Karenina» på Centralteatret er en veldig uromantisk opplevelse (+) ]

Her stilles vi overfor en klassisk kamp mellom det onde og det gode, som også representerer Vegards kamp med egne følelser overfor moren. Kampen mellom det onde og det gode er enda et element som ikke gir denne forestillingen preg av å være spesielt oppfinnsom. Dette oppleves heller som en slags ekstrakt av hva f.eks. fantasy-sjangeren kan tilby.

Det egentlig nye her er hvordan teater og spillverden forenes, og om ikke annet, er i alle fall dette noe som treffer barn som har et forhold til Minecraft. Spillverdenen vi får se, er rik og detaljert og har tatt tid å skape, og for mange barn er dette et gjenkjennelig univers. De vil sikkert ha en opplevelse av at deres interesser og lek tas på alvor. Dessuten er det sikkert gøy å få være ett av barna som får spille under forestillingen. Det kunstneriske teamet har klart å skape en enhet av teater og spill, bla. gjennom Gjermund Andresens scenografi som består av kubeformede elementer, som tydelig spiller på at Minecraft-verdenen også bygges ved hjelp av kuber.

[ Teaterforestillingen om politivoldssaken i Bergen er en «true crime» som knapt er til å tro (+) ]

Og publikum får være med på Vegards spillopplevelser, som kan ses på en stor skjerm over ham på scenen. Men hvorfor har man ikke klart å skape en mer banebrytende teateropplevelse av dette? Hvorfor har Frode Gjerløw og hans kunstneriske team satset så trygt? Kanskje fordi de tenker at spill-interesserte barn vil like dette uansett? Eller kanskje er ikke teknologien alene veien å gå for å skape noe virkelig originalt for barn og unge?

I min anmeldelse av «@ragnarok08» på Vega Scene (11. februar 2024) tok jeg til orde for at teatret helst bør gi både voksne, barn og unge andre typer opplevelser enn det de kan få via skjerm. I møte med «Det mørke fortet» blir jeg bare tryggere på akkurat den oppfatningen. Gjennom teaterkunst kan barna få møte en annen estetikk, andre historier og en annen type spenning enn den som produseres digitalt. I vår tid er det nettopp det som gjør teatret unikt.

Dersom man vil bygge en teaterforestilling rundt et spillkonsept, bør man samtidig også tenke nytt når det gjelder å skape en fortelling i teaterrommet. I «Det mørke fortet» har man lent seg for mye på fortellinger og narrative elementer som er for forutsigbare og velbrukte til at dette blir interessant teater. Men enkelte barn blir helt sikkert vilt begeistret allikevel.

Turnépremiere i Molde 23. februar. Produsert av Riksteatret i samarbeid med Teatret Vårt og Hålogaland Teater