Kultur

Leiemord for hele familien

Den norske familiefilmen «Victoria må dø» gyver løs på stemor med stor entusiasme og høyt ambisjonsnivå,

Dagsavisen anmelder

---

5

FILM

«Victoria må dø»

Regi: Gunnbjörg Gunnarsdóttir

Norge – 2024

---

Det er vanskelig å påstå at norske barnefilmer generelt sprudler av høye ambisjoner og oppviglersk oppfinnsomhet, men bergenske «Victoria må dø» skiller seg definitivt ut. Bare tittelen alene bærer besnærende løfter om noe utenom det vanlige, og de forventningene blir virkelig innfridd. Det er mer enn et snev av Wes Anderson, Roald Dahl og Lemony Snicket over denne svarte komedien, som er overraskende skarpt skrevet (av regidebutanten Gunnbjörg Gunnarsdóttir og «Førstegangstjenesten»-skaperen Rolf-Magne Andersen).

Jeg mistenker at enkelte politisk korrekte foreldre muligens ikke vil sette kjempestor pris på filmens ramsalte språkbruk, avslappede forhold til stump vold mot stemødre og amoralske sans for humor, som definitivt tøyer grensene for hva vi er vant til å se i norsk barnefilm. Noe som har bidratt til at «Victoria må dø» (ikke å forveksle med Paulo Coelhos prisbelønte roman «Veronica vil dø», eller den norske sparebluss-grøsseren «Alle må dø») har fått en litt strengere niårsgrense her hjemme, med begrunnelsen: «inneholder en scene med våpen og har en tematikk som kan virke urovekkende på yngre barn». Teknisk sett feil: filmen inneholder en rekke scener med våpen, og er sikkert betydelig mer urovekkende for eldre foreldre enn yngre barn. Men uansett, for oss ansvarsløse voksne uten moralsk ansvar for lettpåvirkelige smårollinger er dette med god margin den mest gøyale familiefilmen laget her hjemme på så lenge jeg kan huske.

«Victoria må dø»

Det lettere sosiopatiske søskenparet Hedvig (Mille Sophie Rist Dalhaug) og Henrik (Sverre Thornam) har mistet moren sin, og liker slett ikke at den søkkrike faren Nikolai (Morten Svartveit) har gått hen og funnet seg en ny kone. Victoria (Ine Marie Wilmann) viser seg å være en forfengelig, smålig, dominerende, undergravende, fasadefiksert Oslo-dame, som markerer seg med strenge leveregler, konstant knipsing av Insta-bilder og ufyselig oppførsel. Det Hedvig diplomatisk beskriver som en «jævla drittkjerring». Victoria forlanger at familiens sommerhus blir malt om i beige farger før det selges for å finansiere forflytning til Frogner, nedlegger forbud mot boller før lunsj, påbud for sokker innendørs og truer med knekkebrød hvis ungene ikke kommer tidsnok til middagsbordet.

Pappa er patologisk konfliktsky, har gelé der ryggraden burde vært og vil bare at alle kommer overens, så Hedvig bestemmer seg for at noe må gjøres. Victoria må dø. Eneste løsning er å ansette en leiemorder for å drepe den slemme stemoren, men det innebærer en viss risiko å bestille drap på «The Dark Web». Hvis de blir svindlet for pengene kan de jo ikke bare anmelde saken til politiet. Sikkert tryggere å rekruttere en leiemorder hjemme i Bergen, som jo er stappfull av kriminelle elementer.

«Victoria må dø»

Etter skoletid og korøvelse begir Hedvig og Henrik seg ut i sommer-idylliske Bergen på jakt etter gode kandidater, og valget faller på Carl (Leo Ajkic). En arbeidsledig, bosnisk småbarnsfar som sliter med inkassogjeld og slett ikke har noen erfaring innen leiemord. Men siden Nav har kuttet bostøtten, datterens blokkfløyte blir ødelagt og ungene tilbyr ham ti millioner kroner i kontanter for jobben ser han seg nødt til å akseptere tilbudet. De bortskjemte bøllefrøene sliter med å cashe inn aksjefondene sine for å betale Carl, men finner en uventet sponsor i besteborgerlige farmor (Agnete G. Haaland) – som ikke kan fordra den nye svigerdatteren, og er helt enig i at Victoria må dø.

Herfra er det lett å tro at overklasseungene gradvis oppdager at Victoria innerst inne egentlig er ganske snill, og angrer seg. Men isteden velger «Victoria mø dø» å ta en ganske annen retning, som resulterer i bortføring under bryllupsfesten, båtjakt og alle får omtrent som fortjent. Det er en risikosport å gi uerfarne barneskuespillere så mye innfløkt dialog, men både Mille Sophie Rist Dalhaug og Sverre Thornam fikser den krevende oppgaven med glans og mye sjarm. «Victoria må dø» er jevnt over veldig bra castet, og nyter godt av et pastellfarget filmfoto med presise Wes Anderson-komposisjoner i ukarakteristisk sommerlige Bergensomgivelser (selv om de artige bloopers-klippene under rulleteksten antyder at været var temmelig kjølig. Som sagt: Bergen).

«Victoria må dø»

Her gjøgles det treffsikkert med klasseforskjeller, besteborgerlige Berngensfruer som byr på nystekte boller, ufyselige strebere fra Oslo som egentlig er simple totninger, nongalant rasisme med Napoleonskake og hatverdige statsbyråkrater som likegyldig ødelegger liv før de tar lunsjpause. En del av dette er muligens mer moro for oss fullvoksne enn barn, men «Victoria må dø» fikser denne vriene balansegangen overraskende bra. Det føles friskt bare det at en norsk familiefilm er iscenesatt med så mye entusiasme og høyt ambisjonsnivå, av folk som åpenbart prøver å lage noe oppriktig bra. Jeg vet ikke helt om filmen er hundre prosent konsekvent i sin syrlige, satiriske tone, eller at det er nok historie her til å bære en film på nitti minutter – men det er som sagt lenge siden en norsk barnefilm har fått meg til å le såpass mye.