Endelig tilbake: Sterke sanger, i dobbel forstand

---

5

Fay Wildhagen

Let’s Keep It In The Family

Warner Music

---

I 2015 førte vi Fay Wildhagen opp på vår eksklusive liste over 11 anbefalte navn blant de 110 på Bylarm, sammen med andre nye talenter som Sondre Justad, Slutface, Cezinando og Hilma Nikolaisen. «Ung og lovende gjennom hele fjoråret, både på Øya og Over Oslo, og moden for et enda større gjennombrudd nå, med sin sjarmerende folkpop», var begrunnelsen.

Vi har hørt mye om Fay Wildhagen hele tiden siden, men i løpet av de ti årene vi har visst om henne har hun bare gitt ut to studioalbum. «Let’s Keep It In The Family» er hennes første med nye sanger på seks år. Farlig lenge for en artist som vil beholde en plass i det gode selskapet, men desto bedre når gjenhøret er så innholdsrikt som her.

Nå er det ikke sånn at Fay Wildhagen har vært borte i mellomtida. I høst var hun produsent og pådriver for hyllestalbumet «Møtested», der hun og flere andre kjente artister tolket sanger av Anne Grete Preus. Før dette hadde hun laget filmmusikk til dokumentarfilmen om Aksel Lund Svindal sammen med Kristoffer Lo. For bare tre uker siden sang hun åpningslåten på debutalbumet på hans (Los, ikke Svindals) nye gruppe, Slowshift. På tide å gjøre noe helt for seg selv.

På det nye albumet «Let’s Keep It In The Family» har Wildhagen gjort alt av arrangering og produsering selv. Heldigvis uten den massive syntetiske lyden det har vært mye av på tidligere plater. Mindre er ofte mer.

Hun har likevel med seg et hopetall venner og kjente, og en hund, i det som beskrives som jamsessions i studio. Albumet begynner stille og forsiktig med «Hymn», med Sondre Justad nynnende i bakgrunnen. I «Echoes» kommer flere med, dusinet fullt av medspillere, men kledelig og smakfullt arrangert slik at selve sangen puster med god, gammel folkelig varme. Fortsettelsen har mange fikse detaljer fra fremragende musikere som Kristoffer Lo, Signe Emmeluth og Ola Kvernberg, men aldri sånn at de stjeler oppmerksomheten fra hovedpersonen eller helheten. Albumet er spilt inn i de mye brukte studioene Propeller Music Division i Oslo og Athletic Sound i Halden, men også på fjellgården hennes i Valdres, noe som bidrar til et dynamisk lydbilde, i et spennende spenn mellom lo-fi og hi-fi.

Det første av flere felt- og familieopptak som binder sporene sammen heter «12». Det kan være 12 år gamle Fay som forteller om hvor forelsket hun er i gitarer og lyden de lager. Dette kommer til uttrykk i «Ohmygod» rett etterpå. En velbrukt tittel, men denne står seg godt mot tidligere utbrudd fra Ida Maria, Beharie, Adele og mange andre. En strålende opplagt låt, med jublende koringer som gjør den til en sannsynlig konsertfavoritt. Den påfølgende «Reason» er skrevet sammen med Øystein Greni, som bidrar til at den gitardrevne kraftpopen holdes ved like. Dette var to strålende opplagte låter i rask rekkefølge. «I Could Be Strange With You» går langsommere, men har den samme popromantikken.

Et stykke ut på albumet tar alt en annen retning. Sangere blir ikke mer forlatte enn i «Don’tknowwheretogo» (jeg kan ikke forklare orddelingene), nedtrykt ettertenksom visepop, med en uro som ikke lindres av fuglekvitringen i bakgrunnen. «Wet Pant» er Fay Wildhagen helt alene med gitaren, i sangen som skiller seg aller sterkest ut fra alle de andre. En skremmende skildring av vold i nære relasjoner, full av frykt og andre forferdelige følelser. De andre tekstene fortoner seg i utgangspunktet mer alminnelig romantiske, med velkjente gode og vonde følelser om hverandre. Kanskje må innholdet i «Wet Pant» føre til at vi hører på disse med andre føringer? Kanskje er ikke den påfølgende «Coming Home» så glad som den later som, med sin liflige banjocountry?

Til Lørdagsrevyen fortalte Fay Wildhagen at mye av innholdet kretser rundt vanskeligheter i oppveksten. Albumtittelen underbygger også dette. Mange av sangene er gripende. Jeg tror likevel at Fay Wildhagen er en av dem som ville hatt mest å vinne på å synge på norsk. Mange av tekstene høres ut som fortrolige personlige betroelser som hadde fått større gjennomslagskraft hvis lytterne hennes hadde kommet tettere på innholdet. Denne innvendingen skal ikke få stå i veien for at dette er hennes klart beste utspill hittil.

Tittelsangen «(Let’s Keep It In The Family)» (jeg kan ikke forklare parentesene) kommer til slutt. En stille, nedbrutt og pessimistisk konklusjon på et album som begynte så oppstemt og energisk. I sånne stunder må det være lov å konkludere med at disse sangene har alt.