Kultur

Rock for den kalde harde tida

Det er slutt på kosen. Fire knallharde og konsertklare band slipper album i disse dager. Vi anmelder norske Spidergawd, Bokassa, Barren Womb og Golden Core.

Dagsavisen anmelder

Primitiv eleganse med Barren Womb

rock

---

6

MUSIKK

Barren Womb

«Chemical Tardigrade»

Fucking North Pole Records

---

Barren Womb er Trondheims tyngste og hardeste band, og kunne lett sprengt bunkersveggene til Dora innenfra om de hadde villet. Til å være så høylytte har den norsk-finske duoen Tony Gonzalez (gitar/vokal) og Timo Silvola (trommer/vokal) likevel gått relativt stille i dørene, uten den store trangen til å erobre nytt land. Det vil si fram til nå.

Nylig kom videoen og låten «Squat Walker», hvor de engasjerer seg i kampen for å bevare bygninger på bydelen Svartlamoen i hjembyen som er truet av ekspropriering. Denne følges opp med albumet «Chemical Tardigrade», duoens femte og det første på Fucking North Pole Records. Det er også bandets mest skarpskårne blylodd til dags dato, et bud om apokalypsen pakket inn i et seigt skinn av satirisk giftslagg.

rock

«Chemical Tardigrade», eller kjemiske bjørnedyr om du vil, er oppkalt etter disse soveposemonsteraktige mikrodyrene som regnes som klodens mest hardføre. Små rakkere som veltende i sin egen brutale, tunge og (liker vi å tro) humorsydende mikroorganismeverden vil overleve oss alle. Soundtracket til denne prosessen leverer Barren Womb som et flerrende punkrockskrik som får skambank av duoens indre hardcorejævel. Hør bare en slugger som «High Fructose Napalm Syrup», en paranoid og mentalt forreven låt om å takle verden rundt oss. Den er tung nok bare i navnet. Men før det må du overleve «D-Beatles», som er noe i nærheten av å bli sløyet med en vinylplate, og da sikkert en av bandets egne foretrukne: «Don’t Gimme Shelter/Give me Helter Skelter» synger de, kanskje som en vag referanse til et annet gammelt Trondheimsband, men mer opplagt handler det nok om disse to: «Who are The Stones/But an obsolete blues harp?/D-Beatles. I’d rather listen to D-Beatles».

rock

Så i låten «Campfire Chemist» ratter de inn på den tyskklingende hardcore- og progrockmotorveien så man skulle tro Amon Duul trakk i den andre enden. Vi må også nevne «Bachelor of Puppets» (hvor albumtittelen er hentet fra), hvor de tar en «Breaking Bad» ganger ti i en svir av en fordrukken partyleksjon, tung og hamrende som selveste helvetes egen visjon av en bakrus. Gjennomgående er trommer og gitar-kombinasjonen så primitiv elegant og den doble vokalen så frenetisk samstemt at de driver deg ned i ubevisst knestående. Og der nede er det skitnere enn gulvet på Verkstedhallen i Svartlamoen etter en punkkonsert en lørdagskveld.

Albumet markerer bandets tiårsjubileum, og bedre enn dette har de aldri vært. Med «Chemical Tardigrade» har de laget et album den utvidede punkrocksjangerens absolutte verdensklasse.

Starter Europaturneen 6. mars. Norge etter det med blant annet Vaterland Bar og Scene i Oslo 5. april før «alle» større norske byer og tettsteder står for tur.


Tungt og satirisk fra Bokassa

Bokassa

---

5

MUSIKK

Bokassa

«All Out Of Dreams»

Indie Recordings

---

Det skal innrømmes at det lå en liten eim av være eller ikke være forut for utgivelsen av «All Out Of Dreams», Bokassas tredje album. Førstesingelen «Garden Of Heathen» hintet om en stoner-dreining uten ytterligere fuzz, men da tittelkuttet ble utgitt som andre smakebit ante vi konturene av et stort, tungt og satirisk beist av et album som glefset etter strupen på blant annet den amerikanske høyrefløyen. Og sånn ble det.

«I guess I’m dying tonight/I guess I’ll die for a cause I can’t remember», synger de på «Let’s Storm The Capitol», og nei, det er ingen oppfordring til å på ny storme USAs maktsentrum. Dette er ti låter som klokker inn på 30 brutale minutter, med en trio som har tyngden til tretti og som låter som om de må bli ferdige med å grave ned denne skatten for ettertiden før undergangen er et faktum. Så kan framtidige arkeologer frigjøre det fra en radioaktiv giftpøl noen århundrer fra nå av og tolke åpningskuttet «The ending starts today/The revolution died at birth, we held our own for what it’s worth».

rock

Albumet er en fest før pesten-aktig «dance macabre», og likevel tar de seg tid til populærkulturelt lommetjuveri innimellom når de legger inn intervjusnutter, cinematisk dialog og ironisk tørr kremting som på den lett Architects-aktige «Straight Edgelord». Brorparten av låtene viser overskudd til tusen og en trio som har senket skuldrene til tross for at det kan virke som om de alltid snubler i en eller annen tråd. Og det gjør de jammen nå også. En måned før slippdatoen til «All Out Of Dreams», sa bassist Bård Linga takk for seg etter sju år for å prioritere andre ting enn tung turnering og artistlivet. Da de ble med Metallica på turné og Lars Ulrich hadde dem som sitt favorittband, ble tiden etterpå pålagt munnbind. Nå demonstrerer de igjen styrke på det nye albumet med gjester som Lou Koller fra Sick Of It All på «Garden Of Heathen» og Red Fangs Aaron Beam på «Bradford Death Squadron». Men de mangler altså en bassist.

Vokalist og gitarist Jørn Kaarstad har en helt annen framtoning av selvsikkerhet og personlighet enn på andreplata «Molotov Rocktail», og trommis Olav Dowkes er grunnmur og skjold i ett. Selv bruker de merkelapper på seg selv som metal og stonerpunk, men «»All Out Of Dream» er også mye mer. Den gyngende «Gung Ho» er en metalblues så seig at det er en fryd, med en tekst som på satirisk vis tar den trigger happy soldaten på kornet, mens de tyngste partiene på andre låter lettes eminente kontraster i lydbildet og harmonifylt koring, blant dem «The Ending Start Today» og nevnte «Straight Edgelord». Og ja, det ville kanskje vært rart om ikke en aldri så liten Metallica-hammer lå gjemt som et tyngdepunkt i det hele.

Starter sin to måneder lang Norgesturné på tapperiet i Trondheim 24. februar. Spiller på Tons of Rock i Oslo til sommeren.


Spidergawds sjuende, klare for Rockefeller

Spidergawd

---

5

MUSIKK

Spidergawd

«VII»

Crispin Glover Records

---

«Aldri vært bedre» er omkvedet som passer på flere trønderband. Når det gjelder Spidergawd er det ingen floskel, snarere et resultat av dette beistets stadige hunger etter britisk stål, dragonauter, stormskyer og magien fra whiskykaggene. At de ikke er blitt «Dinosaurs» ennå, som de synger om på det nye albumet som kom på tampen av fjoråret, skyldes vokalist og gitarist Per Bortens evigunge nysgjerrighet på rockens mest ildfaste former, og et band som åpenbart ti år etter er like sultne som sjefen sjøl.

Spidergawd
«VII»

Dette er den sjuende platen til bandet som startet som en trio med Borten i Spissen, Motorpsychos Bent Sæther på bass og Kenneth Kapstad, den gangen også Motorpsycho, på trommer. Sæther forsvant i løpet av de første årene, men det er nesten umulig å tenke seg Spidergawd uten Kapstads tunge og sveipende driv fra ankerfestet, supplert av bassovertaker Hallvard Gaardløs og saksofonist Rolf Martin Snustad. På forrige plate «VI» dro de på med enda mer gitar fra El Cueros Brynjar Takle Ohr, og med han på plass også denne gangen er det nye albumet en videreføring av Borten & Co.s relativt nyetablerte boring i den britiske stålmetallen, uten at de glemmer Thin Lizzy og Hawkwind av den grunn. Ikke denne gangen heller.

«Sands of Time» og den bluesa «Afterburner» er klassisk Spidergawd og fungerer trolig som inngangsbilletter til et stort europeisk marked, spesielt live. Håndverket er eminent, trøkket av en annen verden og detaljene i riff og komposisjoner mer delikate og finurlige enn man først får inntrykk av. Og da er vi inne på «The Tower», som i det overveldende fine instrumentalpartiet er tre nøtter nærmere Askepott på julaften enn Motorpsychos monumentalverk før eksplosjonen kommer. Den sammen med «Your Heritage», som er bandets skambud på et stadionoppdrag – og Snustads saksofon på den episke « … And Nothing Buth The Truth» – er Spidergawd på sitt aller beste. Tre spor som sammen med energien fra de øvrige og den tungt blyholdige oktanvokalen fra Per Borten selv gjør «VII» til et must for alle som liker elegant fundert hardrock dratt gjennom tid og rom av kosmisk søle.

Spiller på Rockefeller fredag 16. februar.


Golden Core fyrer opp i kosmos

Golden Core

---

5

MUSIKK

Golden Core

«Kosmos brenner»

Helvetes Indre Kretser

---

Ekstremmetalens framtid ligger i duoformatet, nærmere bestemt i trommer, gitar og vokal. Akkurat som hos Trondheimsbandet Barren Womb. Golden Core er på et vis mer ekstreme, og forankret i noen fellesnevnere innen norsk svartmetall og norrøn rock, men uten å helt kunne sammenlignes med noen. Med «Kosmos Brenner» tar gitarist Simen Jakobsen Harstad og vokalist og trommeslager Johannes Thor Sandal et jotnesteg i retning Ginnungagap. På veien røsker de med seg alt levende og dødt.

Det føles lenger siden enn 2017 at Sandal og Harstad ga ut den instrumentale «Norwegian Stoner Machine». Siden har de – heldigvis – både blitt mer vågale, vandret bort fra både stonerbetegnelsen og begynt å synge. Men «Kosmos brenner» tar en hel metalverden på sengen som noe av det mest innovative, egenartede og bekmørke som er utgitt innen metallsjangeren, en eksperimentell, mektig og kaosartet plate som har en kjerne av iskald likegyldighet og svartladde spådommer om død og undergang. Og hvor det sildrer i bekkevann, suser fra dalsøkkene, brenner i jettegrytene og den organiske vekten av «Tåkeheimen» ikke ligger bare i den ene låten alene.

rock

Denne duoen kommer ikke fra det store intet eller fra Ymes mørkeste gjemmer sånn uten videre. Langt inne i informasjonen finner man manager og «tekstkonsulent» Jon Julius Sandal, faren til vokalisten med en fortid i islandske punkband, lokal MDG-profil i Oslo Øst og driver av nettstedet Heimskringla som samler og formidler norrøne tekster og kvad. Golden Core er definitivt en formidler av disse, da tekstene på «Kosmos brenner» er inspirert av norrøne tekster, i et par tilfeller også avskrift?

Melodiene er massive som en trollvegg, men samtidig så vakre og varierte i skiftet mellom morgenrøden og det svarteste nattefallet, mellom episke, sfæriske instrumentalpartier av strykere, kor, perkusjon og keyboards, og den brutale, fenrisglefsende vokalen. Kontrastene forsterkes med både 9-minutters lange låter som «Ginnungagap» og korte og konsise lydformasjoner. En rekke gjester fra i hovedsak det yngre metalmiljøet i Oslo bidrar, blant dem Eirik Waadeland (Ruun) med vokal på tittelkuttet og albumets argeste, «De dødes hær»: «Kommer fra øst/det beiske vannet/rimkalde turs/det giftige torn/drott den dreper/Dåinn i hele yndige Midgard/herjer hver natt». Kanskje albumets beste låt ved siden av de mest monumentale, og som går rett inn i vår tid. Likevel blir det ikke tyngre enn i tittelkuttet, et melodiøst dommedagsritt mot kosmos, hvor vokalen og de revnende gitarene gjør den til en framtidig klassiker i en sjanger Golden Core selv får lov å definere.

Spiller på Parkteatret 24. februar.