Som å bli kastet inn i en TV-serie

---

TEATER

«@Ragnarok08»

Av Cecilie G. Lundsholt

Regi og visuelt uttrykk: Philipp Stengele

Med: Carina Furseth, Peder Lauvås, Idun Losnegård, Kornelia Melsæter

Vega Scene, gjestespill fra Teater Vestland

---

Det har den siste tiden gått en debatt i Morgenbladet om dagens krise i teatret. At institusjonsteatre står overfor økonomiske utfordringer som resulterer i nedbemanninger og reduserte repertoarer, er dessverre harde, kalde fakta. Hva som kan være løsningen på problemene, strides man imidlertid om. Det har blant annet blitt luftet at nye teaterformer, som det «intersosiale» teatret, vil kunne være en redning, men en ny form alene er nok ikke nok. Saken stiller imidlertid spørsmål om hva slags teater vi egentlig er tjent med å ha fremover. Hvordan skal for eksempel teatret appellere til folk i dag, som enten frivillig eller ei, sitter med nesa i en smarttelefon store deler av døgnet? Teater Vestland forsøker seg med en forestilling for ungdom der nettopp smarttelefonen er et viktig element i det hele. Men jeg håper virkelig ikke at slikt interaktivt teatret er noe man vil satse på i stor grad fremover.

I «@Ragnarok08» treffer vi pizzabudet Kim (Kornelia Melsæter) som en dag på jobb får en mystisk melding på telefonen sin. Det viser seg å være hackeren Emma (Carina Furseth), som har stjålet en rekke hemmeligstemplede dokumenter fra PCen til moren sin (Idun Losnegård). Moren jobber i PST, og dokumentene avslører at de har planer om utstrakt overvåkning av det norske folk for å forhindre kriminalitet av både større og mindre art. Nå skal Emma sende denne informasjonen videre til organisasjonen Citizens of Nowhere. Men er de frihetsforkjempere som de selv sier, eller er de egentlig en terrororganisasjon maskert som forkjempere for det gode?

Forestillingen varer bare en knapp time, men dramatiker Cecilie G. Lundsholt og regissør Philipp Stengele rekker å klemme inn mye fortettet action og mange etiske dilemmaer på den tiden. Publikum konfronteres med en rekke etiske problemstillinger som det er vanskelig å ta stilling til. For hva er egentlig skumlest – PSTs overvåkningsteknologi eller Citizens of Nowheres aksjonsformer? Det kunstneriske teamet har utviklet en scenefortelling som blir vanskeligere og vanskeligere å forholde seg til etter hvert som den skrider frem, og den øyner heller ingen gode løsninger i det fjerne.

Formen er også litt krøkkete, selv om den sikkert er tenkt å være både smart og engasjerende. Foran hver tilskuer i salen er det montert en smarttelefon som vi underveis i forestillingen bruker til å bestemme hva som skal skje videre i scenefortellingen. Derfor vil hver forestilling være unik, for publikum stemmer nok ulikt fra gang til gang. Men i etterkant kan jeg nesten ikke huske hva jeg stemte i de ulike situasjonene. Engasjementet i denne forestillingen sitter ikke så dypt, med andre ord. Jeg føler mer at dette bare flimrer forbi. Ja, det er som om vi blir kastet inn i en TV-serie. Dette er en forestilling med høyt spenningsnivå, og den går også rett inn det actionfylte, uten noe om og men. Vi blir ikke kjent med noen av karakterene på scenen – for det føles det som om vi har blitt i en tidligere episode. De er bare aktører i det noe intrikate dramaet som utspiller seg foran oss. Med litt mer dybdepsykologi og et sterkere fokus på det menneskelige og emosjonelle, kunne denne forestillingen kanskje gjort et større inntrykk.

Og så er det altså smarttelefonene, som lyser gjennom nesten hele forestillingen. Det er ikke bare vi i publikum som bruker dem, for vi leser også meldinger, hører lydfiler og ser videosnutter fra karakterene på scenen. Men meldingene ruller så fort over skjermen! Og skriften er så liten. Og så skjer det ting på scenen i tillegg, så dette er uråd å få med seg.

Det er fint at teatre tar innover seg at vi lever i en tid der teknologien utvikler seg fortere enn vi kan si «app», og at det lurer mange farer ved teknologi som vi akkurat nå ikke har den fulle oversikten over. Det er også fint at denne forestillingen, som spilles i Den kulturelle skolesekken, tar opp viktigheten av å ta bevisste valg. At den bruker teknologiske elementer som tar stor plass i unges liv i dag, gjør at den kanskje snakker lettere til dem nettopp som brukere av teknologi. Men det dypere menneskelige aspektet forsvinner dessverre.

Når det gjelder teatrets rolle i vår tid, tror jeg mest på teater som er teater i kraft av å tilby noe helt annet enn det teknologien og smarttelefonen gjør. Det er noe av det viktigste vi kan gi både barn, ungdom og voksne i dag. Å være avlogget er en god ting, og teatersalen er ett av de få stedene i det offentlige rom hvor vi skal være nettopp det. Å holde liv i og være glad i den analoge verdenen kan også gjøre oss mer kritiske til det teknologien har å tilby på godt og vondt. I det tror jeg også fremtidens teater ligger.

Produsert av Teater Vestland til 1000- årsjubileet Moster 2024.