Kjærlighetens tragedie

---

5

TEATER

«Anna Karenina»

Av Leo Tolstoj

Regi: Maren E. Bjørseth

Scenografi: Olav Myrtvedt

Koreografi: Ida Wigdel

Kostymedesign: Alva Brosten

Lysdesign: Norunn Standal

Musikk og lyddesign: Alf Lund Godbolt

Med: Ine Marie Wilmann, Eivin N. Salthe, Ferdinand Falsen Hiis, Eldar Skar, Kim Helge Strømmen, Henriette Faye-Schjøll, Maria Agwumaro, Birgitte Victoria Svendsen

Centralteatret

---

Leo Tolstojs «Anna Karenina» fra 1878 – er det en klassiker vi forbinder med de himmelstormende og virkelig opprivende følelsene, må det være denne. Enkelte har sikkert lest boken, men flere har nok fått med seg Joe Wrights film fra 2012 basert på dette litterære verket, med blant andre Keira Knightley og Jude Law i ledende roller. Filmen var et klassisk kostymedrama med teatrale elementer, og den spilte i stor grad på følelser og storslåtte scenebilder. Og på mange måter fanget den en slags essens av vår tids oppfatning av Leo Tolstojs roman. For dette er en fortelling som, på lik linje med andre klassiske verk, har festet seg i vårt kollektive minne.

Når «Anna Karenina» nå settes opp på Centralteatret i Maren Bjørseths regi, har jeg bare én forventning: Å se og oppleve fortellingen på en ny måte. Og det ønsket blir faktisk oppfylt, selv om det ikke går helt uten feilskjær.

«Anna Karenina» handler om den russiske overklassekvinnen Anna (Ine Marie Wilmann) som ung og uerfaren gifter seg med Karenin (Eldar Skar) og får en sønn, Serjosja. Tilfeldighetene vil det til at hun treffer den unge, flotte grev Vronsky (Ferdinand Falsen Hiis), som hun faller hodestups for, og fra den dagen de innleder et forhold, er hennes skjebne beseglet: Dette går mot undergangen for henne som mor og som menneske. Parallelt med Annas historie følger vi også den jordnære bonden Levin (Eivin N. Salthe) og hans vei fra ulykkelig til lykkelig forelsket i Kitty (Maria Agwumaro). Vi følger dessuten Annas bror Stiva (Kim Helge Strømmen) som er gift med Kittys søster Dolly (Henriette Faye-Schjøll). Disse tre parene speiler kjærlighetens uransakelige veier på ulike måter, og parenes utvikling er også ulik.

Det flotte med denne oppsetningen, som baserer seg på Helen Edmundsons engelske dramatisering av romanen, er at alle de tre parenes historier får mye plass, og slik trer nyanser og nye aspekter inn i fortellingen, slik at vi ikke bare kastes ut i Anna Kareninas ville seilas av følelser. Olav Myrtvedts enkle, men effektive scenografi er også en tredelt bue-installasjon som kan formes på ulike vis og speile det som skjer i fortellingen.

Første akt er forestillingens beste. Den er klar og tydelig, det snakkes stadig mot publikum, og det hele oppleves mer retorisk enn romantisk. Anna fremstår som en kvinne som er svært reflektert og bevisst alt hun går igjennom, og et fiffig grep er at hun og Levin gjennom hele første akt snakker om det som skjer. Deres roller som motpoler i fortellingen utheves, og samtalene dem imellom gir denne forestillingen et ekstra refleksjonsrom. Den som forventer seg at den store ballscenen der Anna og Vronsky møtes, skal få publikums hjerter til å svulme, blir imidlertid forundret, for dette utarter mer til et raveparty med vill dansing. Og det er en herlig vri på denne scenen! Det beste med første akt er at den rett og slett ikke er så romantisk. Det er også spennende at karakterene fremstilles som så komplekse og med så svingende følelser at man sitter og lurer på hva som kommer til å skje videre. Her er ingenting helt svart-hvitt – selv om Alva Brostens kostymer er det.

I andre akt blir det imidlertid fullt melodrama, og de sammensatte karakterene med de svingende følelsene blir noe mer krevende å følge gjennom deres ups and downs. For nå er det følelser på høygir. Anna rives mellom ektemann og elsker, Kitty sier endelig ja til Levin, og ekteskapet mellom Dolly og Stiva ruller og går på femtende året med alt det innebærer. Ingen av relasjonene er knirkefrie. I tillegg blir det forvirrende når det viser seg at det er først nå samtalepartnerne fra første akt, Levin og Anna, faktisk møtes i denne historien. Annas kamp mot seg selv og sin egen skjebne er imidlertid mest intens å følge, og når hun til slutt dør sin tragiske død, er det som om vi i salen også får en slags fred.

Samtlige skuespillere er så gode at de får den lille scenen på Centralteatret til å virke større enn den er. Ine Marie Wilmann gjør inntrykk som en reflektert overklassekvinne som mister fullstendig kontroll over sitt eget liv og ender opp rørete og forkommen. At hennes tragedie spilles ut blant komiske karakterer som Eldar Skars Karenin og Kim H. Strømmens Stiva, gir noen tiltrengte comic reliefs i denne mørke materien. Ferdinand Falsen Hiis’ Vronskij oppleves tidvis som en sekundær karakter, mens Levin blir Annas egentlige (men også mest platoniske) partner gjennom det hele. Dette er kanskje forestillingens mest interessante vri, selv om det aldri blir helt forløst på grunn av avsløringen i andre akt.

Det er mange styrker ved Maren Bjørseths «Anna Karenina», og som jeg nå har vært inne på, er kompleksiteten i hele denne fortellingen noe av det som gir denne forestillingen tyngde. Alle brikker faller kanskje ikke på plass, og det er jo heller ikke verdens letteste jobb å formidle kvinnesyn og kvinneroller i Russland på sent 1800-tall til oss frigjorte mennesker anno 2023. Men der den klassiske kostymedramaversjonen blir en slags romantisk virkelighetsflukt for publikum, blir Bjørseths versjon det motsatte. For dette er rått, nakent og direkte fortalt fra første øyeblikk.