---
5
ALBUM
Savoy
«Under»
---
Tittelkuttet fra Savoys nye album som slippes denne helgen er også et av de aller beste på Savoys sjuende langspiller, som kommer på bandets eget selskap Eleventeen Records nå i kjølvannet av en lengre turné med a-ha. Paul Waaktaar-Savoy og Lauren Savoys eget band oser av overskudd og varm stemning, muligens inspirert av at de har flyttet fra New York på østkysten og til California. Noe som understrekes av åpningssporet «Lonely Surfer», som da det kom som singel slo oss som en arv fra stemningen og gitaren til Dick Dale og nyere uttalte Savoy-favoritter som Allah-Lahs.
«Under» er en gitardrevet låt hvor refrengdelene høres ut som noe David Bowie kunne ha laget etter comebacket på hans senere glansdager, en litt melankolsk poplåt holdt i et psykedelisk driv og som preges av store kontraster både i vokalen og i arrangementene. Her er Savoy på sitt mest eksperimentelle, og samtidig på sitt mest tilgjengelige. Noe av den samme Bowie-aktige måten å synge på hører vi i «Lonesome Alone», mens produksjonen på plata gjennomgående bygger finurlige lag av stemninger, strømninger og fine detaljer, særlig i gitarspillet og i enkelte strykerarrangementer. Frode Unneland fullender trioformatet på trommer.
Selve albumet består av ti låter, også de delvis med store kontraster seg imellom. Skal man framheve en av de andre låtene som oser av det samme overskuddet som «Under», så er det «Camden Palace Chronicles». Dette er en popestetisk juvel av en sang, med nydelig vokal fra Lauren. Et lekent og lettskyet kjærlighetsminne fra London, produsert som en tidløs 60-tallsdrøm, om da Paul kjøpte en Laura Ashley-kjole til Lauren og de gikk tur blant de svartkledde i Camden, som aliens fra en fremmed planet, eller som hun synger: «I sure stood out from the rest/With New Romantics on full display».
Slik har Savoy også vært til tider, som fremmedlegemer i en verden som har ropt på a-ha. Men «Under» – både låten og deler av albumet bak tittelen – er nok et eksempel på at noe av den beste og mest ambisiøse musikken Paul Waaktaar-Savoy har skrevet (sammen med Lauren), har han beholdt for seg selv og for Savoy.
L.U:N.A er ferdig med Bergen
---
5
LÅT
L.U:N.A
«Langt av sted»
---
Det er mye Bergen om dagen, men her kommer endelig en ny låt fra en artist som måtte ut av vestlandsbyen for å finne ny giv. En av de mørkeste og mest intense konsertene på Øyafestivalen i 2022 var med Askøyværingen Mia Roussel, bedre kjent som L.U:N.A, rapperen, elektropopperen og sangeren som skaper neddempete, personlige låter med tekster som ofte dreier seg om det å ikke helt finne seg til rette verken med seg selv eller geografisk. Og etter Øya-høsten ble hun borte, helt til nå. Med «Langt av sted» har hun funnet tilbake til seg selv, og teksten er en sterk skildring av det å måtte bryte med alt. Etter pandemien var hun både sint og såret, og i Bergen var det full stopp. Så hun flyttet til sitt andre hjemland, Frankrike og Paris, og resultatet er «Langt av sted».
Dette er en av hennes mest rytmisk fengende, men samtidig nedpå og fortsatt smådyster låter hvor lyset slipper til. «Angsten for å være i Bergen ga meg baller til å flytte til et annet land. Det var akkurat det jeg trengte. Og det er det låten handler om: Nå er det nok, jeg drar!», skriver hun selv om sangen som er produsert av broren Leo Roussel. L.U:N.A er for alvor tilbake med en smygende «banger» som vokser ved hver lytting og som lover mye foran EP-slippet til våren.
Skål med Valleypolicella
---
4
LÅT
Valleypolicella
«Woodlands Edge»
---
Det oser kjærlighet til 90-tallets alternative pop med litt rock i av Valleypolicella, Oslo-kvintetten som fikk mange venner da de ga ut debutalbumet «Love Songs for Losers» i 2022. Nå gir de ut singelen «Woodland Edge», som etterfølger høstens lille perle «Easily». Dette er nok en sang i det melankolske hjørnet, kanskje litt mer anonym enn forgjengeren, men vokalist og låtskriver Tore Løchstøer Hauge viser uansett hvilket øre han har for det tidløse og uutgrunnelige.
Løchstøer har bakgrunn fra band som Hiawata og Heyerdahl. Sistnevnte har flere i det som karakteriseres som en vennegjeng spilt i, i tillegg til band som Filthy Burger Girl og Beezewax og en rekke andre. Ved siden av Løchstøer består gruppa av Magnus Tveten, Jørgen Apeness, Chris Jacobsen og Mattias Krohn Nielsen. Sistnevnte har også produsert sammen med Ryan McPhun fra The Ruby Suns, og produksjonen vektlegger det uhøytidelig tidløse preget over denne låten, de langstrakte atmosfæriske partiene og lyden av gitarpopens gullalder. Hever seg ytterligere med slentrende vokal skråsikkerhet.
Kajsa Balto tar oppgjør
---
5
LÅT
Kajsa Balto
«Rájás»
---
Mange har oppdaget Kajsa Balto gjennom noen nydelige julesanger på samisk de siste par årene, men uansett tema har hun et sterkt uttrykk som artist, sanger og formidler. Hennes nye singel «Rájás», som slippes like oppunder Samenes dag 6. februar, bekrefter den artistiske kraften. Den er dessuten første slipp fra Baltos kommende album. Det er en i utgangspunktet stille og intens oppbygging med et innhold som i samisk språkdrakt tar et harmfullt oppgjør med fornorskningen av samene og mer konkret opplevelsene til de samiske internatbarna.
Sangen er basert på farens historie fra internatet Grensen skole ved Kautokeino. «Faren min har slitt hele livet sitt med konsekvenser av fornorskningen han ble utsatt for i statlig regi. Pappa har båret på mye sinne og stor sorg på grunn av dette. Det har så klart også påvirket hele familien vår, inkludert meg, og nå er det første gang jeg offentlig setter ord på dette», sier hun i pressemeldingen. Dette er en låt som biter seg fast selv om man ikke forstår ordene, melodisk sett det mest rocka vi har hørt fra denne kanten, drevet av Karoline Bjørheis åpne trommer og fargelagt av Aleksander Sjølies gitar og ikke minst Ragnhild Tronsmos cello. Jakop Janssønn har produsert.
Vinnerlåt fra Mia Berg
---
4
LÅT
Mia Berg
«Winner»
---
Ukas stilleste låt er slett ikke så rolig under overflaten som den først kan høres ut som. Mia Berg Rønning lagde sangen «Winner», som handler om å føle seg som alt annet enn en vinner, mens hun satt alene på rommet sitt. Nå er den blitt en av flere låter i samarbeidet med produsent og musiker Mikhael Paskalev, og høres ut som om den ble innspilt for å nettopp beholde den intime roen og de motstridende følelsene som rører seg i den. Bergs vokal og gitar forsterkes lett og forsiktig med synth og Håkon Brunborgs fiolin.
Mia Berg albumdebuterte i 2022 med albumet «Sleepwalkers At Noon», og har fått en viss oppmerksomhet både her hjemme og internasjonalt for sine fine, særpregede og låter som det ene øyeblikket minner litt om Phoebe Bridges, og i et annet om en mer sfærisk slektning av Siv Jakobsen, som hun for øvrig har turnert med. Samarbeidet med Paskalev går enda dypere ned i materien enn ved forrige korsvei, hvor følelsene overstyrer det som lett kunne blitt kalkulert.
Eirik Aas mot sitt fjere album
---
5
LÅT
Eirik Aas
«Aldri følt det samme»
---
Som rapper dukket bergenseren Eirik Aas opp i gruppa Hester V75, men brukte åpenbart pandemien godt til å lage egne låter hvor han rapper og synger om dels personlige hendelser og følelser. Siden samfunnet begynte å åpne igjen i 2020 har han utgitt hele tre album og en rekke låter med solodebuten «Med lyset slukket» som starten. Hans siste låt «Aldri følt det samme» er en inderlig og følelsesladet ballade om å brenne for være seg musikken eller noe annet. Den beveger seg over i et overraskende smooth pop- og RnB-landskap, men ikke uten å miste vibben som særpreger Aas som rapper. Og akkurat det siste overlater han denne gangen i fullt monn til islandske GKR.
GKR, eller Gaukur Grétuson, fikk kanskje noen med seg på fjorårets Bylarm, men faktisk har han flyttet til Bergen hvor han bygger opp karrieren. Dette samarbeidet med Eirik Aas er en vinn vinn for begge parter og spesielt låten, som viser en ny, lekende og introvert side ved en av Bergens fineste og sterkeste stemmer nå oppunder sitt fjerde albumslipp. Det suppleres av konserter i mars i så vel hjembyen som på Parkteatret i Oslo.
Dirty Opplands bomkjøp
---
4
LÅT
Dirty Oppland
«Limmo»
---
Fet historie, fet låt. Så enkelt kan man egentlig oppsummere Dirty Opplands nye singel «Limmo», som viser at singelslippene i fjor med blant annet «Lensmann» ikke var et blaff. Lillehammers mest beryktede crew er tilbake der de slapp for nøyaktig 20 år siden om man regner Øyafestivalen i 2004 som bandets høydepunkt og endestasjon før Jaa9 & OnklP dro til Oslo som duo. Historien forteller at denne brokete gjengen som sikkert ikke klarte å enes om noe, ble enige om å blåse felleskassa de hadde opparbeidet seg på inntektene fra «Greatest Hits»-utgivelsen på en limousin. Den kjøpte de brukt på Hamar. Bilen var et vrak, ingen kunne mekke, og drømmen om turnébil og business brast.
Nå er Jaa9 & OnklP, Amund «Akjeft» Rustad Grandal, Pi, Sjakkmats og MadsMedD tilbake sammen med produsent Eddie Torres, og leverer en sløy og skrensende låt fra den gamle skolen, et tungt beat og en breial tekst om hva det kunne blitt til. «Jeg styrer bilen med låret/Benner’n hele året/Styrer bilen med låret!» låter refrenget, og de cruiser i tillegg inn til en overlegent dekadent video laget av bandmedlem og medlåtskriver Pål Ivar Finnkroken (Pi) og Marius Sørgjerd. Sjekk ut! Om ikke bandet selger limmon til russen i løpet av våren, kan vi kanskje regne med å se dem på Øya over sommeren, 20 år etter?
Superslow
---
5
LÅT
Superslow
«The End»
---
Januar er over, og da trenger man en solid dose punkrock for å komme seg opp i knestående igjen. Denne uka serveres denne salige blandingen med gode dose fuzz fra Bergenskvartetten Superslow, fire karer som spiller garasjebefengt punkrock så det svir i ørene av smilet som er på vei helt rundt når man hører «The End». Det handler ikke om den absolutte slutten, men om å komme ut på den andre siden etter en særdeles dårlig periode og oppdage at man er i live likevel.
Bandet består av folk som har spilt med Michelle Ullestad og Hedda Mae, samt i langt tyngre band som Kryptograf og Dobbeltgjenger: Magnus Magnussen (vokal/gitar), Odd Erlend Mikkelsen (gitar), Jone Kuven (bass) og Vegard Lemme (trommer). Sistnevnte er bandets låtskriver og har også produsert «The End» som kommer ut et sted mellom den klassiske punkrocken, amerikansk tegneserierock og scandirockens skitneste krypkjellere avdeling Bergen.
Ol’ Burger Beats graver dypere
---
5
LÅT
Ol’ Burger Beats
«Free Form»
---
Ol’ Burger Beats, eller Ole-Birger Neergård, er opprinnelig fra Vatne på Sunnmøre, men fra basen i Oslo har hans eklektiske samplinger og beats et sted mellom hip hop og den sløyeste jazzen fått stemmer fra nær sagt hele verden til å våkne. «Free Form» er åpningskuttet på hans kommende album «74: Out Of Time», og tallet 74 står i denne sammenhengen for både 74 slag i minuttet som er hastigheten på alle låtene på albumet, samt årstallet 1974, som ligger i lyden, i samplingen og i følelsen av en tid innen jazz og soul og politikk.
Neergård er en unik arkeolog innen norsk hip hop, men stemmene henter han her hovedsakelig fra USA. 18 forskjellige rappere (blant dem Billy Woods, Lil B, Pink Siifu, Quelle Chris, Fly Anakin og fra Norge Vuyo, som han samarbeidet med på «Dialogue») er med og rapper på de ulike låtene. På dette kuttet skaper Ill Camille fra Los Angeles og Lojii fra Philadelphia definitivt lyden av 1974. Dette er en sakte, men sikker magnet av en låt som åpner en plate som vil fungerer som et eneste langt verk bare med skiftende stemmer og besetning. Sigurd Malmedal Drågen og Kristoffer Eikrem er blant blåserne som bidrar til det dypt organiske lydbildet i en miks som til tider kan minne om Jazz Liberators, bare uhyre mer interessant, personlig og utforskende.
