Arbeidsseier for Architects

---

4

KONSERT

Architects

Oslo Spektrum

---

De er ikke nødvendigvis født på solsiden, gutta i britiske Architects. Men når «Sunny» Solskjær-trøya kommer på for ekstranumrene og konserten kulminerer med monsterhiten «Animals», viser de britiske metalarkitektene klasse på den største Oslo-scenen de har stått på så langt i karrieren.

Konserten med Architects skulle opprinnelig vært på Sentrum Scene. Men etter nærmere to tiår på den indre metalscenen har det skjedd noe med gjengen som nå er i midten av trettiårene. De har på kort tid gått fra å være et middels stort metalcoreband med en ildfast fanbase, til å bli løftet opp i stadionformat i likhet med likeverdige grupper de hele veien har delt scene og fans med, framfor alt Bring Me The Horizon. Med andre ord et lite stykke unna punk- og hardcore-scenen de løp ut fra, men fortsatt blytungt og kompromissløst. I stedet for Sentrum Scene gjorde pågangen av norske fans at det ble en «halv» Spektrum med et sted rundt fem-seks tusen publikummere. Det er ingen tvil om at bandet mestrer dette formatet, selv på en kveld med startvansker.

– Hvor mange var det i salen sist vi spilte en headliner-konsert i Oslo?

Vokalist Sam Carter slynger ut spørsmålet om lag halvveis ut i det drøyt halvannen time lage settet. 600 er svaret han gir seg selv og oss, og da er vi kanskje tilbake i det vanskelige året 2016 og på Vulkan Scene, bare et par måneder etter at Tom Searle, bandets fremste låtskriver, medgrunnlegger og tvillingbror til trommis Dan Searle, døde av kreft.

Åtte år senere er det fortsatt et par låter i løpet av en konsert som Carter bedyrer er vanskelig å gjennomføre. Han innleder da også «Doomsday» med å si at tapet av Tom, av familie, ble lindret av bandets andre familie, som er fansen. Hadde det ikke vært for dem, så hadde det ikke vært noe Architects i dag. Denne kvelden i Spektrum toppet de plakaten med Spiritbox og Loathe som support.

Når noen i publikum minner Carter om at de faktisk spilte på Tons of Rock i Oslo sist sommer, svarer vokalisten ganske riktig at det ikke var noen headliner-konsert, selv om han skulle ønske det kunne vært det. Han behøver ikke bekymre seg. De kommer dit en dag. Og til et fullt Oslo Spektrum.

Brighton-gruppa ble dannet av brødrene Searle i 2004. Carter ble med i 2007, og scenedebuterte med bandet på dagen han fylte atten. Bassist Alex Dean hadde begynt noen måneder før. Etter at Tom Searle falt ut av bandet og tiden, kom både Adam Christianson og Josh Middleton inn. Sistnevnte på førstegitar forlot bandet i fjor, og ble erstattet av Martyn Edwards, opprinnelig bandets gitartekniker, som nå briljerer med riff i en ellers overbevisende vegg av hardcore lyd, lynkjappe vendinger og et komp så tungt at salen rister. Med ytterligere innleid turnéforsterkning er de nå seks på scenen.

Sceneriggen de stilte med i Spektrum ville forresten fylt hele Sentrum Scene i seg selv, et 3-etasjers opplyst podium som pepres med videokanoner, med trommisen på andre avsats og vokalisten rett som det er oppe på det øverste. Dette er ikke ulikt scenen nevnte Bring Me The Horizon har turnert med de siste årene. Det er for øvrig flere likheter i de to bandenes karrierer, men Architects har i det minste live en saftigere forankring i postpunken og hardcoresjangeren som de sprang ut av.

Metalcore slik Architects spiller det, er likevel pur pop for metalmassene, blytungt, knallhard og melodiøst piskende inn mot refrenger som påkaller allsangen. Sam Carter trengte innimellom det siste denne kvelden i Oslo. Vinterkulda på Europa-turneen sliter på stemmen, og han innrømte da også at han var ikke helt på høyde med situasjonen selv om han sang seg inn i sitt vante sterke og høye leie og leverte kontant i mørke og atmosfæriske signaturlåter som «Deathwish», «Gravedigger» og ikke minst «Dead Butterflies» mens konfettien drysset fra taket. Lyden var grøtete i starten, som under åpningslåten «Seeing Red» – en av bandets kjappeste og hardeste låter. Men bare sju uker at den ble sluppet viser den likevel hvor gode låtskrivere Sam Carter og Dan Sears er blitt. Lyden tok seg opp parallelt med energien både på scenen og i salen, og Carter løp en hel maraton denne kvelden og fikk publikum med seg i så stor grad at det til slutt kokte av crowdsurfere foran den lille scene-«catwalken».

Carters typiske «growler»-utbrudd, de som kjennetegner lys og mørke i dette bandet, var en annen sak, men Architects er velsignet med fans som kan alle låter ut og inn. De synger med, og hiver seg entusiastisk inn i publikumsfrieriet fra scenen. De lar seg heller ikke be to ganger om de blir bedt om å synge utenfor skjema. Som i Solskjær-sangen etter at Carter har hyllet den norske Manchester United-legenden, og til slutt White Stripes’ «Seven Nation Army». Eller når tyngden i settet retter seg inn mot 2021-albumet «For Those That Wish to Exist». Herfra leverer de også store versjoner av «Black Lungs» og «Meteor» som understreker at seks mann på scenen lager mer leven enn fire.

Avslutningen gir seg selv. Blant de siste låtene er «When We Were Young», en sang som Carter leverer med en inderlighet som tyder på at teksten om å fly for nærme solen fordi alt i verden står klart for en, selvsagt ender med brannsår. Og så «Animals», også den fra «For Those That Wish to Exist», og nok en låt om mismot og resignasjon, men som er blitt bandets nøkkel til en suksess de har jobbet hardt og lenge for å oppnå.

De jobber hardt denne kvelden i Oslo Spektrum også, og ikke bare fordi Carter sliter med stemmen. De mangler noen låter til i samme kaliber som «Animals», og som ville gitt en konsert som denne mer dynamikk underveis. Men når siste publikumsflyger har landet og mannen med nummer 20 på ryggen har gått av scenen, står uansett reisverket solid igjen.