Slipper løs det samiske sinnet

---

KUNST

Anders Sunna

«Vi skriker inte i skogen»

Nitja senter for samtidskunst, Lillestrøm

Til 11. februar

---

LILLESTRØM (Dagsavisen): Anders Sunna skriker kanskje ikke i skogen, men han roper i kunstrommene. Nå har den svensksamiske kunstneren inntatt Lillestrøm med en utstilling som er så himmelstormende kritisk at det er all grunn til å høre etter. Det politiske innholdet setter den århundrelange undertrykkingen av samefolket i perspektiv, samtidig som utstillingen er aktuell på en måte som setter dagsorden: Midt i utstillingen finner vi tre bord med lovsamlingene til hjemlandet Sverige og de to andre nasjonene som har herredømme over samenes landområder. I et rom som mest av alt minner om en rettssal, stiller han nasjonene til ansvar – rent symbolsk – ved å gjennombore de tykke bøkene med samiske kniver: Hvem har rett til å dømme hvem, etter hvilke lover og med hvilke interesser i sikte?

Bakgrunnen for denne «henrettelsen» av Sverige, Norge og Finlands lovverk finner vi i en serie korte tekster på mesaninen utenfor kunstrommet. Her skisserer han opp den store historien om undertrykkelsen av det samiske folket helt tilbake til 1500-tallet. Tidslinjen viser hvordan lovverket har vært brukt i undertrykkelsen. Den ender med Sunnas egen families femti år lange kamp mot den svenske staten for å forsvare deres forfedres reindriftspraksis. Den kampen har klare paralleller til Máret Ánne Saras familiehistorie. Hennes reinskaller har fått fast plass i Nasjonalmuseet. På Venezia-biennalen 2022 stilte hun og Anders Sunna ut sammen med og finsksamiske Pauliina Feodoroff i den samiske paviljongen.

Enkelte vil kanskje mene at installasjonen med de knivstukne lovsamlingene kan betraktes som en statsfornærmelse. Da må det være på sin plass å minne om at vi i våre samfunn opererer med meget vide grenser for ytringsfrihet. Dette er klart innenfor tålegrensen. Samenes historiske traumer stikker så dypt at slike uttrykk for berettiget harme må være det minste storsamfunnet må tolerere. Da dronning Sonja viste tre generasjoner samiske kunstnere i Kunststallen i 2019 etterlyste jeg en representasjon av samenes sinne i utstillingen. Den bød på en vakker og hyggelig fortelling om samisk kunst, uten nevneverdige konfrontasjoner. I min anmeldelse brukte jeg nettopp Anders Sunna som eksempel på hva jeg savnet.

Nitja gjør opp for noe av den uretten som fortsatt pågår i storsamfunnets behandling av samene. Det er bare å peke på Fosen-saken for å finne ett eksempel på konflikten mellom urfolksminoriteten og staten. I en slik sammenheng oppleves det relativt bakstreversk å påpeke at det fineste med Anders Sunnas utstilling «Vi skriker inte i skogen» er dens kunstneriske kvaliteter.

Det er blitt en konvensjon at samiske kunstnere blir vurdert først og fremst som samer, og ikke bare som kunstnere. Men min erfaring er at samiske kunstnere alltid er sikre i sin kunstneriske utøvelse, både teknisk og idemessig. I mitt forsøk på å forklare dette, tenker jeg at det kan skyldes at samiske håndverkstradisjoner, duodji, fortsatt er en levende del av samisk kultur? Vi kan trekke den tanken lenger og spørre om vi, ved å bygge ned skoleelevenes tilbud om undervisning i ulike håndverk, er i ferd med å utslette vår egen kultur?

Anders Sunna er en fremragende maler. Hans malerier holder mål både rent malerteknisk og som konseptuelle og motivmessige beretninger om en traumatisk historie. Han tar klare og sterke konseptuelle grep ved å forme rommet som en rettssal. Det politiske budskapet er utvetydig klart også i maleriene, men her bruker han også mer subtile virkemidler for å fortelle historiene sine. Behandlingen av motivene viser at han er oppdatert på internasjonale trender, samtidig som han fester grepet om det maleriske ved å blande moderne uttrykksformer med samisk ikonografi og dramatiske komposisjoner. Denne utstillingen har så mange ulike aspekter at den byr på en totalopplevelse som bringer publikum inn i et helt spesielt univers.

I tillegg til tribunen, som er nydelig snekret med lokalt trevirke fra Sunnas hjemsted i Norrbotten i Nord-Sverige, domineres utstillingen av det store maleriet som bærer utstillingens tittel. «Vi skriker inte i skogen» måler 3,66 x 4,64 meter, og fremstiller historiske personer med betydning for den svenske undertrykkelsen av samene. De er fremstilt i et allegorisk landskap med sentrale bygninger på åsen foran bakgrunnens vakre, dypt blå himmel.

Det er først de siste syv-åtte årene at samisk kunst og samiske kunstnere har fått bred oppmerksomhet i Norge. Den internasjonale interessen kom med den samiske deltagelsen på Documenta i Kassel og Athen i 2017. Den nådde et (foreløpig) toppunkt med den samiske paviljongen ved Venezia-biennalen i 2022. Her hjemme markerte Stjernekamp-vinner Ella Marie Hætta Isaksens gjennombrudd i 2016 økt interesse for samisk kultur. I 2018 fikk billedkunstner og forfatter Synnøve Persen Kulturrådets ærespris. Tre andre har fått den før og etter henne. I 2020 viste Henie Onstad en stor utstilling med den samiske multikunstneren Nils-Aslak Valkeapää, eller Áillohaš som var hans samiske navn.

Anders Sunnas utstilling fortsetter en linje som den oppmerksomme samfunnsdeltager har observert i noe tid. «Vi skriker inte i skogen» bærer frem et undertrykt sinne og presenterer en berettiget harme som vil berøre selv den mest hardhudede. Vi i storsamfunnet må oppleve, forstå og ta inn over oss den uretten som er begått, og hva den faktisk består i, og hvordan den oppleves. Denne utstillingen åpner den døren.